Manchester United mot Real Madrid. To av verdens største klubber. Før onsdagens 1/8-finale i Champions League har de to storhetene stått overfor hverandre fire ganger i europacupsammenheng. Tre ganger har pendelen sving i spanjolenes retning, og én i Uniteds. Det siste skjedde i 1968, nøyaktig 14 dager før rødtrøyene beseiret Benfica på Wembley, og ble den første engelske klubb som vant Europacupen for serievinnere.
Det aller første møtet mellom United og Real fant sted på Estádio Santiago Bernabéu i april 1957. Anledningen var semifinalen i den allerede nevnte Europacupen, som på dette tidspunkt var inne i sitt andre år. Første gang den ble arrangert, i 1955/56-sesongen, gikk Real Madrid gått helt til topps etter 4-3 over franske Reims i finalen. Nå, ett år senere, var de storfavoritter til å gjenta bragden. Kun 180 minutter skilte dem fra en ny finale, men da måtte de først rydde unna de fremadstormende novisene og turneringsdebutantene fra Manchester United.
På sin vei til semifinalen hadde Matt Busbys unge mannskap feid belgiske Anderlecht unna med hele 12-0 sammenlagt i 1. runde. 2-0 på Astrid Park i Brüssel var blitt til 10-0(!) «hjemme» på Maine Road, Manchester Citys arena. I motsetning til Old Trafford var den utstyrt med flomlys, og dermed bedre egnet til europacupoppgjør på sene høstkvelder. Tyske Borussia Dortmund (3-2 og 0-0) og Reals landsmenn fra Athletic Bilbao måtte også takke for seg etter dobbeltmøter med de engelske ligamesterne, og det til tross for at baskerne vant 5-3 på San Mamés i det første oppgjøret. Det fikk flere av dem til å regne med at semifinalebillettene nærmest var sikret allerede. Det var bare det at returmøtet i Manchester forløp ganske annerledes – bortsett fra det faktum at United også her scoret tre ganger. Den store forskjellen var at Athletic-angriperne ikke slapp til en eneste gang. Dermed vant United kampen 3-0, og gikk til semifinalen med 6-5 sammenlagt.
Og der ventet altså den regjerende mester, Real Madrid …
Annonse
EC semifinale 1, 11. april 1957 Santiago Bernabéu, 135.000 tilskuere
Real Madrid 3-1 Manchester United 60. min.: 1-0 Rial 73. min.: 2-0 Di Stéfano 80. min.: 2-1 Taylor 83. min.: 3-1 Mateo
United: Ray Wood; Bill Foulkes, Roger Byrne; Eddie Colman, Jackie Blanchflower, Duncan Edwards; Johnny Berry, Liam Whelan, Tommy Taylor, Dennis Viollet, David Pegg.
Foran rekordfremmøtet på 135.000 tilskuere i den spanske hovedstaden, ble det snart klart at Matt Busbys unge, uerfarne lag var et nummer eller to for små mot garvede Real-spillere. Hjemmelaget styrte kampen fra start til mål og kunne fort ha scoret både fem og seks om det ikke var for keeper Ray Wood og en heroisk forsvarsrekke. Ifølge Tom Curry, lagets trener, fortjente forsvarsspillerne medaljer «store som steikepanner» for sin innsats.
EC semifinale 2, 25. april 1957 Old Trafford, 65.000 tilskuere
Manchester United 2-2 Real Madrid 25. min.: 0-1 Kopa 33. min.: 0-2 Rial 62. min.: 1-2 Taylor 85. min.: 2-2 Charlton
United: Ray Wood; Bill Foulkes, Roger Byrne; Eddie Colman, Jackie Blanchflower, Duncan Edwards; Johnny Berry, Liam Whelan, Tommy Taylor, Bobby Charlton, David Pegg.
Annonse
Ingen forventet annet enn et nytt United-nederlag da Real dukket opp på Old Trafford til returmøte. Slik så det da også ut til å gå da gjestene gikk til pause med 2-0-ledelse og 5-1 sammenlagt. United nektet likevel å gi opp, og laget fikk etter hvert en viss lønn for strevet. Først med redusering og deretter med en velfortjent utlikning. Finalehåpet var riktignok forsvunnet ut gjennom portene allerede etter kampen i Madrid, men 2-2 føltes likevel som et solid plaster på såret. En måned senere gjentok Real Madrid suksessen fra året før. Italienske Fiorentina ble beseiret 2-0 i finalen på Santiago Bernabéu, og dermed kunne Alfredo di Stefano og lagkameratene heve sin andre av fem strake pokaler i turneringen.
1968: Spenning til siste slutt
EC semifinale 1, 24. april 1968 Old Trafford, 63.500 tilskuere
Manchester United 1-0 Real Madrid 35. min.: 1-0 Best
United: Alex Stepney; Tony Dunne, Francis Burns; Paddy Crerand, David Sadler, Nobby Stiles; George Best, Brain Kidd, Bobby Charlton, Denis Law, John Aston jnr.
