– Jeg tenker på pappa hver dag

Denne saken stod første gang på trykk i medlemsbladet United-Supporteren for noen år siden. Tidsreferansene i teksten er justert siden teksten først ble publisert.

Joe Sealey ser på bildet av pappa Les på morens stuebord. Den tidligere United-keeperen smiler bredt mens han tviholder på FA-cup-pokalen.

Hør UWP-spesial om Sir Alex Fergusons første trofé der Les Sealey spilte en sentral rolle

Det er akkurat slik United-fansen minnes den karismatiske sisteskansen, og det er akkurat slik sønnen Joe minnes faren.

Savnet som aldri blir borte

For Joe er savnet etter faren større enn noen gang. Når Joe Sealey åpner opp om faren, er han særlig opptatt av én ting.

– Jeg vil at folk skal minnes pappa med et smil om munnen. Det var slik pappa levde livet, og jeg er sikker på at han hadde satt pris på å bli husket på den måten, sier Joe.

– Den perfekte pappa

– Pappa er i tankene mine hver eneste dag. Jeg savner ham mer enn noen gang, sier Joe Sealey.

Han stirrer noen ekstra sekunder på bildet av faren Les står sentralt plassert på et lite bord i morens stue. Så bryter han ut i et smil.

– Mange takler sorg og savn med stillhet. For meg hjelper det å snakke om pappa. Det gjør godt å vite at jeg aldri har hørt noen si et vondt ord om han. Savnet er der fremdeles. Det blir aldri borte, men jeg smiler ofte når jeg tenker på pappa. For meg er det både riktig og viktig å minnes ham med glede, sier Joe til US.

19. august er det 2+ år siden den tidligere Manchester United-keeperen Les Sealey døde brått og uventet.

Han ble bare 43 år gammel.

For hele fotball-England kom dødsfallet som et sjokk.

Mange mistet en kollega, og mange mistet en venn.

Joe mistet mye mer.

Han mistet faren han hadde sett opp til hele livet. Faren som alltid tok seg tid til ham, og faren som satte familien foran alt.

– Jeg er fremdeles stolt over pappa. Ufattelig stolt. Ikke først og fremst fordi han var berømt, men fordi han var en enestående pappa som alltid var der for oss. Pappa kunne kjørt søppelbilen og jeg ville vært like stolt av ham. Pappas skøyeraktige og tidvis ganske sprø oppførsel var ingen fasade. Det var slik han var både på og utenfor banen, og vi elsket det. Men vet du, pappa var så glad i familien at han nesten aldri gikk ut. Hver eneste fridag, og hver eneste ledige time ville han tilbringe med oss. Det var faktisk så ille at mamma flere ganger måtte gå i bryllup på egenhånd. Han ville heller være hjemme å leke med meg og min bror, ler Joe.

Det er umulig ikke å dra på smilebåndet. Joe forteller om faren på en så humørfylt måte. Les selv ville humret.

Det skjer faktisk kun en gang under intervjuet at Joe blir alvorlig. Det er når han skal fortelle den vanskeligste biten. Den som handler om det store sjokket, den som handler om den grufulle beskjeden han og familien fikk 19. august 2001.

– Det er et slikt øyeblikk en aldri, aldri kan glemme. Jeg var 18 år og keeper i ungdomsavdelingen til West Ham der pappa var keepertrener. En skade tvang meg til å legge opp. Karrieren min var over før den egentlig hadde begynt. Der og da var jeg sikker på at dette var så ille som livet kunne bli. Snaue to uker senere fikk mamma en telefon fra sykehuset. «Du må komme hit straks. Din mann har hatt et hjerteinfarkt og svever mellom liv og død». Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket på legen som møtte oss. Allerede før han sa et ord visste jeg hva som kom. «Jeg beklager så mye, men vi klarte ikke å redde ham». Vi fikk aldri tatt et skikkelig farvel med pappa. Det er fremdeles vondt å tenke på, sier Joe.

Alvorlig skadet på Wembley

For Joe kom farens dødsfall som et sjokk. Aldri tidligere hadde de fått noen indikasjoner på at faren hadde problemer med hjertet.

Spørsmålene var mange, svarene smertefulle få.

– Noe av det jeg husker best i tiden etter var støtten vi fikk fra fars tidligere klubber, spesielt Manchester United. Jeg har alltid vært United-fan helt siden den dagen pappa dro dit, men i den vanskelige tiden etter at han døde har respekten min for klubben bare blitt større og større. Jeg tror jeg var for ung til å virkelig skjønne, og derfor verdsette, hvor stort det var å ha en far som spilte for United, men jeg skjønner det nå.

