– Heller nedrykk enn uærlig seriegull
BLOGG: Våre to nye bloggere er dønn uenige i hva de ønsker dersom Glazer-familien selger seg ut av United. Les deres første innlegg her.
Silje Skarsbo var vår første blogger her på united.no.
Nå går duoen Jonas Giæver og Nicolas Berg inn som våre nye bloggere. De to er aktive på forumet vårt, er kjent på twitter som @CheGiaevara og @Nicopoleides og vil sammen blogge for dere med ujevne mellomrom. Vil du lese mer av dem, kan du også gjøre det på deres egen blogg på theprawnsb.blogspot.com. Bloggen har også en twitterkonto, @ThePrawnSB.
———————————————–
Eierskapet i United – hva kjemper DU for?
Av Jonas Giæver og Nicolas Berg
”Love United Hate Glazer” ser ut til å være slagordet til mang en United-supporter. Men er virkelig amerikanerne så dårlige eiere, sett i forhold til alternativene? Eller er det faktisk slik at en sjeik Mansour- eller Roman Abramovich-lignende eier vil bli ønsket velkommen ved en eventuell inntreden på Old Trafford? I 1991 ble Manchester United børsnotert for å skaffe klubben kjærkommen og klingende mynt i klubbkassa, hvilket også betydde at hvem som helst med nok penger kunne gjøre klubben til sin egen. Sju år senere gjorde Rupert Murdoch og BSkyB et (mislykket, stoppet av konkurransetilsynet) forsøk på å få til nettopp dette, og bare to dager etter at budet tikket inn, hadde suppporterne organisert seg som Shareholders United Against Murdoch (senere Shareholders United og MUST.) Motstanden fikk et nytt oppsving våren 2005 da Malcolm Glazer og hans sønner kjøpte stadig større andeler av klubben, og i mai samme år var overtakelsen et faktum. Siden den gang har amerikanerne aldri blitt akseptert av den jevne United-supporter, noe som i 2010 resulterte i en kampanje som gikk ut på å bære grønt og gult i stedet for rødt og hvitt når man var på Old Trafford, for å markere avstand fra måten klubben ble, og blir, styrt på.
Supportereid klubb? (Nicolas)
Likevel kan det tenkes at folk bør være litt mer bevisste på hva man misliker, hva man heller vil ha og hva som er de reelle alternativene. En klubb drevet av og for supporterne ser ut til å være et alternativ som henger høyt hos mange, men hvor sannsynlig er det egentlig å få til noe slikt på kort sikt? For det første koster en overtakelse mer penger enn vi supporterne kan skaffe. Beløp rundt milliardklassen (i pund) har vært nevnt i forbindelse med diverse salgsrykter, men selv ikke det ser ut til å være nok til å få klubben over i andre hender. Og at vi supporterne klarer å stable et bud i nærheten av denne størrelsesordenen på beina virker urealistisk. På veldig lang sikt er jeg enig i at en supportereid klubb hadde vært fint, og sannsynligvis også det beste, men i øyeblikket ser det alt annet enn realistisk ut å få til noe slikt, og det virker ikke veldig gjennomtenkt å ønske dagens eiere ut om man ikke har en konkret og realistisk plan for hva og hvem man kan erstatte dem med. I tillegg er det ikke sikkert at en slik modell for styring av United er problemfri på alle måter. Barcelona er en klubb som styrer klubben sin på en slik måte, men innad i klubben foregår det en intern maktkamp mellom ulike supportergrupperinger (for nei, det er ikke slik at alle supportere er enige om ett og alt, bare fordi man holder med samme klubb) og korrupsjon i forbindelse med dette. Dette noe man må være klar over når man håper på en supporterovertakelse, fordi disse maktskiftene ved presidentbytter kan være vanskelige å forholde seg til, da det kan medføre uforutsigbarhet, som ikke nødvendigvis er like bra. Særlig kan det bli en utfordring å beholde kontinuitet i managerstolen, og spesielt om dårlige tider skulle banke på døra i Sir Matt Busby Way. Sjeik uten sjel? Et annet og mer realistisk alternativ, dersom Glazer-gutta bestemmer seg for