Nesten på dagen 11 år etter Real Madrids forrige besøk på Old Trafford, var klubben tilbake. Igjen dreide det seg om semifinale i Europacupen for serievinnere, et dobbeltoppgjør som i motsetning til sist skulle avgjøres i Madrid.I en jevnspilt kamp i Manchester sørget George Best for å gi United en ørliten fordel foran returmøtet. Skepsisen var imidlertid stor, for bare de færreste trodde at ettmålsledelsen ville holde særlig lenge i den spanske hovedstaden.
Annonse
EC semifinale 2, 15. mai 1968 Santiago Bernabéu, 125.000 tilskuere
United: Alex Stepney; Shay Brennan, Tony Dunne; Paddy Crerand, Bill Foulkes, Nobby Stiles; George Best, Brian Kidd, Bobby Charlton, David Sadler, John Aston jnr.
Skulle Real nok en gang snyte United for en finaleplass?
Vel, det så unektelig slik ut da Pirri og Gento sendte madrilenerne i ledelsen med hver sin scoring før pause. Real hadde snudd det. Like etter fikk Busby & co. nytt håp da en uheldig Zoco styrte ballen inn i egne nettmasker til 2-1. Men så, et lite minutt senere, helt på tampen av omgangen, satte Amancio inn 3-1, og dermed var det vel over for gjestene fra Manchester ..?
Skuffet og nedbrutt ruslet United-spillerne til garderoben. I løpet av få minutter hadde de sett håpet tent og håpet slukket. Manager Busby så imidlertid situasjonen helt annerledes enn sine elever: – Vi trenger bare ett mål, så står vi igjen likt med dem, minnet han om.
Enkle ord, med de gjorde susen. Spillerne fattet nytt håp og jogget ut til 2. omgang med løftede hoder og fremskutte brystkasser. Real-spillerne derimot, hadde lullet seg inn i troen på at jobben nærmest var gjort allerede.
Det skulle de få angre bittert på. Da David Sadler reduserte til 3-2 med 19 minutter igjen på kampuret, var momentumet plutselig på Uniteds side. Med nye krefter og kokende adrenalin jagende gjennom kroppen, skrudde de tempoet ytterligere opp mot Real-spillere som så ut til å ha blitt rammet av et kollektivt ballespark. Og så, bare seks minutter etter reduseringsmålet, dukket Bill Foulkes opp fra dypet. Foulkes av alle, den ruvende bautaen av en senterhalf, mannen som gjennom snart 17 år på klubbens førstelag bare unntaksvis hadde sett snurten av en motstanders banehalvdel. Nå satte han foten til George Bests pasning og boret ballen inn i nettmaskene! Real klarte aldri å løfte seg igjen. Med 3-3 i Madrid hadde United klart det nesten umulige. 10 år etter München-ulykken var Matt Busby og laget hans klare for sin første finale i Europacupen for serievinnere – attpå til i hjemlige omgivelser på Wembley Empire Stadium. Vi vet alle hvordan Benfica der ble senket med 4-1.
Annonse
2000: Senket av selvmål – og Raul
CL kvartfinale 1, 4. april 2000 Santiago Bernabéu, 64.119 tilskuere
Real Madrid 0-0 Manchester United
United: Mark Bosnich, Gary Neville, Henning Berg, Jaap Stam, Denis Irwin (Mikael Silvestre, 87.); David Beckham, Paul Scholes (Nicky Butt, 81.), Ryan Giggs; Andy Cole, Dwight Yorke (Teddy Sheringham, 76.)
Utrolig nok skulle det gå 32 år før United og Real igjen møttes i Europacupen, nå omformatert og omdøpt til Champions League. Denne gang dreide det seg om kvartfinale mellom de to siste års vinnere; Real fra 1998 og United fra 1999. Rødtrøyene var med andre ord regjerende mestere etter overtidstriumfen mot Bayern München på Camp Nou i Barcelona.Tilbake på Santiago Bernabéu etter mer enn tre tiår, utkjempet Sir Alex Ferguson trippelvinnere en jevnspilt batalje mot sine gamle rivaler. Det ble et sjansefattig oppgjør som passende nok ebbet ut med 0-0. Et ok utgangspunkt foran returmøtet ..?
CL kvartfinale 2, 19. april 2000 Old Trafford, 59.178 tilskuere
Manchester United 2-3 Real Madrid 20. min.: 0-1 Keane (selvmål) 50. min.: 0-2 Raul 53. min.: 0-3 Raul 64. min.: 1-3 Beckham 88. min.: 2-3 Scholes (str.) United: Raimond van der Gouw; Gary Neville, Henning Berg (Teddy Sheringham, 63.), Jaap Stam, Denis Irwin (Mikael Silvestre, 46.); David Beckham, Paul Scholes, Roy Keane, Ryan Giggs; Andy Cole (Ole Gunnar Solskjær, 63.), Dwight Yorke.
