– Han har en veldig god sjanse til å komme inn på førstelaget på et eller annet tidspunkt

Akademiets nestor Tony Whelan gjør sjelden intervjuer, men stilte opp for Supporterklubben.

Whelan snakker åpent om en rekke interessante temaer som blant annet:

• Arven etter Busby Babes
• Fremtiden for akademiet
• Kravstore foreldre
• Mye penger og sleipe agenter
• Det trange nåløyet
• Rashford, Elanga og Hansen-Aarøen
• Fotball for fotballens skyld

Intervjuet ble publisert i forrige utgave av medlemsbladet United-Supporteren.

Tony Whelan er på ingen måte Manchester Uniteds mest kjente trener. Han er en av dem som har gått under radaren, for å bruke et av hans egne uttrykk.

Faktisk har ingen i hele Manchester Uniteds trenerapparat jobbet lengre i klubben enn Whelan, og med et lite forbehold er det kanskje bare klubb-legenden Kath Phipps i resepsjonen som av dagens ansatte har flere år i United. 69-åringen kom inn i Uniteds akademi i 1990. En ukjent helt som har jobbet hardt og lenge for at United skal få fram egne spillere, sekundært at spilleren får fotballen som levebrød i en annen klubb.

«Rope & Anchor» heter restauranten der United-Supporteren møter Whelan. Det er vel ca. 50 kilometer derfra til sjøen, men navnet skjemmer som kjent ingen. Som den gode engelskmann han er vil Whelan ha te og ber likeså godt om to kanner.

– I drink lots of tea, sier han litt unnskyldende.

I flere timer deler Whelan sine tanker om sitt hjertebarn – Manchester Uniteds berømte akademi. Han prater om framtiden, men også viktigheten av at koblingen tilbake til Busby Babes og München-tragedien forblir en integrert del av dagens nye, moderne akademi med en stab på 150 personer. Han beskriver sine 32 år i akademiet som en utrolig reise. Han har sett både trenerkolleger og talenter komme og gå. Noen ytterst få klarer det veldig trange nåløyet. En månelanding er metaforen han bruker om å nå Uniteds førstelag.

Whelan har sett «sjeldne varer» som eksempelvis Marcus Rashford og Mason Greenwood. Talenter som bare «måtte» bli fotballspillere. Han har sett andre bruke lang tid med mye slit langs veien, eksempelvis Scott McTominay og Anthony Elanga. Og igjen bruker han en metafor.

– Plantene må vannes, bruker han som uttrykk om å utvikle unge spillere.

Manchester-mannen har skrevet en doktorgrad om mental omsorg for akademispillere. Han er også forfatter bak boken «The Birth of the Babes», som handler om hvordan Busby Babes ble formet, og hvilke liv Duncan Edwards og de andre heltene levde før de ble superstjerner og legender.

I november fyller Tony Whelan 70 år, men han har ingen planer om å gå av med pensjon. I hvert fall ikke ennå.

– Jeg håper jeg kan være med minst et par år til, sier den spreke 69-åringen med et smil.

– Først og fremst, Tony: Beskriv din nåværende stilling i Manchester United-akademiet.

– Min nåværende tittel er akademirådgiver. Jeg er rådgiver for den øvrige akademi-staben i alle aspekter innen deres jobb, trening eller utdannelse. Jeg har også mye å gjøre med foreldrene til spillerne på akademiet, og det samme med selve organiseringen. Siden jeg har vært her i så mange år, jeg kom hit i 1990, har jeg opparbeidet meg en god del erfaring. Den erfaringen er god å ha, ikke bare opp mot trenerne, men også spillerne.

– Jeg har hatt flere ulike roller her. For ikke så lenge siden var jeg assisterende akademi-manager, og jeg har også blant annet vært «head of academy coaching», da jeg blant annet veiledet, støttet alle akademitrenerne og målte utvikling og progresjon.

– 32 år i Uniteds berømte akademi! Du har sett «alt». Prøv å si litt om den reisen, for å bruke det uttrykket, om akademiets utvikling og transmisjon for akademiet i løpet av alle disse årene?

