Nick nack, what a PADDY-pack!

17. mars er som kjent St. Patrick’s Day, og aller Paddy´er eller irer om du vil benytter dagen til å feire litt ekstra. I anledning den irske nasjonaldagen har Håkon Aaberge og Bjarte Valen i United.no-redaksjonen tatt ut det vi mener er tidenes United-lag bestående av spillere fra Irland eller Nord-Irland.

Rykende uenig? Bruk gjerne kommentarfeltet for å komme med et eget forslag.

Harry Gregg, keeper:
Gregg ble verdens dyreste keeper da Busby la 23 000 pund på bordet, bare tre måneder før München-katastrofen. Gregg var en koloss av en keeper med en vokal tilstedeværelse som trolig bare Peter Schmeichel har kunnet matche. Gregg fikk nøyaktig ni år på Old Trafford, men til tross for at han var en meget habil keeper er det Greggs innsats i München-katastrofen mange vil først og fremst huske ham for. Med fare for eget liv gikk Gregg tilbake i flyvraket og reddet flere av de fastklemte passasjerene. I ettertid har jordnære Gregg, blant annet i intervjuer med United-supporteren, nektet for at han var en helt.

Paul McGrath, midtstopper:
Hvor god kunne han egentlig blitt  om det ikke var for utenomsportslige ting? Det er ikke godt å si, men det er uansett viktig å påpeke at han ble utrolig god, og at en ikke akkurat kan snakke om en spiller som kastet bort karrieren sin! Han vant ikke mange titler i sin tid i klubben, men som spiller gjorde han inntrykk etter at han kom fra St. Patrick’s Athletic. Han dannet en god duo med Kevin Moran, som er på benken på dette laget, men kneskader ble etter hvert et stort problem for McGrath. Forholdet til Ferguson ble ikke det beste, og i 1989 ble han solgt til Aston Villa, der han storspilte til tross for kneproblemene. I ligacupfinalen i 1994 vant McGrath og Atkinson (som på det tidspunktet var Villa-manager) ligacupfinalen mot nettopp United. McGrath var en ballspillende midtstopper som kanskje best kan sammenlignes med Rio Ferdinand for våre yngre supportere, men han var nok en del tøffere i taklingene enn Rio.

John O’Shea, midtstopper:
Hvem skulle inn på laget vårt ved siden av McGrath? Kevin Moran ble diskutert. Han var en tøffing, og passet derfor godt sammen med mer ballspillende McGrath, men han var også en begrenset stopper. Jonny Evans har ikke hatt sin beste sesong, men han nærmer seg 200 kamper for klubben, og han var også en spiller vi vurderte. Til slutt landet vi uansett på kulthelten John O’Shea. Det var ingen enkel avgjørelse, men O’Shea klarte å kjempe seg til mye spilletid i en av klubbens aller beste perioder, og var til å stole på i mange posisjoner (om ikke Gregg var nordire så kunne vi jo vurdert å putte O’Shea i buret…) også, og det er jo ikke lett å bli flyttet rundt på hele tiden. At han i tillegg er en slik herlig fyr hjelper også på, og av spillerne det stod mellom har O’Shea ganske klart flest kamper for klubben. Målet på Anfield ga han legendestatus.

Denis Irwin, venstreback:
Irwin ble kjøpt fra Oldham for 625 000 pund i 1990 etter å ha imponert i de to semifinalene i FA-cupen mot United og ble en av Sir Alex Fergusons beste investeringer i United noensinne. Spilte sin første sesong i United som høyreback, men ble siden flyttet over på venstrekanten da United kjøpte Paul Parker. Den posisjonen tviholdt Irwin på helt frem til han forlot klubben i 2002. Irwin var ikke bare en bunnsolid back, men også en habil måslcorer med 33 nettkjenninger på 529 kamper. Irwin ble kjent for sine mange offensive løp, sin strålende pasningsfot og for å være sikkerheten selv fra straffemerket. En av tidenes mestvinnende United-spillere som også ville fått plass på tidenes beste United-lag.