at å selge kan være en god idé, vil være å bli kjøpt opp av en sjeik fra de arabiske emiratene, en russisk oligark eller en annen styrtrik forretningsmann med flere pund enn han er i stand til å telle. Dette vil etter all sannsynlighet medføre at den nye eieren vil involvere seg i den sportslige driften av klubben i langt større grad enn hva amerikanerne har gjort, og vil helt klart være til hinder for manageren. Skrekkeksempelet på resultatet av denne måten å styre på er Andriy Shevchenkos floppovergang til Chelsea i 2006, som var mot manager José Mourinhos vilje og i stedet etter klubbeier Roman Abramovichs ønske. Og selv om det kanskje ikke er kjempesannsynlig at eventuelle nye eiere vil involvere seg altfor mye i det sportslige under Sir Alex Fergusons ledelse, vil det dessverre også komme en dag hvor vi kan finne en annen person i sjefsstolen på Old Trafford. Og han kommer ikke til å ha like mye autoritet som Fergie, uansett hvem det blir. Grunnen til at de(n) eventuelle nye eieren(e) nærmest garantert vil ha en finger med i den sportslige driften av klubben er at når man bruker astronomiske summer på et prosjekt for å ha det gøy, er det intet annet enn usannsynlig at man ikke ønsker å involvere seg selv i avgjørelsene. Og selv om Mr. Ferguson per i dag sannsynligvis har respekt nok til å kunne styre skuta alene, er det langt fra sikkert at den neste manageren vil ha det samme. Med andre ord er det, slik undertegnede ser det, bare én alternativ realistisk løsning om man vil ha Joel, Avram og Bryan Glazer ut av styrerommet på Old Trafford umiddelbart, og det er en ”rik onkel” av typen Abramovich eller Mansour. En slik måte å styre Manchester United på er jeg sterkt imot, da denne typen eiere sannsynligvis ikke bryr seg det bøss om klubbens stolte tradisjoner og historie. (Jeg mener det er) viktig å ivareta (Uniteds tradisjoner), og (en hardtsatsende eier) vil være mer opptatte av å hente inn store navn, som for eksempel Wesley Sneijder, enn å satse ungt og lokalt på folk som Ryan Tunnicliffe og/eller Tom Cleverley, som faktisk bryr seg mer om logoen på trøya enn antall nuller på lønnsslippen. I tillegg kommer de, om nødvendig (vi har tross alt vesentlig høyere omsetning enn klubber som Manchester City og Chelsea), til å sprøyte inn midler i klubben vår. En slik framgangsmåte for å skaffe seg suksess på, er i mine øyne å betrakte som juks og uærlig spill, siden man ikke har tjent disse pengene selv, og å se United vinne ved hjelp av juks er ikke noe jeg har lyst til. Det høres kanskje litt drastisk ut, men jeg har faktisk mer lyst på et ærlig nedrykk enn en uærlig ligatittel. For i førstnevnte alternativ kan jeg tross alt fortsatt holde med en klubb som prøver å oppnå suksess på en måte jeg støtter, og ikke bidrar til å kapitalisere, kommersialisere og på, mange måter, ødelegge fotballen og Premier League mer enn hva som allerede er tilfellet. Da er det lettere å leve med at Glazer tar penger ut av klubben, siden det at Ferguson sanker ligatittel etter ligatittel med et økonomisk handicap (av usikker grad) gjør tross alt bare prestasjonene enda mer imponerende. I tillegg betalte vi tross alt £49 millioner for tre spillere i sommer, så helt økonomisk bakbundet er ikke Fergie når han søker gjennom overgangsmarkedet etter potensielle nye spillere. Summa summarum tilbyr Malcolm Glazer og hans menn at eventuelle troféer er vunnet på ærlig vis, at de ikke blander seg inn i det sportslige og at vi fortsatt kan kjøpe dyre spillere når manageren mener at det trengs. Med en Abramovich-type som eier av klubben vil eventuelle troféer ikke være vunnet på ærlig vis, han vil sannsynligvis blande seg inn i det sportslige, og kanskje også betale overpris for spillere han har har lyst på selv, uten at manageren egentlig er enig i overgangen(e).