– Det har vært en utrolig reise. Jeg priser meg selv privilegert og heldig som har fått jobbe med en rekke herlige mennesker. Sir Alex jobbet jeg under i over 20 år. Nobby Stiles må også nevnes. Det var Brian Kidd som hentet meg til akademiet i 1990, da som trener i en deltidsstilling. Jeg jobbet som sosialarbeider med barn og ungdom i den nordlige delen av Manchester og i noen år kombinerte jeg den jobben med å være akademitrener tre, fire kvelder, samt helger, i United. Det var Paul McGuinness som i 1997 fikk meg inn som heltidsansatt i akademiet.

– Før var det et akademi som vi kalte «Centre of excellence» der spillerne trente noen dager i uken kombinert med skolegang. Nå har vi et blomstrende akademi med en stab på rundt 150 personer. Det er trenere, keepertrenere, fitnesstrenere, psykologer og mye mer. Det har vokst enormt de siste ti, femten årene. Det er ikke til å nekte for at jeg har sett store endringer i min tid her.

– Jeg har jobbet sammen med noen flotte mennesker og ikke minst har jeg sett en del spillere komme gjennom nåløyet som til syvende og sist er hva det handler om. Ikke nødvendigvis som Manchester United-spillere, men som i det minste har fått fotballen som levebrød. Det gjør meg oppriktig glad hver gang jeg ser en spiller jeg har jobbet med, klarer å bli fotballproff på ett eller annet nivå. Jeg har vært privilegert, og kan forhåpentligvis si at jeg i hvert fall har spilt en liten del i en spillers fremgang.

– I 2015 tok du en doktorgrad om Premier League akademi-spillere. Fortell litt om innholdet i doktorgraden og hva som inspirerte deg til å skrive den?

– Min tese for doktorgraden var mental omsorg for akademispillere som var i Manchester United på heltid. Det handlet å vurdere de spillerne vi hadde den gangen. Programmet startet faktisk helt tilbake i 2008, og etter fem, seks år var det klart for å evaluere hva vi i United gjorde. Min tanke var å finne ut hva vi kunne lære av programmet, hva vi kunne utvikle og eventuelt endre på.

– Det stemmer forresten ikke at doktorgraden var om akademispillere i Premier League, sånn det har stått noen steder. Den var om en bestemt gruppe akademispillere i Manchester United. Kort fortalt handlet det om alt fra de ble signert, hvordan de bodde, for eksempel hos vertsfamilier, og hva de trengte av omsorg og psykisk støtte i tiden de hadde på skolebenken, under utdanning, på trening, forholdet til fotballen, lagkompiser, familiene deres, forholdet til vertsfamiliene, trenerne og mer. Jeg gjorde research på barndom og oppvekst og en rekke teologiske og psykologiske problemstillinger.

– Du har et sterkt engasjement og en lidenskap for å trene barn og ungdom. Hvilket råd vil du gi andre barne- og ungdomstrenere?

– Mitt beste råd er egentlig at trenerne prøver å sette seg inn i barnets sinn. Det handler om å forsøke å forstå hvordan gutten eller jenta har det der og da i livet. Prøv å husk tilbake til da du selv var barn, og hvordan det føltes å være barn. Hvis jeg ikke husker feil så ville jeg bare ha det gøy og moro uansett hva jeg holdt på med. Barn og ungdom er ikke ferdig vare. Ta dem for hvem de er og hvor de er i livet fordi ingen vet hva fremtiden bringer. De har kanskje forhåpninger om å bli profesjonelle fotballspillere og du som trener kan hjelpe dem et stykke på veien. Men du vet ikke om de når dit og derfor må du sørge for at det som skjer her og nå er gøy, interessant, spennende og underholdende.

– De har kommet dit de er først og fremst fordi de elsker fotball. Som trener forsøker jeg med alt jeg sier og gjør å skape et miljø der ungene bevarer kjærligheten for fotball. Mitt råd til andre ungdomstrenere er å sørge for at spillerne har det gøy. Ikke gjør det for komplisert og heller ikke for seriøst. Det kommer tidsnok, og bør ikke være der når det er snakk om barn.

– Hva med foreldre som drømmer om at deres sønn eller datter en vakker dag skal spille for Manchester United og landslaget. Hvilket råd vil du gi dem?

