Når å spille for United ikke er godt nok

Når å spille for United ikke er godt nok lenger

Av: Jonas Giæver

Du kan følge Jonas på twitter ved å trykke her.

Jeg tror ikke det var mange av oss som reagerte med sjokk og vantro da Ravel Morrison forsvant fra klubben på deadline day. Det som kanskje sjokkerer de fleste av oss, inkludert meg selv, er hvordan flere av våre unge spillere velger å reagere på kontraktstilbud. Det ser ut til at vi kan skyte en hvit pil etter de dagene da man var beæret over å få sjansen til å spille for selveste Manchester United. Spør du meg så virker det nærmest som forhistorisk tankegang nå.

Vi må innse at fotballspillere i dag har nådd et nivå der det ikke nødvendigvis handler like mye om prestisje og suksess. Med agenter, og onde tunger luskende bak dem har flere unge spillere gjort seg opp en mening om at det ikke lenger handler om hvor mye du kan tjene i fremtiden, men hvor mye du kan tjene her og nå. Personlig så forstår jeg fotballspillere som velger å gå der pengene er. La oss nå huske at dette er deres jobb, og at de har et ønske om å sikre seg selv økonomisk. Forstå meg rett, jeg tror uansett at den betalinga man ville fått hos Manchester United er mer enn nok til smør på brødskiva. Det største problemet er at unge spillere nå har forstått hva de er verdt, og hva de kan forlange.

Mye av feilen må vi som supportere ta, mener jeg. Vi lever i en verden der internett er en selvfølgelighet, og opphausing av spillere har blitt en vane. Saken blir ikke noe lettere av at steder som Twitter og Facebook har gjort det mulig for oss å være interaktive med spillere. Hvorvidt man ønsker å fortelle en spiller om hvor god han er eller, i Ravel Morrisons tilfelle, ønsker å fortelle han hvilket pengesluk han er, så bidrar det til å endre spillerens oppfatning av seg selv. I fotball vinner den som aldri sier seg mett, og jeg syns derfor at det er skummelt å se hvordan så mange av våre unge, tilsynelatende, har servert seg grådig av buffeten. Om vi tar avstand fra kildekritikk et lite øyeblikk, så har vi de siste månedene kunne lese om hvordan United og Morrisons forhold surnet opp, hvordan Paul Pogba ikke får det han ønsker og at Zeki Fryers og Danny Welbeck begge har takket nei til kontrakter fordi de ikke har fått den lønninga de ønsker. Det hører selvfølgelig til historien at både Welbeck og Fryers har gått ut i media og klargjort at begge enten ønsker å bli, eller ikke har takket nei til noen kontrakt. Sannheten er uansett kvalmende; spillere, som ikke engang er etablerte førstelagsspillere, kjenner sin verdi og melker klubben for det de føler de er verdt.

Om vi ser tilbake tjue år så hadde United spillere som Giggs, Scholes, Beckham, Butt og Neville-brødrene på vei gjennom systemet. Den gangen handlet det om å vise seg verdig en kontrakt, og vise at man fortjente førstelagsspill. Penger var ingen faktor det ble gjort mye diskusjon rundt. Hvorfor? Fordi man sto på dørstokken til å oppfylle sine drømmer. Som barn har de aller fleste av oss stått time inn og time ut på løkka og skutt ballen i mål, og drømt om å gjøre det eksakt samme på Old Trafford. Jeg tror ingen av oss satt og kalkulerte ut hvor mye penger vi skulle tjene, og hvor stort talent en måtte være for å ha et solid grunnlag før man presser klubben for den verdien man selv har regnet seg frem til. Her spiller også agenter en veldig viktig rolle. Fotballen har nådd et punkt der spillerne selv ikke lenger trenger å gjøre avtaler med klubben. En agent, som jobber innad fotballmarkedet, fikser det meste, og vet hva spilleren «fortjener». Flere og flere av Uniteds unge har blitt tiltrukket av agenter og deres lovnader om lukrative avtaler, finansiell sikkerhet, og en lysende fremtid. Her føler jeg at klubben gjør en for dårlig jobb med å skjerme spillerne, og passe på at de tar avgjørelser basert på et fotballfaglig grunnlag. Det snakkes varmt om at United er en famileklubb der man føler at man blir tatt vare på og passet på, men en må sette spørsmålstegn ved en klubb som lar sine spillere stå såpass fritt til å kunne forlange og forvente det de ønsker. Selvfølgelig bestemmer ikke United over hvordan spillere ønsker å forhandle sine kontrakter, men for Uniteds egen fremtid, så vel som spillerens, virker det som det er en mer og mer fraværende tilstedeværelse fra United i forhold til å stadfeste sjansen de har fått i United.