For et returmøte det ble på Old Trafford! Men United var uheldige. Etter 20 minutters spill skled Roy Keane inn 1-0 til Real. Nå måtte Keano & co. ha to scoringer for å kompensere for gjestenes bortemål. Istedet gikk det som så ofte både før og siden; når det ene laget jakter, utnytter det andre laget tomrommene som etterlates. Nettopp det var det Raul gjorde. Reals giftige nummer syv dukket attpå til opp to ganger på like mange minutter, og før en visste ordet av det viste lystavlen 0-3! En av Rauls scoringer kom for øvrig som følge av Redondos forarbeide. Det inkluderte en finte så grov at Henning Berg sannsynligvis trodde han var havnet på Cirkus Arnardo (se videoen nedenfor). Uansett, etter Rauls to fulltreffere hjalp det ikke på annet enn selvfølelsen at David Beckham og Paul Scholes, med hver sin scoring, gjorde sluttresultatet litt mer respektabelt.
Annonse
19. april 2000: Raul feirer et av sine to mål i 3-2-seieren på Old Trafford
2003: Knepen, men likevel klar, Real-seier
CL kvartfinale 1, 8. april 2003 Santiago Bernabéu, 74.700 tilskuere
Real Madrid 3-1 Manchester United 12. min.: 1-0 Figo 28. min.: 2-0 Gonzalez 49. min.: 3-0 Gonzalez 52. min.: 3-1 Van Nistelrooy
United: Fabien Barthez; Gary Neville (Ole Gunnar Solskjær, 86.), Rio Ferdinand, Wes Brown, Mikael Silvestre (John O’Shea, 58.); David Beckham, Nicky Butt, Roy Keane, Paul Scholes, Ryan Giggs; Ruud van Nistelrooy.
Det ville feil å påstå at United var sjanseløse i Madrid, selv om hjemmelaget var klart best og vant fullt fortjent. Men, Ruud van Nistelrooys reduseringsmål ble ansett som en mulig livredder foran returkampen. Med 0-3 ville dobbeltmøtet vært tilnærmet avgjort allerede, men nå trengte United «bare» å vinne 2-0 hjemme på Old Trafford. Liv, hengende snører, og så videre …
CL kvartfinale 2, 23. april 2003 Old Trafford, 66.708 tilskuere
Manchester United 4-3 Real Madrid 12. min.: 0-1 Ronaldo 43. min.: 1-1 Van Nistelrooy 50. min.: 1-2 Ronaldo 52. min.: 2-2 Helguera (selvmål) 59. min.: 2-3 Ronaldo 71. min.: 3-3 Beckham 85. min.: 4-3 Beckham
United: Fabien Barthez; John O’Shea, Rio Ferdinand, Wes Brown, Mikael Silvestre (Phil Neville, 79.); Juan Sebastian Veron (David Beckham, 63.), Roy Keane (Quinton Fortune, 82.), Nicky Butt, Ryan Giggs; Ole Gunnar Solskjær, Ruud van Nistelrooy
RONALDO – han herjet på Old Trafford
Ved bare å lese sammenlagtsifrene, 6-5 i favør av Real Madrid, er det lett å tro at det over to kamper var jevnt mellom lagene. Tallene lyver ikke, og det var bare ett mål som skilte i løpet av 180 minutter, men det er like fullt et faktum at spanjolene hadde god kontroll på dobbeltoppgjøret. Etter 3-1 på hjemmebane, kom Real til Manchester og gjorde det de måtte gjøre for å trygge avansementet. Uansett ble det et fyrverkeri av en fotballkamp. En spillesugen Ronaldo – vel å merke den brasilianske utgaven, var i det umulige hjørnet og overlistet Fabien Barthez tre ganger. Da storscoreren ble byttet ut etter 62 minutter, eksploderte Old Trafford i øredøvende applaus! United-fans reiste seg i beundring over det brasilianske fenomenet og jublet unisont for mannen som nærmest på egenhånd hadde sørget for å sende laget deres ut av Europacupen. Joda, United-supportere vet å verdsette gode fotballspillere. And that’s a fact! Like før Ronaldos exit ble en på forhånd vraket David Beckham sendt utpå for hjemmelaget. Og «Becks» var åpenbart ute etter å revansjere seg. For ikke bare storspilte han i den halve timen han fikk spille; han pyntet også på resultatet. Med to scoringer i løpet av et kvarter, snudde han 2-3 til 4-3-seier, dog uten at det fikk noe annet enn akademisk betydning. I hvert fall ikke for United, men kanskje for Beckham selv ..? Et par måneder senere ble han overført til Real Madrid for en overgangssum på £25 millioner ….