– Et av de vanskeligste aspektene med jobben er å forsøke å holde foreldres føtter på bakken. Holde dem sindige. Fellesnevneren for foreldrene er at de har forhåpninger om at nettopp deres sønn skal bli en toppspiller. Statistikken sier imidlertid noe annet. Den forteller at rundt to prosent av de ti, tolv tusen spillerne som er spredt rundt på ulike akademier i dag får fotballen som levebrød. Så tøff er nemlig konkurransen.

– Hvor mange fotballspillere er det egentlig som får hundre pluss kamper for Manchester United? Hvor mange er det som får spille Champions League-fotball? Hvor mange får trekke på seg landslagstrøyen? Det er et fåtall! Det bør gi foreldrene et perspektiv.

– En annen ting er pengene. Det er så mange penger i fotball nå at en spiller kan være millionær (i pund, red.anm.) før han fyller 20 år. Det er mange agenter der ute som gjør det vanskelig. Det er sikkert også vanskelig for foreldre fordi det er lett å bli dratt med på karusellen. Det er mange foreldre som får høre lovnader fra agenter som «hvis dere kommer til meg får sønnen deres komme på førstelaget». Sannheten er at det er ytterst, ytterst få som gjør det. Mitt råd til foreldrene er å holde føttene på bakken, ikke forvent for mye, støtt gutten eller datteren din til å nyte reisen. Jeg bruker en togreise som metafor og sier til foreldrene: «Se ut av vinduet og nyt utsikten. Kanskje dere må av toget på neste stasjon, så hvorfor ikke nyte reisen og selskapet mens det varer?»

– Et annet råd er å ikke rope stygge ord, ikke ved sidelinjen og ikke hjemme. La trenerne ta seg av kritikken. Dessverre er min erfaring at det er mange foreldre som ikke klarer det. Noen foreldre forsøker å leve ut sine drømmer gjennom barna sine. For det første er det feil og for det andre er det ikke bra for barna. Støtt sønnen eller datteren din og hvis det blir en suksesshistorie så ikke ta av. Fotball skal være gøy!

– Du nevnte pengene. Hvor farlig er det for en spiller på 18, 19 eller 20 år å bli millionær i så ung alder?

– Det er farlig på grunn av alle der ute som vil ta pengene fra deg. Alle «hanger-ons» som henger seg på bare for pengenes skyld. Men i rettferdighetens navn så er de aller, aller fleste guttene fornuftige mennesker som klarer å skille klinten fra hveten, og vi har også rådgivere som hjelper dem. Jeg tror faktisk akkurat det problemet var verre for noen år siden fordi klubbene nå er mer bevisste på det. Også foreldrene får råd fra profesjonelle bankrådgivere etc. Noen vil imidlertid dessverre alltid glippe gjennom nettet. Vi vet at det er agenter der ute som er der for sitt eget, og ikke spillernes beste. Det er fortsatt et stort problem.

– Når det er snakk om så liten prosentdel som at fattige to prosent blir profesjonelle fotballspiller, gjør dere noe på akademiet noe for å forberede gutten på at han en vakker dag kanskje får den hjerteknusende nyheten om at han blir løst fra kontrakten?

– Ja, vi gjør det. Vi gjør vårt ytterste for at de skal holde føttene på bakken og forklarer hvor vanskelig reisen er. Samtidig, og dette er viktig, det er en balansegang. Vi må være forsiktige med hva vi sier og hvordan vi formulerer oss. Når en gutt drømmer om å spille for Manchester United og score mål i cupfinalen så skal ikke vi rive vekk disse drømmene. Det er da vi som trenere sier at «ja, du har en mulighet for å oppfylle drømmen, men det kommer til å bli vanskelig». Vi må plukke dem opp når de faller, og det er jobben til både trenere og foreldre, selv om jeg beklageligvis vet at mange foreldre svikter på det punktet.

– Jeg husker Paul McGuinness og jeg brukte denne metaforen at det å få spille på Manchester Uniteds førstelag var en måne­landing. Hvor mange mennesker har gått på månen? Ikke mange. Og hvorfor det? Fordi det er forbannet vanskelig å komme til månen. Langt flere klarer å komme ut i verdensrommet, men ytterst få lander på månen. Derimot skal veien, alle forberedelser, for å kanskje komme til månen være morsom og underholdende, men også meget utfordrende.

