Fergie og Mourinho: Gjentar historien seg?

Gjentar historien seg?
– Mourinho i et historisk perspektiv

Av: Jan-Erik Hopland (47)

Om det er en ting vi United-supportere kan være enige om så er det at Mourinho engasjerer oss.

Noen i positiv forstand, mens andre ikke kan vente på at Gribbene – som også er kjent som the Glazers – skal vise ham døren.

Vi kan vel også være enige i at det produktet som leveres av Mourinho sine utvalgte om dagen er et godt stykke unna det vi bør og kan forvente av en klubb som Manchester United.

Jeg sitter også med en følelse av at de fleste – i vurderingen av Mourinho – holder opp Sir Alex Ferguson sine meritter som målestokken for sammenligning. Spørsmålet er da om hvilke meritter som skal sammenlignes? Er det Fergie sine Glory years? Eller er det hans start på 80-tallet som skal være grunnlaget for sammenligning?

Det åpenbare alternativet er å holde opp Fergie sine utallige trofeer og konkludere med at Mourinho blekner i sammenligning, men hva om man tar for seg samme tidsperioder i de to managernes United karrierer? Hva om man sammenligner de første sesongene under Fergie med starten Mourinho har hatt.

Hva blir konklusjonen da?

Historiens slør har en tendens til å være snill med legender, og vi har en predisposisjon for å dvele ved det positive og fortrenge det negative når en ser tilbake.

Med dette bakteppet har jeg sett på hvordan Mourinhos ligaresultater de tre første sesongene ved roret måler seg med «landsfaderen» Sir Alexander Chapman Ferguson sine resultater.

Fergie time

I Fergie sin første sesong ved roret på Old Trafford tapte United like ofte som de vant. 14 seire, 14 tap og 14 uavgjorte oppgjør medførte at United endte på 56 poeng, hele 30 mindre enn de 86 poengene seriemester Everton klarte å grafse til seg.

Frem til 6 november ble imidlertid United ledet av Big Ron, og sesongen begynte katastrofalt; 1 seier – 5-1 mot Southampton på Old Trafford – på de første 9 kampene og 6 tap.

Fattigslige 5 av 27 poeng og en målforskjell på -3 vitner ikke akkurat om underholdning av Hollywood-klasse.

Denne starten ble avløst av 2 seire mot Sheffield Wednesday og Luton på Old Trafford før uavgjort på Maine Road mot City, uavgjort hjemme mot Coventry og så et klart 4-1-tap i ligacupen mot Southampton fikk styret til å sparke Big Ron.

Fergie fortsatte der Atkinson slapp og tapte sin første kamp borte mot Oxford. Ferguson ledet United i 29 ligakamper som endte med 11-10-8 og 43 poeng, og en målforskjell på 36-29.

I en ellers grå sesong er det trøst å finne i 6 poeng mot Liverpool.

Fergie sine 2 første hele sesonger var 1987/88 og 1988/89. Første sesong var det flere lag i 1 divisjon enn det er i tiden etterpå. Dermed ble det spilt 2 kamper mer enn de 38 kampene som utgjør en PL-sesong i dag.

Sesongen 1987/88 var betydelig bedre for Fergie og hans utvalgte. Fergie evnet dog ikke å stoppe Liverpool, som bare tapte 2 oppgjør, fra å vinne ligamesterskapet. United endte på 2 plass, 9 poeng bak Liverpool. Seriemesterne evnet imidlertid ikke å slå United. Oppgjøret på Old Trafford endte 1-1, hvor John Aldridge sin scoring i det 21 minutt ble utlignet av Big Norm sin nettkjenning i det 51 minutt.

Oppgjøret på Anfield er et legendarisk derby oppgjør.

Bryan Robson fant nettmaskene tidlig i oppgjøret, men Liverpool slo tilbake med 3 mål på 8 minutter på slutten av første omgang. United kjempet seg imidlertid tilbake i andre omgang, og mål av Robson og Strachan førte til at kampen endte 3-3.

United tapte bare en hjemmekamp denne sesongen da Southampton vant 2-0. 4 bortetap og kjedelige uavgjortoppgjør mot relativt enkel motstand som Charlton hjemme og Luton borte medførte at United ikke evnet å seriøst utfordre Liverpool. United tapte også borte mot datidens «Bogey team» – Norwich – på Carrow Road.