Johnny Carey, indreløper:
Det kunne blitt ganske mange flere kamper for Carey for United om det ikke var for andre verdenskrig – ikke at 344 er et dårlig antall heller. Han kom til United fra den lille irske klubben St. James’s Gate i 1936, og fikk dermed noen år før krigen. Under krigen spilte han litt i krigsserien for United, litt som gjestespiller for andre engelske klubber, men også i Italia som gjestespiller da han var utplassert der av hæren. Etter krigen fortsatte han i United, og ble gjort til kaptein av Sir Matt Busby, og var kaptein da klubben vant FA-cupen i 1948 og ligaen i 1952. Carey var hovedsaklig back, men var så allsidig (helt på høyde med O’Shea på den fronten) at vi valgte å plassere ham på midtbanen. Dere vet, Irland og poteter henger tett sammen…

Roy Keane (C), sentral midtbane:
Ble tidenes dyreste spiller i Premier League da han kom fra Nottingham Forest sommeren 1993 for 3,75 millioner pund. Leder, inspirator og kompromissløs. Har satt noe av populariteten på spill med sin gjentatte kritikk av Sir Alex Ferguson, men Keanes kompromissløse stil var noe av det som gjorde han til en favoritt hos mange fans – i tillegg gjorde det han tilsvarende dårlig likt blant motstanderfansen, noe som ikke nødvendigvis er et minus. Å ha Keane på banen var omtrent som å ha Ferguson på banen, han var Fergusons forlengede arm, og selv om forholdet ikke er så godt nå så er det jo viktig å huske at det var et fantastisk spiller/manager-forhold lenge, og at de hjalp hverandre til titler.

Sammy McIlroy, indreløper:
Når du kommer til United fra Belfast, og ble oppdaget av samme speider som oppdaget George Best, så er det jo gjerne slik at du får et noe urealistisk forventningspress på deg. Så god som Best var jo aldri McIlroy, men det gjelder tross alt de fleste fotballspillere, og McIlroy fikk en lang og innholdsrik karriere i United, der Busbys siste kjøp opplevde alt fra å vinne FA-cupfinale mot Liverpool til å rykke ned. I 1981 ble Bryan Robson signert for å ta over posisjonen hans, og McIlroy svarte med å score hat-trick i det oppgjøret da Robbo signerte kontrakten i pausen. I februar 1982 signerte han likevel for Stoke, og de siste ti årene av karrieren ble mer enn slags nomadetilværelse der han ikke var så lenge i hver klubb. Det ble 419 kamper for Manchester United for McIlroy.

George Best, høyreving
Har vi noensinne sett en bedre spiller i Manchester United-drakten? Cristiano Ronaldo og Ryan Giggs er kanskje de eneste som tåler en sammenligning med ballkunstneren fra Belfast. Mer trenger vi kanskje egentlig ikke å si?

Liam Whelan, venstreving:

En kan selvsagt diskutere om dette er rollen for Whelan, men vi har i alle fall valgt å plassere ham litt ut mot venstre i denne lagoppstillingen. Whelan var en fantastisk spiller i sin tid. Joda, Edwards var nok den aller største Busby Babes-stjernen, men Whelan gjorde seg slettes ikke bort. I 1956/57-sesongen vant United ligaen, og Whelan var klubbens toppscorer med sine 26 mål. I alt scoret han 52 mål på sine 98 opptredener for Manchester United, noe som må sies å være svært solid. 22 år gammel var han en av åtte United-spillere som døde som følge av flyulykken.

Norman Whiteside, spiss:
Yngst i det meste og hadde en strålende fremtid. Fikk mye ødelagt av skader. Kniper spissplassen knepent foran lagkamerat Frank Stapleton for sine viktige scoringer. I 1983 scoret Stapleton i den første FA-cup-finalen mot Brighton, mens Whiteside scoret i returkampen. To år senere ble Whiteside matchvinner mot Everton. Og for et mål. United spilte med ti mann etter at Kevin Moran hadde blitt den første spilleren som ble utvist i en FA-cupfinale, og det så ut som om det kunne bli tøft mot et Everton-lag som vant ligaen den sesongen. Men «Big Norm» ville det annerledes. Whiteside skrudde ballen rundt keeper på vakkert vis, og United kunne feire nok en cuptittel under Atkinson. Whiteside spilte etter hvert en del på midtbanen også, og du skulle være en usedvanlig modig (eventuelt dum) mann for å glede deg til en midtbaneduell mot Whiteside og Robson.

Benk: Roy Carroll, Kevin Moran, Jonny Evans, Jackie Blanchflower, Shay Brennan, Noel Cantwell, Frank Stapleton.

Under kan du se United-Supporteren-redaktør Lars Morten Olsen sitt forslag:

Vil du ha Stapleton inn, og Whiteside ned på midtbanen? Vil du ha O’Shea flyttet til en av de utallige andre posisjonene han kan spille i? Vil du ha en helt annen formasjon for å få presset inn flest mulig av dine favoritter? Kom med ditt forslag i kommentarfeltet under!