– Derimot skal den ikke være vond eller skadelig for ditt sinn. Det skal være morsomt. Når jeg hører om barn som har droppet et bursdagsselskap fordi han heller skulle trene … gjør meg en tjeneste! Lev et normalt liv, reis på ferie med familien, gå i bursdagen til bestefaren eller bestemoren din, gå i ditt eget bursdagsselskap. Fotball skal ikke styre alt du gjør når du er barn. Fotball skal være gøy.

– Uniteds akademi er nå et «United Nations» med spillere fra alle verdenshjørner. Det er hyggelig og mye positivt med dette, men gjør ikke det også situasjonen ekstra vanskelig for engelske og lokale gutter med hensyn til å komme gjennom nåløyet?

– Det er et godt spørsmål. Da jeg selv spilte i United, var de aller fleste av mine lagkompiser på akademiet fra Greater Manchester. Det var kanskje en og annen fra Skottland, Wales eller Irland. Nå derimot er det spillere fra hele verden og det er ingen tvil om at det i dag på grunn av sylskarp konkurranse er mer vanskelig for lokale spillere. Jeg som spiss måtte konkurrere om en plass på laget med en annen gutt fra Manchester. Jeg måtte ikke forholde meg til en god spiss på min alder fra Tyskland, Spania eller Frankrike.

– Det er mye vanskeligere, men det er også derfor vi feirer når en gutt som Marcus Rashford slår gjennom og kommer på førstelaget. Det samme med Scott McTominay eller Anthony Elanga. Vi feirer når disse kommer gjennom fordi de har gått gradene og kommet gjennom systemet vårt fra meget ung alder.

– Manchester Uniteds akademi er nå verdensberømt for å produsere spillere, men det hadde en liten og beskjeden start. Du har til og med skrevet en bok om det, kalt «The Birth of the Babes». Fortell kort om hva boken handler om og hva som inspirerte deg til å skrive den?

– Det som motiverte meg til å skrive den var at jeg hadde æren og den store glede av å ha Nobby Stiles som trenerkollega. En verdensmester, Europacup-vinner og ligamester, men like fullt en ydmyk og fantastisk person med føttene på bakken, Gud velsigne hans sjel. Alle elsket Nobby for at han var den personen han var. I tillegg var han en meget dyktig trener. Vi brukte å sitte i garderoben etter treningene og prate fotball. Jeg elsket praten med Nobby. Han fortalte disse historiene om sitt store forbilde – Eddie Colman. Nobby var jo lærling i United da flyulykken inntraff, og en av hans oppgaver var blant annet å pusse fotballskoene til Eddie Colman. Nobby fortalte om Colman, Duncan Edwards og alle de andre store spillerne på 50-tallet. Han fortalte detaljert om treningene, hvordan de ble rekruttert, hvor de bodde, hva de spiste og hvordan deres sosiale liv var. I dag er de legender, men jeg fattet interesse for hvordan de var før de ble berømte, om reisen de hadde for å komme dit.

– De fleste vet at United var den første klubben som deltok i Europacupen, men ikke så mange vet at Uniteds akademilag deltok i Blue Star-turneringen allerede i 1954. Busby og Jimmy Murphy gjorde det for å forberede guttene på Europacupen. United vant FA Youth Cup i turneringens fem første år. Det var motivasjonen bok boken og den handler da også om Busby Babes fra 1950 til 1957. Den gangen kunne de ikke skrive proffkontrakt før de fylte 17 år. Selvsagt ville de helst spille fotball på heltid, men det var ikke lov før de var 17, og derfor måtte de ha en jobb ved siden av. Bobby Charlton jobbet i en fabrikk mens Duncan Edwards var først på et snekkerverksted og deretter jobbet på Old Trafford. Jobben bestod av alt fra å feie tribunen til å vaske de offentlige toalettene.

– Disse guttene var med på så mye sammen, ikke bare fotballen, men mye sosialt også. Det dannet et sterkt samhold som var uvurderlig når de kom opp på førstelaget. Jeg intervjuet blant andre Bill Foulkes, Wilf McGuinness og Terry Beckett, og de berettet hvordan spillerne opplevde så mye sammen. De trente, spilte, spiste og gikk på disco sammen. På den måten knyttet de et bånd seg imellom som ble uslitelig. Det er hva «The Birth of the Babes» handler om. De formative årene før de ble berømte og hvordan årene formet dem.