Det er ikke ofte vi ser slike scenarioer utspille seg i andre klubber enn United. Selv retter jeg en pekefinger mot Sir Alex Ferguson, og måten han håndterte «Rooneygate» på for drøyt halvannet år siden. Han ga etter for hva Rooney, anført av agent Paul Stretford, forlangte av klubben for å bli. Siden har spillere og agenter sett sitt snitt til å kunne forlange akkurat hva de vil av den mektige skotten. Personlig er jeg glad for at vi beholdt Rooney, men når vi ser utviklingen rundt kontraktløsninger, så må vi alle sette spørsmålstegn ved hvor lurt det faktisk var å gi etter. Selv for en superstjerne som Wayne Rooney. Det heter at ingen person er større enn klubben, men måten Ferguson ble presset til å bikke under i kontraktsforhandlingene vitnet om et svakhetstegn. Et av få hos Ferguson, et av få han kommer til å måtte betale for i mange år fremover. Vi vet lite om Ravel Morrison faktisk ble tilbudt en kontrakt, men om det stemmer at United nektet å akseptere hans kontraktsforslag, så er det et steg i riktig retning. Dessverre kan det virke som at Ravel Morrisons kontraktssituasjon fort kan bli én av mange lignende saker.

Til syvende og sist så handler dette om penger. Spillere ønsker å tjene mer, agenter vil tjene på spillerne, og klubben vil spare penger, samtidig som de ønsker en ungdomssatsning. For tjue år siden da Mark Hughes, Paul Ince og Andrei Kanchelskis forsvant til fordel for «the class of 92», handlet det om et generasjonsskifte, så vel som å fjerne godt betalte fotballspillere. Nå forlanger unge, umodne, uerfarne spillere å bli sett på som likemenn. Personlig er jeg delt i hva jeg skal mene. Jeg mener det er flott at unge spillere ikke finner seg i å bli underbetalt i klubben sin, men det er grusomt at de velger å gå så langt som å forlate klubben for å tjene noen flere tusen pund, eller euro, et annet sted. Det hele minner litt om den gutten vi alle opplevde på løkka som tok med seg ballen sin og gikk hjem om han ikke fikk lov å spille på lag med de beste gutta. Jeg føler at Uniteds ungdommer er litt sånn. Om de ikke får det som de vil, velger de heller å ødelegge moroa for alle, isteden for å bevise for de andre barna på løkka at de faktisk fortjener å spille på lag med de gode gutta. Og da mener jeg de bare skal gå. Ta med seg ballen sin og gå til en annen bane. Det ender som regel med at det kommer en ny gutt med en ny ball, eller at han som standhaftig forlot løkka med ballen under armen kommer krypende tilbake.

Du kan følge Jonas på twitter ved å trykke her.

Vil du lese mer av Jonas, kan du også gjøre det på det ved å gå på bloggen han har sammen med Nicolas Berg på theprawnsb.blogspot.com. Bloggen har også en twitterkonto, @ThePrawnSB.

Enig i eller uenig med bloggerne våre? Si din mening i kommentarfeltet nederst.