…Eller en russisk redningsmann?(Jonas)
Da Roman Abramovich tok kontroll over Chelsea i juni 2003, endret det fotballen – og kanskje særlig Premier League – for alltid. En sport der lidenskap, kjærlighet og romanse regjerte ble fort underkastet den kalde, harde verdien av penger. Vi snakker om en mann som sprengte engelske, så vel som europeiske, overgangsrekorder ved å bruke over £100.000.000 (rundt én milliard norske kroner) på spillere over de tre første månedene som eier av klubben. Chelsea endte på andreplass den påfølgende sesongen, men med en rik oligark bak rattet passerte de storklubb på storklubb i sin neste sesong og kronet det hele med en ligatittel. Vi snakker her om en klubb som kjempet febrilskt om en Champions League-plass året før Abramovich tok over. Siden 2003 kan Chelsea vise til tre Premier League-titler, tre FA Cup-titler og en finale i Champions League. Alt finansiert av en spandabel russisk olje-oligark med et glimt i øyet, og høye ambisjoner. Personlig så deler jeg ikke oppfatningen til de fleste angående en «rik onkel» som eier av Manchester United. Jeg ser på det som noe positiv, noe nyskapende og som en finansiell vinning. Jeg tror ikke at det er noen av oss som har gått og vært nervøse for fremtiden til klubben vår. Med alle ryktene om at Glazer-familien ikke vil nedbetale gjeld, at vi ikke har råd til å betale lønna (eller overgangssummen) for å hente inn storstjerner, eller at klubben går med kraftig underslag år etter år. Nå skal jeg innrømme at jeg syns veldig mye av beskjedene man får på det finansielle planet angående klubben vår er veldig uforståelige, noe som igjen skaper en viss usikkerhet. Om vi tar en rask titt på den andre siden av Manchester så lever de herrenes glade dager der en gjeng med arabiske sjeiker spyr om seg med penger, henter storstjerner hvert overgangsvindu og gir tilbake til supporterne. Selvfølgelig er det en nydelig fasade, men det kommer med ulemper. Disse kommer jeg tilbake til litt senere. Uansett så er faktum det at Manchester City gikk fra nesten konkurs til verdens rikeste fotballklubb over natta. Fra en sesong der mange så på City som eventuelle dumpekanditater var de plutselig blitt en ny stormakt i fotball-Europa. Og det er bare å skue bort på deres resultater om dagen. En frontlinje bestående av toppspillere som David Silva og Edin Dzeko, en midtbane bestående av Yaya Touré og Nigel De Jong og en defensiv rekke med Vincent Kompany og Gael Clichy. Alle disse ble finansiert av Citys arabiske eiere, alle disse har bidratt sterkt til Citys suksess og alle disse kan ta en titt på ligatabellen og finne sin klubb tronende øverst per dags dato. Et scenario som ville vært den våteste drøm for City-supporterne våren 2009 har blitt en realitet høsten 2011. Dette er et resultat av den eneste vanntette og bombesikre måten å oppnå suksess på i fotball; penger. Og masse av det. Som jeg har prøvd å illustrere med Manchester City og Chelsea så lever begge klubber i beste velgående grunnet det folk vi kalle «finansiell doping». Jeg ser poenget, men jeg tror at finansiell doping er en ny trend innenfor denne sporten. Rike eiere kjøper opp fotballklubber for å bygge opp sitt eget image, vinne supportere og vise en ny side ved seg selv. Vi ser flere slike eksempler i dagens fotball med klubber som Paris Saint-Germain, Malaga og Anzhi Makachkala i spissen. Det handler ikke nødvendigvis om ærlighet og «fair play» lenger, men det handler om suksess. Fotball er business og man vil tjene på den businessen man driver. Dermed investeres det stort, mye og ofte for at klubbens bilde til verden skal ose av makt, velvære og høye ambisjoner. Som Manchester United-supporter så ønsker jeg ikke å se min klubb falle bak slike pengemaskiner. Det finnes et godt, gammelt