– Det var mye jobb med boken, men jeg koste meg hvert sekund mens jeg holdt på med den. Egentlig var ikke tanken å gi ut en bok. Det var en masteroppgave på universitet, men jeg ble oppmuntret til å gi den ut som bok. Jeg kontaktet to bokforlag, men fikk refusjon fra begge og hadde egentlig gitt opp. Etter råd fra klubbhistoriker Cliff Butler tok jeg kontakt med et lokalt forlag som sa ja med det samme de hadde lest manus, og etter hva jeg hører selger den fortsatt.

– Paul McGuinness fortalte meg en gang hvordan han og akademitrenerne, kanskje inkludert deg, hvert år før 6. februar hadde en workshop for akademispillerne om flyulykken og Busby Babes. Hvor viktig er det å holde den historien ved liv som en del av dagens moderne akademi? Dagens moderne akademi må jo være en fjern kontrast til de tidlige årene med Jimmy Murphy, Bill Inglis og Joe Armstrong …

– Det korte svaret er at hvis du ikke forstår «Munich», vil du heller aldri forstå Manchester United. Du vil aldri forstå ungdomspolitikk. Du vil aldri forstå viktigheten av å få frem egne spillere fra vårt akademi til førstelaget. Det er selve bunnlinjen i hele konstruksjonen til Manchester United.

– Det er riktig som Paul fortalte deg. Hvert eneste år før 6. februar har vi et prosjekt om München-tragedien for en bestemt aldersgruppe i akademiet. Vi forteller historien, vi viser filmklipp, sønnen til Jimmy Murphy, Jimmy Murphy junior, kommer og holder foredrag om faren sin og Busby Babes. Prosjektet avsluttes med at guttene er med på minneseremonien på Old Trafford 6. februar. Alle spillerne får i oppdrag å skrive noen linjer om flyulykken og Busby Babes, og et par blir oppmuntret til å gå fram og lese opp sitt dikt eller hva han har skrevet til forsamlingen.

– Faktisk har jeg tenkt å foreslå for klubben at vi neste år tar med noen akademispillere, en konkret aldersgruppe, til minneseremonien i München. Kanskje spiller vi også en kamp mot Bayern Münchens akademilag. Det er i hvert fall tanker jeg går med siden det neste år blir 65 års-markering. Busby Babes og «Munich» er selve sjelen til Manchester United. Hele ideen med ungdomspolitikk og spillerutvikling stammer derfra, selv om jeg vet at MUJAC er enda eldre. Disse guttene døde tragisk unge, men de døde ikke forgjeves fordi det de gjorde og utrettet er en massiv inspirasjon til akademiet den dag i dag. Busby Babes var noen fantastiske spillere, men de var også flotte mennesker og spillere som fremstod som perfekte representanter for Manchester United.

– I vår var det mye snakk om hvor viktig det var for United å komme med i Champions League. Det stemmer at det var viktig. Og hvorfor? På grunn av «Munich» og alle de som døde der. Det var tross alt de som ledet fram ved være de første som spilte i Europacupen, som det het den gangen.

– United har en ganske unik rekord med mer enn 4 100 kamper på rad, fra 1937 til nå, med minst én akademispiller på bane eller benk i hver eneste kamp. Hva forteller den rekorden deg?

– Rekorden forteller meg at United fortsatt tror på ungdommen. Den forteller meg at den flammen som ble tent for så mange år siden fortsatt brenner. Den forteller meg at ungdomspolitikken i klubben fortsatt blomstrer. Den forteller at de guttene som døde så unge ikke døde forgjeves. Den forteller at vi fortsatt tenker på og bryr oss om det Sir Matt og Jimmy Murphy la grunnlaget for.

– I akademiet er vi veldig bevisste på jobben vår, som primært handler om å få fram egne spillere. Det vil alltid være noe spesielt ved å få fram en egenutviklet spiller til førstelaget. Ikke misforstå: En rekke innkjøpte, utenlandske spillere er blitt integrert i Manchester United-familien på fantastisk vis. Spillere som Denis Law, Solskjær, Ronaldo, og mange, mange flere, men det er likevel noe spesielt med en spiller fra vårt eget akademi som har kjempet seg gjennom trinn for trinn på aldersbestemt med mange hinder på veien. Fansen forventer det også. Jeg kan aldri se for meg et United-lag bestående av bare utenlandske, innkjøpte spillere. Det er en fantastisk tradisjon med minst en eller to akademispillere på laget. Måtte den tradisjonen vare i mange, mange år til.

