Fra Wall til Cantona

Tirsdag 25. januar 1995, Selhurst Park, London:

– Den regjerende Premier League- og FA-cupmester Manchester United, måtte i kveld nøye seg med det ene poenget etter å ha spilt 1-1 mot Crystal Palace på Selhurst Park.
– Med dette resultatet befinner Sir Alex Fergusons mannskap seg fortsatt bak Blackburn Rovers i tabelltoppen. Avstanden mellom dem har krympet ned til bare ett poeng, men til gjengjeld har de blåhvite to kamper til gode på sine røde rivaler.

Så enkelt kunne Sky News ha avsluttet sine få tilmålte sportsminutter denne tirsdagskvelden for snart 19 år siden. Under andre omstendigheter ville de nok også ha gjort det.

Men dette var ikke anledningen for en kort rapport og mekanisk opplesning av kalde kampfakta. Saken er nemlig den at «ingen» var interessert, verken i selve kampen eller i resultatet av den. Alt fokus ble isteden rettet mot det som hadde funnet sted – utenfor gressmatten – få minutter ut i 2. omgang:

Til ellevill jubel fra majoriteten av de 18.224 tilskuerne som hadde funnet veien til Croydon denne sure januarkvelden, var Uniteds største stjerne, den 28 år gamle franskmannen Eric Cantona, nettopp blitt utvist. Nå blir rødtrøyenes mesterskapskatalysator nummer én geleidet mot garderoben av en trøstende kit-manager, Norman Davies.

Det er da det det skjer. En brautende stemme skjærer gjennom den kalde vinterkvelden i Sør-London. Den viser seg å tilhøre en frådende Palace-supporter som nå kommer stormende nedover mellom benkeradene på den ene tribunen. På veien ned overøser han en allerede frustrert Cantona med blodige fornærmelser. Ukvemsordene er ikke utelukkende rettet mot spilleren selv, men er i like stor grad myntet på Cantonas søster og mor, som befinner seg hjemme i åsene over Marseille. Det blir dråpen som får det til å koke over for den følsomme og temperamentsfulle galleren.

Uten forvarsel river han seg løs av «oppasser» Davies. Så tar han sats, hopper kattemykt over gjerdet og planter begge beina i brystet på pøbelen som nå har rukket å ta seg til nederste benkerad. Foran øynene på sjokkerte skuelystne, følger Cantona opp med å denge løs på den ubehøvlede tilskueren, som neppe hadde ventet seg en reaksjon som dette.
Vedkommende, som senere blir identifisert som en 19 år gammel småkriminell ved navn Matthew Simmons, reddes heldigvis av Cantonas tilstrømmende lagkamerater og ledere. I fellesskap klarer de å stagge den ustyrlige franskmannen og geleider ham til garderoben.

Opptrinnet var over på sekunder, men like fullt var skandalen et faktum.

Snart gikk tv-bildene fra opptrinnet verden rundt, med ramaskrik i de millioner av hjem som resultat.

Sky News la om hele sitt sendeskjema, og sørget for å legge til side alle andre ellers presserende nyhetssaker fra Planet Tellus. Fra nå av dreide alt seg om «den franske galningen». Ikke bare denne kvelden, men – skulle det vise seg – i ukevis, ja, i månedsvis, fremover.

8 måneder ute, samfunnstjeneste og bøter

For å komme fotballmyndighetene i forkjøpet straffet United sin mest innflytelsesrike juvél ved umiddelbart å ekskludere ham for resten av sesongen. Klubbens selvjustis var likevel ikke nok for Fotballforbundet. Med et stort navn som Eric Cantonas i sentrum for begivenhetene, så de sin store sjanse til å statuere et skikkelig eksempel. Resultatet var at franskmannen ble utestengt fra all fotball frem til utgangen av september! Og da snakker vi om ALL fotball, inkludert treningskamper bak lukkede dører.

