Tidenes yngste United-spiller

Merkelig helg

For 58 år siden denne våren gjorde Whitefoot sin debut for Manchester United. Ingen hadde vært en yngre debutant enn unge Jeff da, og ingen har debutert yngre siden. Etter fire uavgjorte og tre tap på de seneste sju kampene varslet Matt Busby forandringer.

En av dem var å la 16-åringen Whitefoot få sjansen.

Han hadde allerede fire landskamper for det engelske guttelandslaget.

– Det var i det hele tatt en merkelig helg for meg, når jeg ser tilbake. Jeg var jo så ung! Faktisk fikk jeg beskjed av Mr Busby allerede tirsdagen før kampen på lørdag at han kom til å la meg spille. Jeg ble ganske forundret for å si som det er. Det ga meg i hvert fall nok av tid til å bygge opp spenningen, eller kanskje mer bekymringen!

Overnattet hos Murphy

I håp om å la unge Whitefoot få annet å tenke på enn kampen, bestemte Matt Busby og hans assistent Jimmy Murphy at 16-åringen skulle overnatte hos Murphy.

– Jimmy Murhpy tenkte det var best for meg at jeg hadde en rolig kveld hjemme hos ham fredag og overnattet der. Det var hyggelig nok, men problemet var at Jimmy hadde fem barn, derfor ble det ikke særlig rolig (latter).

United hadde endt som nummer to i alle de tre første sesongene etter 2. verdenskrig. I 1948/49 rett bak ligamester Portsmouth, som to uker etter Whitefoots historiske debut ble kronet som mestere for andre året på rad.

– Motstanderen var Portsmouth. De var regjerende ligamestere, og de toppet tabellen. Derfor var det på ingen måte noen enkel motstander å starte mot for en 16-åring.

Kapteinen Johnny Carey var skadet da Jeff Whitefoot spilte sin første kamp, men det var nok av rutinerte spillere. Jimmy Delaney (35) var mer enn dobbelt så gammel som debutanten, og spillere som Allenby Chilton (31) og Stan Pearson (31) hadde også spilt noen år.

– Min debut var på Matt Busbys første storlag, det som vant FA-cupen i 1948. Det var noen fantastiske spillere på det laget, og stammen av laget holdt på helt til og med ligagullet 1952.

– Hvilke tilbakemeldinger fikk du?

– Du vet jeg var jo så ung, så manageren, treneren og spillerne var alle hyggelige. Men slik jeg selv husker debuten ble jeg grusomt sliten. Tror kampen ikke hadde vart mer enn ti minutter før jeg hev etter pusten (latter). I etterpåklokskapens navn vil jeg vel si at debuten kom for tidlig, mener han selv.

Da Whitefoot først kom til United spilte klubben fortsatt sine hjemmekamper på Maine Road, som følge av bomber fra tyske fly under krigen.

– Jeg kom til United rett fra skolen i mars 1949. Den gangen var det vanlig at man ble satt til en type jobb, og jeg fikk jobb som visergutt på kontoret. Etter ett år fikk jeg selskap av John Doherty, som ble min nære venn helt til han sørgelig nok døde for få måneder siden. John og jeg jobbet på kontoret i to år inntil vi var 17 år gamle, da vi skrev under proffkontrakt.

Ligamester 1956

Det gikk nesten ett år fra Whitefoots debut til han spilte på førstelaget igjen, og to år etter debuten sto han totalt med «bare» seks ligakamper. Noe som forklares med mer enn bare at Matt Busby ikke syntes han var god nok.

– Det var obligatorisk med militærtjeneste den gangen, og jeg måtte ut to år fra jeg var 18 år. Det reduserte selvsagt antall kamper i den perioden, men i 1953/54 spilte jeg nesten alle kampene (38 av 42 ligakamper, red. anm.), og sesongen etter drøyt halvparten (24 av 42, red. anm.).

Våren 1956, seks år etter Whitefoots debut, vant Busby Babes ligagull. En klassisk tropp med storheter som Duncan Edwards, Tommy Taylor, Mark Jones og Roger Byrne, for å nevne noen. Whitefoot spilte 15 ligakamper, og fikk følgelig medalje.

– I 1955/56 ble jeg ligamester, noe jeg selvfølgelig var – og fortsatt er – veldig stolt av. Men jeg kunne på ingen måte forutse hvilken storhet dette laget skulle vise seg å bli, eller at det var et lag man skulle snakke om 50 år etter. Vi var bare en gjeng gutter på mer eller mindre samme alder som elsket å spille fotball. Fotball var ikke som nå. Vi var populære, men det var ingen hype som nå.

