Hvor god er ligastarten?

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

Hvor god er ligastarten, sett i et historisk perspektiv?

Av: Jan-Erik Hopland (45)

På tross av at kun 5 % av sesongen er unnagjort er det vanskelig ikke å bli begeistret for det vi har vært vitne til de siste ukene.

En brukbar pre-season har blitt videreført til en nær perfekt ligastart. 8-0 i målforskjell og 6 poeng etter de to første rundene gjør det vanskelig ikke å bli «carried away». Det er kanskje ikke så rart med tanke på de forestillingene vi har blitt tvunget til å bivåne siden Fergie la hårføneren på hylla. Enkelte vil kanskje også hevde at de siste par sesongene under Fergie også var krevende å se på.

I den smått legendariske «stand up»-forestillingen «RAW» beskriver Eddie Murphy følelsen det gir å få en Ritz-kjeks når man sulter. Den er bare himmelsk. Men om man utelukkende blir servert Ritz-kjeks, så blir man fort matlei. Slik opplever jeg det har vært å bivåne United siden Fergie dro. En uendelig rekke med Ritz-kjeks som bare så vidt har holdt oss over sultegrensen. Jeg har vært matlei, men nå har bordet plutselig blitt dekket med de lekreste retter, og vannet renner i munnen.

2 ganger 4-0 – 6 deilige poeng – med tidvis engasjerende og inspirert fotball, gjør noe med meg. Jeg er dog ikke helt sikker på om jeg tør helt å omfavne det vi er vitne til. Jeg vet ikke helt om jeg tror mine egne øyne. I det ene øyeblikket blir jeg «giddy» som en liten unge og vil hyle ut min begeistring for våre nye (og gamle) helter i rødt, mens jeg i neste øyeblikk finner tilbake til min vante gamle grinebitermodus – som nekter å la seg overbevise av enslige lyspunkt. Brent barn skyr ilden er det noe som heter og over de siste sesongene har det vært langt mellom anledningene hvor vi har bevitnet glimt av storhet fra United.

Historisk god start

I historisk perspektiv er årets ligastart god. Med det i minne har jeg søkt i arkivene for å finne lignende ligastarter, samt se på utfallet av disse sesongene med United-øyne. Så vidt jeg har klart å finne ut så er det ikke altfor mange oppstarter som resultatmessig har vært så god som årets.

Siden vi flyttet fra Bank Street til Old Trafford i februar 1910 har vi hatt en del sesonger med lignende oppstart. Dette vil da være sesonger hvor vi har vunnet minst de to første kampene og scoret mer enn ett mål i begge oppgjørene.

Sesongen 1910/11, den første hele sesongen vi spilte på Old Trafford, startet med en 2-1-seier borte mot Arsenal før Blackburn ble send hjem med et 3-2-nederlag. Sesongen endte også med Uniteds andre ligamesterskap. Ett poeng foran Aston villa.

1913/14-sesongen startet også på bortebane. United puttet tre forbi Sheffield Wednesday på Hillsborough, før de gjentok bragden hjemme på Old Trafford mot Sunderland. I begge kampene måtte de hente ballen ut av eget nett én gang. På tross av den oppløftende starten endte sesongen helt nede på 14. plass. Bak City på målforskjell. I en dårlig sesong utgjorde de 6 målene i de to første kampene 12 % av alle målene United produserte på 38 ligakamper.

1927/28 startet med null innslupne mål etter de to første kampene. Middlesbrough ble sendt hjem med 3 i trynet, mens United straffet Sheffield Wednesday på Hillsborough. Fattig trøst når sesongen endte med en mildt sagt skuffende 18. plass i ligaen.

Etter 2. verdenskrig

Optimismen må virkelig ha vært høy på Old Trafford etter at krigen endelig var over og ordinær ligafotball var i gang igjen.

Første ordinære sesong etter krigen – 1946/47 – startet med 2-1 over Grimsby «hjemme» på Maine Road etterfulgt av to seire i London over Chelsea (3-0) og Charlton (3-1). I fjerde runde tok United imot Liverpool på Maine Road. Hattrick fra Stan Pearson samt mål fra både Jack Rowley og Charlie Mitten sørget for at scouserne dro slukøret tilbake til Merseyside. Imidlertid kunne ikke denne gode starten forhindre at Liverpool stakk av med ligatittelen ett fattig poeng foran United.

Den skjebnesvangre 1957/58 sesongen startet overbevisende; 10-1 i målforskjell etter de tre første oppgjørene medførte at The Busby Babes fortsatte der de slapp i 56/57-sesongen. Billy Whelan sendte tre forbi Leicester på Filbert Street før Everton og Manchester City ble sendt hjem fra Old Trafford med henholdsvis 3-1 og 4-1. United lå godt an i ligaen da ulykken skjedde i München, men med kun 1 seier, mot Sunderland, i ligaen etter ulykken endte United på en 9. plass.

