Busbys mirakel
HISTORISK TIRSDAG: Manchester United var sentrale i et olympisk mirakel for 64 år siden, men ikke på banen. Les den herlige historien her.
London. 2012: Storbritannia ryker ut i kvartfinalen etter tap mot Sør-Korea.
London. 1948: United hadde akkurat tatt sølv i England, og legenden Matt Busby fikk ansvaret for hjemmenasjonens fotballhåp, uten at det av den grunn så særlig lyst ut. Datidens regler sørget for at det kun var lov til å plukke ut amatører. Dermed var Busbys nøkkelspillere under turneringen for eksempel Bishop Aucklands John Hardisty samt en rekke skotter fra Queens Park, blant annet den 17 år gamle keeperen Ronnie Simpson.
Britene var knallharde i forhold til amatørregelen, men alle var ikke det. Dessuten spilte flere lag med spillere som senere skulle bli verdensstjerner. Sverige stilte blant annet med de berømte Gre-No-Li, Gunnar Nordahl, Gunnar Gren og Niels Liedholm, som alle senere spilte for AC Milan.
Mot det kunne Busby stille med midtstopperne Eric Lee fra Chester og Eric Fright fra Bromley.
Kjente kun én av spillerne
Busby hadde kun sett én av spillerne sine før han møtte dem til turneringen, men før turneringen fikk han med seg noen av United-stjernene sine til å trene dem opp på et Old Trafford – som fortsatt lå i ruiner etter den tyske bombingen under andre verdenskrig.
– Jeg gjorde en jobb som jeg alltid har vurdert som en av mine beste jobber. Å lede Manchester United til seriegull var en lek sammenliknet det å skape et vinnerlag av 26 amatører fra fire ulike land. Turneringen vil alltid være et stolt minne for meg. Ikke bare på grunn av resultatene, men også på grunn av gleden det var å skape et så bra lag av bare amatører, skrev Busby senere i biografien sin.
Matt Busbys lag ble imidlertid kjennetegnet av én ting, uansett kvalitet, og det var stå-på-vilje.
– Det de manglet i tekniske kvaliteter tok de igjen med lagånd og entusiasme, skrev én avis underveis.
Og må ha rett i det.
To overraskende seirer
Britene møtte et toppet nederlandsk lag i første kamp, og vant 4-3 etter ekstraomganger etter en vanvittig kamp som skiftet hele veien.
Queens Parks’ McBain, Barnets Kelleher, Bishops Hardisty og Bradford Park Avenus McLlvenny scoret målene. Og bare så det er klart, Bradord Park Avenue er ikke det samme som Bradford som er kjent fra det engelske ligasystemet.
Irske Kelleher spilte forøvrig for britene etter at han selv hadde sittet i tysk fangenskap gjennom deler av krigen, etter å ha blitt fanget ved Tobruk. Han klarte imidlertid å rømme, kom seg til Lübeck og videre til sikkerhet i Sverige på en båt.
I mål i den overraskede 4-3-seieren stod altså 17-åringen Simpson.
I kvartfinalen skulle engelskmennene opp mot Frankrike, og også det endte med seier. Hardisty, fra Bishop Auckland, scoret sitt andre OL-mål og kampens eneste på Craven Cottage i Fulham.
Da hadde forresten keeper Kevin McAlinden, til daglig i Belfast Celtic, overtatt mellom stengene.
Skulle virkelig amatørene nå en finale?
Nei.
Pembroke Boroughs Frank Donovan utliknet riktignok til 1-1 mot Jugoslavia, men til slutt stakk jugoslavene av med en 3-1-seier.
Det stod fortsatt om bronse.
Enstemmig vedtak
Men da samlet Matt Busby troppen sin.
– Vil det være mest riktig at de som ikke har spilt tidligere under lekene, får spille mot Danmark i bronsefinalen?
Svaret var et enstemmig ja.
Selv om bronsefinalen dermed endte med 3-5-tap mot Danmark, viste Busbys amatører likevel tydelig hva etterkrigstiden handlet om.
Alle for én, én for alle.
Nøyaktig hvor stor prestasjonen ble veldig tydelig fire år etter. Da reiste britene til OL i Helsinki, bare for å ryke ut mot Luxembourg i første kamp, før den olympiske ilden ble tent.
