– Umulig å se at det var et menneske

Denne saken stod på trykk i medlemsbladet United-Supporteren i 2010/11-sesongen.

United-Supportere får ikke glemme ulykken, og Supporterklubben går i dybden på München-tragedien hvert eneste år. Bli medlem du også slik at vi kan fortsette å gi både unge og gamle United-fans enda flere historier om vår sterke og utrolige historie.

Den glemte Busby Babe

Av: Lars Morten Olsen

– Hold godt i moren din, Peter, hvisket Sandy Busby før vi gikk inn i rommet.

– Det var umulig å se at det var min bror som lå der. Ja, det var umulig å se at det var et menneske.

München-ulykken er tragedien som aldri må glemmes. Likevel, Johnny Berry er tragedien i tragedien, og dessverre ofte personen som blir glemt.

Ja, selv i den vakre «Flowers of Manchester» er Johnny Berry den eneste av de som døde og de som ble fotballinvalide som ikke er nevnt.

– Jeg synes ikke John har fått den anerkjennelsen han fortjener. Men…, han var jo broren min, sier Peter Berry nesten unnskyldende.

En fotballfamilie

Vi treffer Peter Berry og hans kone i London. De har tatt toget fra Aldershot for å snakke med United-Supporteren om Johnny Berry. Mannen med livstruende skader som aldri sparket fotball etter tragedien 6. februar 1958.

– Vi var en skikkelig fotballfamilie. Vi var ti barn og vi hadde ikke så mange penger, så fotball var det eneste å gjøre for oss guttene. Som person var John stille og rolig.

Blant argumentene Peter peker på når han mener at broren ikke har fått den anerkjennelsen han fortjener, er det faktum at Johnny Berry sammen med Roger Byrne var den eneste på 50-tallet som vant tre ligagull. I tillegg var han som nestor viktig for fremgangen til de fremadstormende Busby Babes. Nettopp det faktum at han var knappe 32 år da ulykken skjedde taler også i Berrys disfavør. Han var på tampen av karrieren, og i manges øyne kanskje ikke så viktig som de andre.

– John var litt uheldig, for det var store forandringer i laget da han kom til United i 1951. Flere av spillerne fra 1948-laget var på tampen av karrieren. Da Matt Busby begynte sin revolusjon med å erstatte de mange eldre med egenproduserte, unge spillere var ikke John en ekte babe. John passet ikke inn i bildet som ble skapt.

Akkurat som sin mer berømte bror var også Peter høyreving. Han spilte for Crystal Palace og Ipswich fra 1952 til -60, men de to brødrene møttes aldri i kamp. Ifølge Peter hadde broren fortsatt mye å gi som spiller.

– Som høyreving var han rask og farlig. Grunnen til overgangen (til United) var at hver gang Birmingham og Manchester United møttes, rev han omtrent United i filler, i hvert fall da lagene møttes på St. Andrews. Matt Busby kjøpte John for å erstatte Jimmy Delaney. Min bror var en typisk gammeldags ving som kunne utfordre og ødelegge sidebacken. Han var veldig liten, bare 165 cm høy og uhyre rask.

Alle som er gamle nok til å huske krasjet, vet nøyaktig hvor de var og hva de gjorde da de først hørte om tragedien. Peter Berry er intet unntak. Han var 24 år da München-ulykken skjedde, og bodde fortsatt i barndomshjemmet.

– Jeg husker det som i går. Jeg hadde vært ute på byen med noen kamerater. I det jeg åpnet døren og gikk inn la jeg umiddelbart merke til den spesielle atmosfæren som hersket i huset. Ingen pratet, ingen lo, det var bare stillhet i rommet.

Deretter fikk han servert den grusomme nyheten om flyulykken der 23 døde og 21 overlevde. Den gangen, på kvelden 6. februar, var det ennå stor usikkerhet om hvilke som var døde, hvem som var døende og hvilke det hadde gått bedre med.

– Det er blitt meg fortalt av noen av de overlevende at Johnny før det tredje og fatale forsøket på å lette sa «Vi kommer ikke til å klare det». De fant ham i snøen et godt stykke unna flyet. De trodde John var død og lempet ham inn i en varebil.

Sammen med et søsken og sin mor reiste Peter Berry til München tre dager etter. Han innrømmer at de overhodet ikke var forberedt på synet som møtte dem. Faktisk var legene så sikre på at Johnny Berry skulle dø at sykehuspresten ga ham den siste olje.

– Jeg møtte Sandy Busby i gangen, og han hvisket til meg «Hold godt i moren din, Peter». Det var umulig å se at det var min bror som lå der, ja, det var umulig å se at det var et menneske. Jeg visste der og da at John aldri ville spille fotball igjen.

Lå på en madrass av is

77-åringen beretter at broren lå på en madrass av is og ble holdt i live med den beste teknologien datidens sykehus hadde. Han lå i koma i en drøy måned.