Smilet er tilbake i Joe ansikt.

Han tenker tilbake på minnene fra farens karriere. Først de gode. FA-cupfinalen i 1990, og cupvinnercup-finalen året etter utmerker seg.

– At pappa skulle spille omkampen mot Crystal Palace kom som en stor overraskelse på alle, far inkludert. Det var bare timer før kampstart at han fikk vite at han skulle spille. Han kastet seg på telefonen og ringte hjem til oss og fortalte det. Jeg var åtte år gammel, og husker lite fra selve kampen som vi så på tv. Men bildene av pappa som jublet sammen med Alex Ferguson er brent inn på netthinnen, smiler han.

I dagene som fulgte hendte det rett som det var at vilt fremmede stoppet opp på gaten og applauderte Les Sealey spontant da han kom gående gjennom hovedgaten i Chingford der familien bodde.

– Jeg vokste flere centimetre da jeg gikk ved siden av ham. Jeg var så stolt at jeg kunne sprekke, humrer Joe.

Året etter var United tilbake på Wembley som storfavoritter mot Sheffield Wednesday i ligacupfinalen. At United gikk på et svært overraskende tap, kunne imidlertid fort blitt en parantes i historiebøkene. En alvorlig kneskade etter et sammenstøt med Wednesdays Paul Williams holdt på å få fatale konsekvenser for Les Sealey.

– Pappa fikk et kutt som gikk helt inn til beinet. Uniteds fysioterapeut Jim McGregor sa at han måtte ut. Selvfølgelig nektet pappa. United hadde ingen reservekeeper og han nektet å svikte laget. Jeg tror faktisk han klabbet til den stakkars fysioterapeuten. De to hadde en gedigen krangel utpå gressteppet. Selvsagt vant pappa. Men da McGregor skulle sy igjen kuttet i kneet, ble såret infisert. Dagen etter da han skulle fly tilbake til Manchester kollapset han på flyplassen. Infeksjonen hadde spredt seg i kroppen og han ble tatt til sykehus med høy feber, forteller Joe.

Fra offisielt hold ble det sagt at legene jobbet på spreng for å få Sealey klar til Europacupfinalen mot Barcelona.

I virkeligheten jobbet jobbet de på spreng for å redde livet hans.

– Legene sa flere ganger til mamma at de ville amputere foten, og at livet kunne stå i fare om de ikke gjorde det. Mamma visste nøyaktig hva pappa ville sagt og hun nektet dem. Da han våknet opp fra narkosen spurte han legene om han ville rekke finalen mot Barcelona. «Aldri i livet. Du er heldig som fortsatt er i live», var svaret.

Men ingenting kunne stoppe Sealey. Snaue tre uker senere dro han regelrett rett fra sykesengen til Rotterdam der han skrev seg inn i historiebøkene sammen med de andre United-spillerne som beseiret Barcelona 2- 1.

«My Way»

– Pappa elsket fotball. Han elsket å spille fotball, og han elsket å se på fotball. Han elsket kampdagen, garderoben og intensiteten. Han elsket å kaste seg rundt på gjørmete treningsbaner på vinterstid. Og jeg? Jeg elsket å ha en far som spilte fotball, smiler Joe.

– Jeg var ikke tilstede på tribunen da pappa vant sine to cuptriumfer med United. Jeg så ham kun spille på Wembley én gang. United møtte Aston Villa i ligacupfinalen i 1994, og tapte på en veldig dårlig dag. Det var den siste kampen pappa spilte for United. Jeg skulle ønske det hadde endt annerledes, men de gode minnene fra finalene han vant, gjør at jeg sjelden tenker på det tapet, forklarer Joe.

Farens karriere i Manchester United gjorde sønnen til en svoren United-fan.

– Det finnes ingen klubb som kan måle seg med United. Jeg skjønte ikke hvor stor klubben var da jeg var en liten guttunge, men jeg skjønner det veldig godt nå, sier han.

Da Les Sealey ble stedt til hvile på «City of London Cemetary» i Manor Park i øst-London, møtte flere hundre venner opp. Flere av dem tidligere lagkamerater fra tiden i Manchester United.

Frank Sinatras udødelige klassiker «My Way» avsluttet en vanskelig, men samtidig varm og verdig begravelse. Og hvilken sang kunne vel egentlig ha vært mer passende.

– Folk kommer fremdeles bort til meg og gir meg et klapp på skulderen og sier noen fine ord om pappa, så forteller de kanskje en artig historie vi begge kan le av. Jeg synes det er fantastisk når folk minnes ham med glede. Far ville likt det, sier han.