Fra 86/87 sesongen til og med 89/90 sesongen var den begredelige statistikken mot Norwich 1-1-6.

1988/89 sesongen var en sesong hvor United slet med å finne stabilitet. Sesongens 5 første kamper gav tre seire, en uavgjort og et tap – borte mot Liverpool.

Men, etter seieren hjemme mot West Ham den 24 september vant ikke United en kamp før Charlton ble slått på Old Trafford den 3 desember.

8 uavgjorte og ett tap – selvsagt mot Norwich – var fasiten for oktober og november 1988. Dermed var ligaen i praksis ute av rekkevidde for United før jul.

7 seire fram til slutten av februar løftet imidlertid spiriten noe, før en grusom serieavslutning med 8 tap, 3 uavgjort og kun 3 seire på de siste 14 kampene medførte at United endte på en begredelig 11 plass i ligaen.

Fergie sin tredje hele sesong – 1989/90 – fremstår som det absolutte lavpunkt i hans regjeringstid. 13 plass i ligaen – hele 31 poeng bak vinneren – er fortsatt den laveste ligaplasseringen siden nedrykket i 1974.

En fattig trøst er at United havnet foran City – på målforskjell.

Laget maktet å høste 5 seire, 2 uavgjort og 5 tap på de 12 første kampene. Herunder et forsmedelig 5-1 tap mot City på Maine Road.

Etter at ytterligere 4 ligakamper ga fattigslige 4 poeng begynte det for alvor å murre på Old Trafford.

Den 9 desember, da Mark Bright i det 54 minuttet satt sitt 2 mål for dagen og med det sørget for at Crystal Palace påførte United sitt 7 tap for sesongen, fikk Pete Molyneux nok.

Han ville vise sin misnøye og tok fram det hjemmesnekrede – og nå berømte – banneret med teksten; «3 years of excuses and it’s still crap…. TA RA FERGIE”.

I et intervju med The Guardian i 2011 fortalte Pete at banneret ble møtt med «loud, spontaneous and brutal cheers.». Pete sin misnøye var med andre ord delt av mange United supportere.

Red News trykket sågar en «Special crisis edition» hvor de ba om at Fergie måtte gå eller fjernes.

Hadde styret lyttet på supporterne og sparket Fergie i 1989, kan vi bare spekulere i hvordan de påfølgende årene hadde vært for Manchester United, men heldigvis blir dette bare spekulasjoner. Fergie ble vist den tilliten som var nødvendig for at han kunne bygge videre på den konstruksjonen han hadde startet. Han fikk tid, ressurser og nødvendig tillit til å produsere en maskin som leverte trofeer nærmest på bestilling, og la grunnlaget for den posisjonen klubben har i verdensfotballen i dag.

A Special time

Mourinho tok over tøylene etter at Moyes og Van Gaal hadde gjort sitt beste for å rive ned det grunnlaget Fergie etterlot seg. Han tok derfor over på ganske lignende premisser som Fergie gjorde i 1986. Vi var igjen blitt en klubb som ikke evnet å kjempe om ligatittelen og var henvist til å håpe på en god Cup-run.

Mourinho begynte sin regjeringstid i 2016-17 sesongen friskt med 3 seire, og på hele sesongen ble det «bare» 5 tap.

Sesongen ble imidlertid ødelagt av en rekke uavgjorte oppgjør. Særlig hjemme på Old Trafford, hvor 10 uavgjorte kamper blant annet mot Stoke, Burnley, Hull og West Brom ødela sesongen før den egentlig kom ordentlig i gang.

Totalt endte 15 av 38 kamper uavgjort. I tillegg utviste laget en manglende evne til å hamle opp med topp 6-rivalene. United endte dermed med en 6.plass i ligaen med 69 poeng, 24 poeng bak seriemester Chelsea.

Forrige sesong var bedre sett med ligaøyne.

Mourinho og United klarte å redusere uavgjort-resultatene fra 15 til 6 oppgjør, men tapte 7 kamper i ligaen. United endte med 81 poeng, for øvrig samme poengsum som Fergie endte med i 1987/88. I begge sesongene var ikke dette godt nok da seriemesteren disse årene hadde en eksepsjonelt god sesong. United var hele 19 poeng bak city.

Poengsummen United akkumulerte seg i fjorårssesongen er for øvrig bedre enn United vant ligaen med i 96/97, 98/99, 00/01 og 10/11.