– Isen var nytenking og ment for å stabilisere blodtrykk og organer i kroppen. Han var i fullstendig koma i over en måned, men legene sa etterpå at det faktisk reddet livet hans.

Knust kjeve, stygt beinbrudd, brekt skulder, knust bekken og brudd på hjerneskallen var blant skadene på spilleren som fikk de verste skadene av de overlevende.

– Skadene på kroppen var omfattende, men det verste var de på hjernen, sier broren stille.

Seks, syv uker etter ulykken reiste Peter Berry igjen til München for å besøke broren. Johnny Berry lå på sykehuset i nesten seks måneder og var den siste som forlot München.

– Rekonvalensen tok lang tid og han mistet hukommelsen. Han lå der med mange fysiske sår, blant annet stygge kutt nedover leggene. Han pekte på dem og sa til meg «det er disse forbannede harde banene nå til dags, Peter». Han var helt ute stakkar.

Klubben har i ettertid måttet tåle mye kritikk for behandlingen – eller mangel på sådan – de overlevende og pårørende fikk. Ifølge boken «The Lost Babes» ble Johnny Berry sparket ut av huset (som klubben eide) tolv måneder etter krasjet. Peter Berry innrømmer at han ikke husker dette, men sier likevel:

– Alle de overlevende ble behandlet dårlig av klubben, med unntak av én – Bobby Charlton. Det er umulig for meg å si eksakt hva klubben kunne gjort, men en flyulykke med det utfallet i dag ville gitt enorme forsikringsutbetalinger. Et fotballag den gangen hadde kanskje ikke høyere status? Jeg har snakket med pårørende til en av de som døde i Torino-krasjet (i 1949 styrtet et fly der 18 Torino-spillere døde) og de ble ikke bedre behandlet. Det var rett og slett normen.

Flyulykken skapte en kløft mellom Manchester United og spilleren som hadde hjulpet klubben til tre ligamesterskap. Følelsen var at når han nå var blitt fotballinvalid var han uinteressant og ubrukelig for klubben. Peter Berry har heller aldri møtt opp på sammenkomstene klubben har hatt for de overlevende og pårørende.

– Enten det er riktig eller ikke var John alltid harm mot klubben siden. Jeg vil ikke kalle ham hatefull, men han mente at klubben kunne gjort ting bedre. Jeg har snakket med andre overlevende etterpå som mener klubben kunne tatt mer ansvar. Poenget er når slutter en arbeidsgiver å ha ansvaret for sine ansatte? Svaret er aldri. Jeg er sikker på at klubben hjalp LITT, men ikke nok.

Familietragedie

Peter Berry måtte selv legge opp som aktiv i 1960, og sammen med Johnny åpnet de en sportsbutikk i hjembyen Farnham , nær Aldershot. Det var en tid der sportsinteressen var stigende. De hadde begge «et navn» i hjemtraktene, men flyulykken og sporene av den skapte problemer.

– Det var ikke alltid like lett. Johns personlighet ble totalt forandret etter ulykken. Han ble bitter og veldig ustabil. Helt uten grunn og forvarsel gikk det fra bra til dårlig humør. Han mistet også totalt sansen for humor. En fleip som han før ulykken bare hadde ledd av ble i stedet tatt ille opp. Det var faktisk ganske trist å se hvordan personligheten ble forandret. Vi kunne starte en normal samtale og midtveis i den falt rullegardinen ned. Når det skjedde var det rett og slett ikke broren min, sier Peter ettertenksomt.

Det var ikke bare for broren at Johnny Berrys personlighetsforandring gjorde livet vanskelig. Hilda, som fortsatt lever, fikk en «ny» ektemann hvis vi tenker på det mentale. Parets tre sønner fant det uhyre utfordrende å ha en far med voldsomme humørsvingninger og depresjoner.

– Det må ha vært tøft for sønnene å se faren sin sånn, og en av sønnene tok tragisk nok sitt eget liv. Jeg tror aldri John helt aksepterte det som skjedde. Det er helt forståelig, men samtidig må det ha vært vanskelig for familien. Selvmordet ble naturlig nok et tabuemne siden.

Fremskyndet døden?

I 1994 døde Johnny Berry, 68 år gammel. Han var den første av de ni som overlevde flyulykken som falt bort. Peter Berry har ofte spurt seg selv om brorens forholdsvis tidlige død skyldes skadene han fikk den grusomme februardagen i 1958.

– De alvorlige skadene kroppen hans måtte tåle i München kan meget vel ha fremskyndet døden. Noen direkte link er det vanskelig å se, men det er en kjensgjerning at flere av organene jobbet dårligere etter ulykken. John var frisk og rask og hadde en sprek fysisk kropp før ulykken, men var fysisk og mentalt svak etterpå.

Sier broren til John Berry  – den glemte Busby Babe.