Busby rekonstruerte som kjent laget sitt, og i sesongen 1966/67 startet United med å slå West Brom 5-3 på Old Trafford, før Everton ble slått 2-1 på Goodison Park. United endte sesongen som seriemester for andre gang siden München ulykken, og for siste gang på 26 år.

Perioden etter triumfen på Wembley i 1968 er ikke de beste årene i United-historien, og etter 1973/74 sesongen måtte de ta det tunge steget ned i 2. divisjon. Oppholdet i 2. divisjon ble så kort som mulig mye takket være en god start. Leyton Orient ble slått 2-0 borte før Millwall ble sendt hjem fra Old Trafford med 4-0 i bagasjen. Neste runde kom Portsmouth på besøk, uten at de gjorde det så mye bedre. 2-1 ble sluttresultatet etter at Gerry Daly og Sammy Mcllroy scoret for United. I fjerde runde dro United til Cardiff og slo dem 1-0. Dette oppgjøret er gjort berømt – eller beryktet – for Red Army sine herjinger. En United-supporter som var der sier det slik; «The Cardiff game was unlike anything I think I have ever seen before or  since………an afternoon of absolute mayhem.” Sesongen endte med opprykk til division 1.

Andre sesong tilbake i det gode selskap – 1975/76 – startet positivt med 4 seire. Wolves og Birmingham ble begge slått borte med 2-0 før Sheffield United ble grundig slått 5-1 på Old Trafford. Den oppløftende starten holdt dessverre ikke helt inn, og Liverpool stakk av med tittelen – 4 poeng foran United på tredjeplass.

Det glade 80-tallet var ikke bare fryd og gammen for United, men sesongen 1982/83 startet bra. Birmingham ble slått 3-0 på Old Trafford og samme resultat ble Forest slått med på City Ground. Igjen måtte United akseptere at over en hel sesong var de ikke gode nok. Liverpool stakk igjen av med tittelen, 12 poeng foran United på 3. plass.

Sesongen 1985/86 fortjener imidlertid omtale selv om ikke begge de to første kampene hadde flere enn 1 United scoring. United endte riktignok på 4. plass 12 poeng bak Liverpool, men for en start! 10 strake seire, med blant annet 4-0 over Aston Villa i åpningskampen, 3-0 over Newcastle, Oxford og City samt 5-1 over West Brom på The Hawthorns. Faktisk ble bare 2 poeng avgitt på de første 15 serierundene. Julen 1985 var jeg ganske sikker på at «this is our year», som Scouserne bruker å si.

Av det jeg kan se gikk det nå lang tid før United igjen startet en sesong med mer enn 1 kamp med mye mål. Vi hadde riktignok noen minneverdige ligaåpninger, som i 1989/90 da Arsenal ble sendt hjem med 4-1 foran et entusiastisk Old Trafford etter scoringer av Bruce, Hughes, Webb og McClair, men det skulle lakke og li før vi igjen hadde en ligastart som ligner på årets.

I 2006/07 var United imidlertid tilbake med en frisk start på ligaen. Fulham ble lært en 5-1-lekse på Old Trafford før Charlton og Watford ble slått med henholdsvis 3-0 og 2-1. Ryan Giggs ordnet 1-0 hjemme mot Spurs i sesongens fjerde kamp, før det tok brått slutt med et 1-0-tap mot Arsenal da Adebayor scoret i det 86. minutt. Sesongen gav imidlertid 28 seire, 5 uavgjort og 5 tap hvilket var nok til å sikre seriemesterskapet, 6 poeng foran Chelsea.

Hvordan vi ikke vant 2011/12-sesongen forstår jeg fortsatt ikke. 5 strake seiere med 21-4 i målforskjell var ikke nok til å forhindre at Aguero «stjal» tittelen på overtid mot QPR. City hadde bedre hjemmeform enn United og var ubeseiret hjemme, mens vi vant 3 kamper mer enn dem borte. City vant mesterskapet ettersom de over 38 kamper hadde 8 mål bedre målforskjell enn United. United hadde i snitt scoret 2,34 mål per kamp og sluppet inn 0,87 per kamp. City hadde scoret 2,44 per kamp og sluppet inn 0,76. Som kjent slo Fergie tilbake i 2012/13, og kunne innkassere vår foreløpige siste og 20. tittel. Paradoksalt nok med tap i første kamp mot Everton, hvor Fellaini var eneste målscorer for Everton.

Fjorårets sesong startet også bra, med 3-1 borte mot Bournemouth og 2-0 hjemme mot Southampton. Men som kjent så endte det ikke like bra. En fattigslig 6. plass er ikke godt nok for en klubb som United, med de ressursene de har tilgjengelig.

Så historien viser at det ikke er så altfor mange sesonger som har startet like bra (etter 2 kamper). Den viser også at en god start kan bety veldig lite over en lang sesong. Så da er det kanskje på sin plass å prøve å beholde roen en stund til, selv om det blir veldig vanskelig om Leicester blir møtt med samme type spill – og resultat – som mot West Ham…….

Keep the red flag flying high!