Sesongens første tolv kamper har allerede gitt oss 4 tap og kun 6 seire, og begynner å ligne veldig på lavpunktet i Fergie sin 1989/90 sesong.

Vi har imidlertid klart å vinne en kamp mer, men har gått på et like forsmedelig tap mot City, og vi kan vel med ganske høy grad av sikkerhet si at vi ikke kommer til å ende foran City på tabellen i mai.

Peer to Peer Analysis

Jeg mener å se klare likhetstrekk mellom sir Alex sin start i United og Mourinho sin start.

Begge managerne tok over et lag med store stjerner som var ustabile og underperforming.

Begge har blitt nektet et ligamesterskap av en eksepsjonell serievinner. Fergie ble nektet av Liverpool i 87/88 og Mourinho ble stoppet av City forrige sesong. Begge disse serievinnerne tapte bare to kamper på veien mot ligatittelen. United endte opp med 81 poeng begge disse sesongene.

I Fergie sine to første hele sesonger som manager for Manchester United ble det spilt 78 kamper i 1 divisjon. Av disse vant han 46%, tapte 23% og 31% av kampene endte uavgjort.

I Mourinho sine to første sesonger som manager for Manchester United ble det spilt 76 kamper i Premier League. Av disse vant han 57%, tapte 16% og 28% av kampene endte uavgjort.

Basert på dette har Mourinho gjort det bedre som manager enn det Sir Alex gjorde i sine to første sesonger, men felles for dem begge er at manglende evne til å «finish teams off» har gitt altfor mange uavgjorte kamper og tapte poeng.

Fergie hadde sin dårligste sesong i sin tredje hele sesong, og Mourinho har startet sin tredje sesong i nærmest samme spor. Så om Mourinho skal fortsette å skygge Fergie sin United-start så vil det bli verre før det blir bedre.

Fergie var aktiv på overgangsmarkedet i sine første år. Spillere som Brian McClair, Steve Bruce, Lee Sharpe, Mark Hughes, Mike Phelan, Gary Pallister, Paul Ince, Danny Wallace og Dennis Irwin var alle spillere som ble signert i løpet av Sir Alex’s tre første sesonger.

Fergie brukte 5 og ¾ sesong før ligatrofeet endelig kom tilbake der det hører hjemme i mai 1993.  I mesterskap-sesongen bidro spillerne nevnt over med 288 appearances for United, og må kunne klassifiseres som vesentlige bidragsytere med 42 av totalt 67 scorede mål.

Dette skulle underbygge påstanden om at det tar mer enn et par overgangsvinduer før man høster avkastningen.

Da United vant ligaen i 92/93 var det bare to spillere som var i troppen da Fergie tok over etter Big Ron som bidro i ligaen. Bryan Robson figurerte i 14 kamper hvorav 9 som innbytter og Clayton Blackmore som spilte 14 kamper hvorav 2 som innbytter.

Hva kan vi lære av dette?

Etter tapet mot City vil det nok bli flere som vil miste tilliten til Mourinho og hans evne til å føre klubben tilbake til toppen av engelsk og europeisk fotball. Det er nok også mange som mener at å sammenligne fotballen fra slutten av 80-tallet med fotballen på slutten av 2010-tallet blir som å sammenligne epler og appelsiner, og til en viss grad er jeg enig i det.

Men, poenget med denne teksten er å vise at selv ikke den største manageren i engelsk historie var en quick fix. Det tar tid å bygge noe stort.

Fergie sine første år var lange, hvor det til tider føltes like håpløst som det gjør nå med Mourinho ved roret.

I sin farveltale på Old Trafford påpekte Sir Alex dette med ordene “I’d also like to remind you that when we had bad times here, the club stood by me, all my staff stood by me, the players stood by me.”. Jeg tror dette er det viktigste vi alle kan ta med oss i det videre, og jeg blir samtidig minnet på et annet ordtak; «Our greatest glory is not in never falling, but in rising everytime we fall.»

Som alltid før er jeg overbevist om at vi vil komme tilbake dit vi hører hjemme. Vår jobb er å beholde troen, være tålmodig og stole på klubben, spillerne og manageren.

Forhåpentligvis tar det bare ikke like lang tid for Mourinho som det tok for Sir Alex.

Keep the red flag flying high!

Her kan du lese alle leserbrev som kommer inn. (finnes alltid i menyen øverst)

_________________________________________________________

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.