– Ole Gunnar Solskjær introduserte 16 akademispillere på A-laget og i den nettopp avsluttede sesongen gjorde Hannibal Mejbri, Zidane Iqbal, Charlie Savage og Alejandro Garnacho sine debuter …

– Ja, og det er så utrolig gledelig! Både Zidane og Charlie har hatt en vanskelig reise. Ingen av dem var blant de vi kaller «high-flyers». De gikk under radaren. Talentfulle spillere, for all del, men de har strevet. Det å se de to debutere samtidig i Champions League var meget spesielt. Jeg var selv på kampen (mot Young Boys) og jeg var så glad på deres vegne. Det er hva jobben min handler om. Du jobber med en gutt dag etter dag, uke etter uke, år etter år, men det er ikke før de er 17, 18, 19 eller 20 år man ser belønningen. Det er stort for spilleren, for familien og venner, fordi de vet hvor hardt det har vært. Mange tror det er enkelt, men det er forbannet hardt å komme dit. De har måttet forsake veldig mye på reisen. Ikke bare spilleren, men også foreldrene som har stilt opp og kanskje kjørt land og strand rundt for å følge opp gutten.

– Vi vet hvor lang veien har vært og det er derfor vi feirer. Vi feirer når en akademispiller debuterer på førstelaget. Absolutt alle i klubben er glade, fra toppen og ned til rengjøringspersonalet. Fordi, for å gjenta meg selv, det er hva Manchester United handler om.

– Hvordan vil du beskrive fremtiden for akademiet?

– Hvis du tenker på hvilke talenter vi har der nå, så ser det bra og lovende ut. Jeg tror vi klarer å tiltrekke oss talenter av toppklasse. Selv om trenere og ledere kommer og går, kan jeg ikke se at det å lokke til seg talenter vil endres. Det er også viktig at vi klarer å bevare kjerneverdiene vi har, og tradisjonen jeg har snakket om. Ungdommen er selve hjertelagene for denne klubben, og jeg kan ikke tro at den tanken og bevisstheten rundt det skal forvitre. Igjen går jeg tilbake til Busby Babes. Det er en tradisjon om å få fram egne spillere og i mine drøyt 30 år her har jeg ikke sett noe som helst som indikerer at den tradisjonen vil ta slutt. Og den kommer heller ikke til å gjøre det, fordi supporterne vil ikke finne seg i det. Det er vår plikt! Dagens akademispillere går i fotsporene til de som døde i München og det må aldri, aldri glemmes.

– Du må ha sett veldig mange talenter i løpet av dine 32 år her, men hvor ofte har det skjedd at du har tenkt «denne gutten vil definitivt klare det»?

– Marcus! Det skjer ikke ofte, men Marcus (Rashford) var en sånn. Mason Greenwood var en annen. Wes Brown også, forresten. Wes var Rolls Royce som 14-åring. Alle visste han ville klare det. Jesse Lingard var også veldig god som liten.

– Men det er ytterst, ytterst få. Tenk på alle talentene jeg har sett og jobbet med. Wes, Mason er Marcus er de enkle. De vanskelige er de som går under radaren. Scott McTominay var en sånn. Det er spillere som det som er vanskelig for en trener. Alle visste at spillere som Wes, Mason og Marcus ville nå førstelaget, med forbehold om at de styrte unna alvorlige skader. Marcus hadde i tillegg til talentet også en fantastisk innstilling. Han var dedikert, jobbet hardt, holdt føttene på bakken. Han måtte bli fotballspiller! Det eneste som kunne hindre han det var hvis vi rotet det til. Hvis ikke Marcus hadde blitt fotballspiller, var det fordi vi hadde gjort noe galt. Så god var han nemlig.

– En som ser ut til å bli en fremtidig United-spiller er Anthony Elanga, som har fått mye spilletid i 2022. Han kom til United som 12-åring. Var Anthony en som skilte seg ut?

