– Jesse fikk huden full

Paul McGuinness, mangeårig juniortrener i United og sønn av tidligere United-manager Wilf McGuinness, skriver eksklusivt for Supporterklubben.

Han har jobbet lenge med flere av Uniteds største talenter, og her er hans historie om en av Uniteds mest formsterke spillere for tiden, Jesse Lingard. Dette ble fortalt til oss våren 2017.

– Jesse fikk huden full

Av: Paul McGuinness, oversatt av Lars Morten Olsen

Hei igjen, dere United-supportere i Skandinavia.

Jeg tenkte å vie denne spalten i sin helhet til Jesse Lingard som jeg vet er en omdiskutert spiller.

Først en anekdote om hvordan en ung og uerfaren spiller kan strekke det for langt.

Det var da Jesse ble lånt ut til Leicester fra november 2012 til januar 2013. Han fylte 20 år i perioden, men hadde ennå ikke debutert på Uniteds førstelag.

Under Sir Alex hadde vi den regelen at ingen junior- eller reservelagsspiller fikk lov å bruke lue, hansker eller lange treningsbukser uansett hvor kaldt det var. Dette fordi spillerne trengte noen hinder på veien, vi ville gjøre det tøffere for dem. Lue, vanter og lange treningsbukser var noe de måtte gjøre seg fortjent til. 

Jesse kom tilbake fra Leicester, der han hadde spilt noen kamper.  Han var tilbake i januar, det var kaldt, og han trodde tydeligvis at førstelagskamper for Leicester kvalifiserte til trening på Carrington i lue, vanter og lange treningsbukser. Feil!

Vi trenerne måtte gi ham en skikkelig skyllebøtte og fortelle ham at han på ingen måte hadde «made it». «Du har kanskje spilt for Leicester City, men for Manchester United har du ikke gjort NOE!», fikk han høre.

Jesse var ung og han har lært av sine feil.

I dag har han Manchester United-stempelet på seg. Det som blant annet forteller at det er en ung mann som ikke lar seg knekke så lett.

Han hadde flere utlån etter Leicester, og prøvde seg også i Birmingham, Brighton og Derby.  Han hadde det ikke like lett alle steder, men ble utvilsomt mer voksen på disse utlånene.

Jeg vet at fansen er splittet i synet på Jesse Lingard, men mange ser ikke hele kvaliteten til en spiller utenfor det han viser i match.

I et perfekt Manchester United trenger du en kjerne av egenproduserte spillere. Ikke nødvendigvis stjernespillere, men som kjenner klubbens DNA, som elsker United, kjenner historien og er villig til å dø for United.  Jesse er en sånn gutt.

Jesse har vært der fra han var syv eller åtte år, kjempet seg opp den harde veien til førstelaget via FA Youth Cup-triumf, slik Busby Babes og Class of 92 klarte det før ham.

Jesse kom inn i United-systemet veldig ung. Moren var turner, liten og vever, og han har nok arvet kroppsbygningen fra henne.

Foreldrene ble skilt og Jesse sine besteforeldre på morssiden var fantastiske til å følge ham opp, spesielt bestefaren. Heller ikke han var spesielt stor, men veldig sterk til å være så liten og hadde fortid som bryter.

Når moren ikke hadde anledning til å kjøre Jesse til trening, stilte bestefaren opp. Han hadde alltid med seg hunden sin og gikk tur med den mens Jesse trente. Bestefaren var blid og full av oppmuntring til gutten. Som jeg har vært inne på før her i United-Supporteren, er det uvurderlig for en ung spiller å ha en eller annen fra familien som er der og støtter.   

Jesse er bare 24 år (red.anm: 25 nå), men like fullt faktisk nestoren av de egenproduserte fordi så mange har sluttet eller er blitt solgt. Jeg er ganske sikker på at Jesse føler det selv og derfor tar han også ansvar.

Jesse har lært at i United stiller man opp for sin bror. Som da Marcus Rashford fikk gjennomgå i kampen mot City, motstanderne flokket seg rundt ham og beskyldte ham for å filme. Den første til å løpe stormende til og forsvare Marcus var Jesse, det var han opplært til i United.

Vi lærte dem det fra tidlig alder. At du svikter ikke kompisen din eller broren din.

En dag i uken mikset vi lagene sånn at 12-åringene trente med de som var 17 eller 18. Vi gjorde det av to grunner: For det første var det bra for utviklingen til de yngste, i tillegg ble båndet sterkere på tvers av kullene.  

Første gang jeg så Jesse skilte han seg ut fordi han var så liten, litt som Paul Scholes var. Jesse var imidlertid også en du la merke til fordi han var så uredd og full av energi. 

Han hadde en herlig personlighet og et spesielt talent. Som trener blir man nysgjerrig på sånne spillere.

Han var modig og var ikke redd for å gå inn i dueller der sjansen var stor for at han ville få en trøkk.

Det var akkurat det som skjedde da han fikk sin debut mot Swansea i august 2014. Det var en takling han strengt tatt ikke burde kastet seg inn i, men han ville ikke svikte fansen og lagkameratene. Swansea-spilleren var mye større og sterkere, og det var en 40-60 situasjon, men Jesse ville vise sitt engasjement.

Fordi Jesse var såpass liten og sped valgte vi trenerne å beskytte ham. Spesielt da han var 13-16 år, fordi da var kontrasten til de største i kullet stor.