engelsk uttrykk som lyder som følger; «if you can’t beat them, join them». Om Malcolm Glazer & co skulle være villige til å selge seg ut, så håper jeg at det blir til en Sjeik Mansour- eller til en Roman Abramovich-type. Vi snakker her om finansielle supermakter i europeisk toppfotball som forsikrer klubber om suksess, satser hardt på å vinne og gjør det som skal til for å oppnå de resultatene som kreves. Jeg er enig i at United har en del prinsipper som må ivaretaes uansett hva slags eier som måtte styre skuta. Personlig er jeg tilhenger av at managerens ord er lov. Eieren skal ikke ha noe med det sportslige å gjøre, slik som ble nevnt tidligere angående Abramovich’ veto i from av å hente inn Andriy Shevchenko mot daværende Chelsea-trener José Mourinhos vilje. Som eier er deres oppgave å finansiere klubben i form av å betale lønninger, høre på managerens ønsker om å forbedre klubben og vise klubbens ansikt innen den finansielle verden. En eier trenger også tålmodighet, så vel som tro, på det prosjektet de driver. Det heter at «Rom ble ikke bygget på en dag» og det er det samme med en fotballklubb. På den annen side, så er det enklere å bygge opp en fotballklubb når man har de finansielle musklene som vi ser rundt om i Europa. Manchester United kan kanskje vise til seg selv som en av de få storklubbene der ute der finansiell doping ikke har vært en nødvendighet for å oppnå strålende resultater. Realiteten er uansett at United lever på lånt tid som ubestridte konger av England med lag som Manchester City hakk i hæl. Det er bare et spørsmål om tid før City vinner sin første ligatittel og snur maktbalansen på hodet, slik Chelsea gjorde for et par år siden. Forskjellen nå er at de finansielle musklene City sitter med er et par hakk sterkere enn de Chelsea satt, og sitter, med. Dermed er det vitalt for United å finne en måte å kontre dette på, og jeg mener det ville være ved å slå tilbake med samme mynt. Selger Glazer, så leder jeg an bønnfallingen om at en styrtrik enkeltperson kjøper opp klubben og snur det finansielle fra usikkert til sikkerheten selv. Såpass føler jeg at United-supporterne fortjener. Jeg innledet min del av dette innlegget med å snakke om folks forhold til fotball som romantisk, kjærlighetsfylt og lidenskapelig. Man ser øyeblikk der fotballen fortsatt er uskyldig og ren, men vi må alle sammen være realistiske nok til å forstå at fotballen har blitt et finansielt redskap i en verden der penger gjør mesteparten av snakkinga. Som fotballsupportere ønsker vi ingenting mindre enn at klubben vår skal gjøre det bra. Det handler ikke alltid om nydelig fotball, men mer om resultater. Suksess er vitalt for at en klubb skal overleve på topp, men det er pengene som gjør at suksessen er oppnåelig i dagens fotball. For Manchester United betyr det at penger må brukes, finansielle muskler må vises og økonomisk sikkerhet er vital for at klubben vi alle kjenner skal overleve. Kort oppsummert er jeg veldig for idéen om at en rik enkeltperson skal ta over klubben vår. Finansiell doping er kanskje tabu i dagens toppidrett, spesielt i fotball, men det handler her om å oppnå suksess og da må man innse at det er den sikreste løsningen for suksess. Til tross for dette deler jeg andres oppfatning om at en eier skal ta kontroll over det finansielle, mens manageren tar ansvar for det sportslige. Hvem skal hentes inn, hvem må gå, hvilke unggutter skal få prøve seg, hvilket lag stiller vi med. Alt dette skal avhenge av manageren, ikke eieren. Det handler om kontroll og struktur, men det handler enda mer om penger og suksess. Dessverre så går begge to hånd i hånd i dagens fotball. For det er som amerikanerne sier «Money talks, people mumble.»Hvem er du enig med? Si DIN mening om saken i kommentarfeltet under.