– Anthony har alltid hatt talent, det så vi med en gang, men han var ikke en hundre-prosenter som Marcus eller Wes. Talentet var der, men vi var samtidig usikre på om Anthony ville nå opp. Han lå litt under radaren, men det er interessant fordi de fleste som klarer det trange nåløyet er jo nettopp spillere som ligger akkurat under radaren. Marcus, Mason og Wes er veldig sjelden vare. De får du servert rett i fjeset.

– Alle de andre man har jobbet med har hatt talent. Det kan imidlertid være andre ting som er utfordrende. For noen er det fysikken, slik var det med Scott. Han var ekstremt tynn og liten. Eller det kan være det mentale vi må jobbe med. Enkelte har sen utvikling som igjen betyr at vi trenerne må være tålmodige. De er planter vi må vanne. Og vann i dette tilfellet er ros og oppmuntring, i tillegg til at vi må sørge for trivsel og at de har det gøy.

– Det man som trener ikke må gjøre er å overtrene dem. Vi må heller ikke stå og kjefte og skrike og si at «du kan ikke gjøre sånn og sånn». Unge mennesker bør få lov til å uttrykke seg på sin egen måte. Treneren er der for å veilede og oppmuntre, men det skal også være rom for å kunne uttrykke seg så lenge det ikke er på en stygg måte. Jeg sier ikke hele tiden, men av og til må det være rom for det. La gutten eller jenta få puste! Noe av det aller viktigste er å la gutten eller jenta få spille fotball for fotballens skyld. Ikke for noe annet. Vi må ikke slukke lyset for dette barnet som elsker fotball for fotballens skyld. De skal ikke måtte spille fotball for å forsøke å blidgjøre mamma og pappa, og heller ikke for å forsøke å blidgjøre treneren, eller for å komme med på Man Uniteds førstelag. De skal spille fotball bare fordi han eller hun elsker det f … spillet, unnskyld uttrykket, sier en engasjert Tony Whelan med et smil.

– Bare kjapt tilbake til Anthony. Hvordan vil du beskrive hans progresjon?

– Han har alltid jobbet hardt. Alltid høflig og respektfull, og som sagt en med talent. Han kom inn i vårt program, og var en jeg virkelig likte å jobbe med. Hans vei til førstelaget har gått tregere enn for mange andre. Anthony er et bevis for at spillerutvikling ikke er noe kappløp. Han er også et eksempel på hva jeg snakket om at vi må være tålmodige. Noen planter blomstrer ikke med en gang.

– United vant i mai FA Youth Cup-finalen for første gang siden 2011. Den gang var det Paul McGuinness som ledet U18-laget til finaleseier mot Sheffield United. Årets kull beseiret Nottingham Forest i finalen. Hva synes du om årets kull under Travis Binnion?

– Vi har et meget bra lag! De blir stadig bedre, og de har vist at de klarer å overkomme vanskelige hinder. Juniorlaget har vist oppfinnsomhet og kreativitet i spillet i sann Man United way. For guttene var det selvsagt en stor opplevelse å spille foran 67 000 på Old Trafford med fantastisk støtte fra fansen. En enorm inspirasjon! Absolutt alle i klubben fikk et løft av at vi vant FA Youth Cup. Jeg tror også det vil gi fotballkarrieren til guttene et skikkelig løft. Historien forteller oss at spillere som vinner FA Youth Cup har gode muligheter til å få en karriere på Uniteds førstelag eller i en annen klubb.

– Norske Isak Hansen-Aarøen har vært en av de sentrale spillerne på laget. Hva er ditt inntrykk av Isak?

– Han er eksellent. I alle kamper jeg har sett har Isak vært eksellent. Han er et veldig bra talent og jeg mener at han har en veldig god sjanse til å komme inn på Uniteds førstelag på et eller annet tidspunkt.

– Og hva med Manchester-gutten Charlie McNeill?

– Det er også en gutt som har gjort det bra. Det er flere i det laget som har imponert, ikke minst Alejandro Garnacho som har et stort talent. Du har Dan Gore, Mainoo, midtstopperne Fredricson, Jackson og Bennett. Det er mange gode i det kullet.

– Jo, det er et veldig bra lag og fremtiden ser lys ut, avslutter akademiveteran Tony Whelan overfor United-Supporteren.