Tony Whelan og jeg diskuterte og bestemte oss for å ta ham av banen enkelte ganger fordi det var noen svære typer på motstanderlagene som var ute etter å knekke ham.  Disse små spillerne, som Jesse, Scholes og Iniesta, utvikler en fotballklokhet og «skill» som kompensasjon for at de ikke er så store.

For Jesse hjalp det selvsagt også at han hadde gode spillere rundt seg. Class of 2011 var så bra at de hevet listen for hverandre hele tiden.  

Jesse var heller aldri den med mest selvtillit.

Jeg husker semifinalen mot Chelsea borte i FA Youth Cup 2011. Vi var i London og overnattet på hotell, vi gjorde alt for at guttene skulle få den beste oppladningen.

Kvelden før la jeg merke til at Jesse virket nervøs, og før kampen på Stamford Bridge ble inntrykket bare forsterket ytterligere. Likevel; Jesse startet kampen, men etter bare fem, seks minutter gikk han ned for full telling.

Jeg ble skikkelig bekymret og lurte på om han hadde fått en strekk eller en annen skade og sendte utpå fysioterapeuten. Han kom leende tilbake og sa at Jesse var ok, bare så nervøs at han kastet opp på banen.

Jesse kom seg over nervene, scoret og spilte en meget god kamp.  Sir Trevor Brooking så kampen, han jobbet for FA med spillerutvikling, og hadde lagt ekstra merke til Jesse og Larnell Cole. Brooking mente at det var typer som dem som England trengte.

Han hadde rett fordi Jesse har hatt en flott utvikling og har spilt for England fra U17 til A-landslaget.  Jesse er en sånn type som trenere og managere liker. Han har «skill», har herlig personlighet, og i tillegg jobber han utrettelig. Jeg vet at England-trener Gareth Southgate og José Mourinho har stor sans for Jesse.  

Jeg vil også påstå at Jesse ikke hadde fått samme fine utvikling i en annen klubb.

I United hadde vi et miljø der vi forstod spillere som hang etter rent fysisk. I en annen klubb kunne han blitt «sparket i stykker» eller brukt for mye.

Vi ga ham tid, oppmuntring og beskyttelse, det tror jeg ikke han hadde fått et annet sted.  Jesse var heldig som hadde for eksempel en trener som Tony Whelan. Tony forstod hvordan han skulle håndtere et sånt talent.

Jesse var 21 år gammel da han gjorde sin debut på førstelaget i obligatorisk kamp i august 2014. Han var imidlertid veldig nær å få sin debut allerede i 2011/2012-sesongen da han minst to ganger var ubenyttet reserve. Sir Alex sa imidlertid tidlig at Jesse ikke ville være førstelagsspiller før han var ca. 22 år, noe som viste seg å stemme.

Warren Joyce jobbet mye med ham på reservelaget, gjorde ham tøff mentalt og fysisk. Jesse har tatt de riktige stegene til rett tid, men det er også mye takket være Manchester United. Bak førstelagsspilleren Jesse Lingard anno 2017 kan jeg love at det ligger mye arbeid av mange mennesker.

Jesse er besluttsom, dyktig til å tilpasse seg, løper til han stuper og har hjerte for Manchester United. Det er hans største egenskaper. Han har nådd veldig langt, og nå er målet hans å etablere seg enda sterkere på førstelaget.

Han kan spille både høyre, venstre eller bak spissduoen. Han kan forflytte spillet med ballen i føttene og er ikke redd for å utfordre. Han har vist at han kan score i cupfinaler, at han kan stå fram i viktige kamper. Jeg tror han nå vil etablere seg og han vil spikre én posisjon.   

I januar skrev han en ny, lukrativ kontrakt. Bare det å vite at jeg som trener har spilt en liten del av jobben med å få fram en spiller på den måten som Jesse gjør meg umåtelig stolt.

Å se Jesse utvikles til førstelagsspiller og landslagsspiller er lønn for strevet for meg.

Ikke bare det, men spillere som Jesse hjelper oss trenere i vårt videre arbeid.

Neste gang vi ser en ung gutt som mange vil avfeie fordi han er liten og sped, da kan vi tenke «hm, han minner litt om Jesse, kanskje han kan utvikles på samme måten».

Michael Keane og Tom Cleverley er andre eksempler på spillere som egentlig virket for små og spede, men som klarte det likevel. Det er en påminnelse for oss trenere, fordi slike spillere kan ha kvaliteter nok selv om de er små.

Jesse er nå på fet kontrakt til 2021,men slik jeg kjenner ham lar han ikke at den bli noen sovepute.

Slik jeg kjenner Jesse, er han en type som vil bevise for seg selv og andre at han kan ta det neste steget.

Han har ennå mye å bevise og er på ingen måte et ferdig produkt. Det er han fullt klar over og vet derfor at han må pushe seg selv hver eneste dag.  

Merk: Dette ble altså skrevet våren 2017, og akkurat nå virker det som om McGuinness får rett – at Lingard har pushet seg selv til å ta det neste steget.  

Les også: 

McGuinness: – Rashford kunne stå i timesvis og skyte en ball mot veggen

Trykk her for å lese flere saker med Paul McGuinness, blant annet om Scott McTominay, Axel Tuanzebe, Angel Gomes, Mats Møller Dæhli og flere andre.