Konkurrerte med Colman

Whitefoot var 22 år gammel da han ble ligamester i 1956, en perfekt alder for storlaget som var i ferd med å slå ut i full blomst. Problemet for gutten fra Cheadle var imidlertid at han spilte i samme posisjon som «Snakehips» personlig. En spiller som publikum elsket, og som Matt Busby så en stor framtid i.

– Eddie Colman og jeg konkurrerte om samme plass på laget. Eddie og jeg var helt forskjellige spillertyper. Han var en herlig, liten spiller. En skikkelig publikumsfrier. Men det var veldig mange gode spillere i troppen da, og det var konkurranse om flere plasser.

Den siste ligakampen Whitefoot spilte for United var en 1-1-kamp hjemme mot Arsenal 5. november 1955. Etter det spilte han kun FA-cupkampen mot Bristol Rovers i januar 1956, en av Busby Babes’ svakeste kamper. United tapte overraskende 0-4 borte.

– Kampen mot Arsenal spilte jeg dårlig, men jeg spilte faktisk med influensa.

– Følte du deg rettferdig behandlet av Busby?

– Der og da følte jeg det kanskje litt urettferdig siden jeg aldri fikk sjansen på laget igjen. I ettertid er det lettere å se at Eddie skapte en glimrende balanse i laget, og han var jo aldri skadet heller. Men jeg ønsket å spille førstelagsfotball, derfor snakket jeg regelmessig med sjefen om en transfer. Faktisk foregikk det over 18 måneder. Hver eneste gang sa han «vi ser på det igjen om noen uker».

I november 1957 ble det overgang, da Grimsby la 11.500 pund på bordet. Whitefoot var svært nær en overgang til Nottingham Forest, men det ble Grimsby i stedet. Pussig nok gikk det imidlertid ikke lenge før han var i Forest.

– Den enkle grunnen til at jeg forlot United var at jeg ønsket å spille regelmessig. I sannhetens navn skal det sies at overgangen til Grimsby Town ikke akkurat var det lureste jeg har gjort (latter). Men livet er merkelig, og ting ordner seg som regel til det beste til slutt. Jeg var i Grimsby i sju, åtte måneder, så flyttet jeg til Nottingham Forest, og hadde ti lykkelige år der.

Etter flyulykken i München måtte United i all hast verve noen spillere uten at overgangene var særlig gjennomtenkt. Det handlet bare om å stable elleve mann på beina. Noen mente at United burde ha hentet tilbake Jeff Whitefoot.

– Da ulykken skjedde var klubben i e n veldig vanskelig situasjon. De måtte gå etter spillere som var tilgjengelige der og da, uten mulighet til å bygge opp et lag eller vurdere gjennom hvordan spilleren passet inn. Ett eksempel er Stan Crowther, som etter min mening ikke var en Manchester United spillertype i det hele tatt. Det var snakk om at United hadde gjort en forespørsel om å hente tilbake meg, men jeg hørte aldri et ord.

Mark Jones’ begravelse

Flyulykken 6. februar 1958 kom som et enormt sjokk på Jeff Whitefoot. Spillerne som døde eller ble skadet var hans nære og gode venner.

– Mange tanker raste gjennom hodet mitt da det skjedde. Jeg forlot United bare to og en halv måned før flyulykken. Faktisk hadde jeg huset vårt i Sale helt til januar -58, da Harry Gregg flyttet inn. Vi var nær knyttet til United og de guttene som dro på den fatale turen, sier Jeff Whitefootog ser bort på sin kone, som nikker.

– Dessverre foregikk flere av begravelsene samtidig, men jeg var i hvert fall i Mark Jones’ begravelse. Ganske nylig var jeg i begravelsen til hans kone. Det får deg til å tenke, ikke sant? Hun levde 50 år etter Mark. Det var en veldig traumatisk periode. Jeg hadde jo vokst opp sammen med dem, og vært lagkamerat og hatt et godt vennskap utenfor banen med dem i en årrekke.

Et hypotetisk, men likevel relevant spørsmål er om Jeff Whitefoot hadde vært med på den fatale reisen om han ikke hadde flyttet til Grimsby.

– Man vet aldri, men sjansen er vel der for at jeg hadde vært med på flyet. Det var tross alt 17 mann som dro til Beograd.

Sier Jeff Whitefoot stille.

En Busby Babe som slapp unna.