Rettsapparatet skulle også ha sitt besyv med i saken. Det fikk som resultat at Cantona i første instans ble dømt til 14 dagers soning bak lås og slå. Etter anke ble imidlertid denne dommen omgjort til 120 timers samfunnstjeneste og £20.000 i bot.
Dette faktum, at den opprinnelige fengselsstraffen ble omgjort, førte til store og høylydte protester. Den allmenne oppfatning syntes å være at United-enigmaet i det minste burde utvises fra landet for all fremtid, og aller helst settes på første romferge med enveisbillett til en fjerntliggende galakse.

KONTRASTEN

Lørdag 6. januar 1912, Goodison Park, Liverpool:

De regjerende ligamesterne fra Manchester United hadde hatt en svært middelmådig start på 1911/12-sesongen. Ved årsskiftet befant klubben seg midt inne i flokken av «middelhavsfarere», uten mulighet til å forsvare tittelen fra året før.

Nå hadde rødtrøyene nettopp bydd på 270 målløse minutter i et juleprogram som inkluderte to nederlag og en uavgjort. Dermed var situasjonen blitt enda litt dystrere for manager Ernest Mangnall og hans elever.

Det var derfor 2-0-seieren over Woolwich Arsenal hjemme på Old Trafford på 1. nyttårsdag, ble mottatt med slik lettelse. Ja, seieren over londonerne ble sågar hyllet som det store vendepunktet og starten på bedre tider.

Bare fem dager senere, på Goodison Park i Liverpool, skulle imidlertid rødtrøyenes jubelbrøl stilne. Da sto formlaget Everton og ventet på motsatt side av midtlinjen, til en kamp som ikke bare ble preget av sportslig utfoldelse og leken kappestrid mellom de to dødlinjene.

Ingen kunne vite det før avspark, men noe lå i luften som antydet at dette ikke skulle bli Manchester Uniteds beste dag på jobben. Spillerne virket både sure og gretne, og de kranglet til og med åpenlyst. Ikke først og fremst med motstanderne; joda, dem også, men aller mest innbyrdes – og til og med før kampen ble blåst igang!

Siden stemte heller ingenting. Hjemmelaget fikk gjøre omtrent som de ville. De spilte ball-i- hatt med de besøkende, og utnyttet fordelen av å være et lag i harmoni – i hvert fall sammenlignet med gjestene. Da dommeren blåste av etter de 90 tilmålte minuttene, sto det 4-0 i protollen, og det uten at en eneste United-spiller hadde noen som helst grunn til å klage. Ikke en gang George Wall ….

En rett høyre

I likhet med sine kranglevorne lagkamerater hadde den berømte venstrevingen befunnet seg langt under båten gjennom hele oppgjøret. Men – han var i det minste den eneste av dem som hadde latt følelsene løpe avgårde og tydd til regulær vold underveis!

Den omtalte handlingen skjedde i kjølvannet av en knallhard takling, utført av United-kaptein Charlie Roberts, på en Everton-spiller. Denne utløste harme og en strøm av høylydte ukvemsord fra hjemmesupporterne. Særlig en av dem gjorde alt han kunne for å påkalle oppmerksomhet, noe han snart skulle få angre.

Wall, som til vanlig var kjent som en sindig og rolig kar, nektet å la seg pille på nesen av den opphissede folkemengden. Han tente på alle pluggene, og involverte seg i direkte munnhuggeri med de nærmeste tilskuerne. Stemningen ble mer og mer amper, og situasjonen i ferd med å havne helt ut av kontroll. Publikum på den ene siden og George Wall på den andre.

Til slutt fikk United-vingen nok. Dermed knyttet han neven og langet ut mot den mest kranglevorne tilskueren.  I neste øyeblikk landet den samme knyttneven med et dump like over oppviglerens ene øye!
Det var det. Den tidligere så pratsomme sa ikke stort mer, og luften gikk ut av en anspent situasjon.

Konsekvens? Ingen!

Men hvordan reagerte så datidens kampleder på Walls opptreden? Han reagerte ikke i det hele tatt! Etter flere minutter med avbrudd, lot han omsider frisparket gå. Wall fikk spille videre som om ingenting var skjedd, og alt var tilbake til normalen!
I motsetning til det som skulle bli tilfellet 83 år senere, ved Cantona-episoden på Selhurst Park, kunne alle tilstedeværende på Goodison huske selve kampen etterpå. Ellers var det få som brydde seg nevneverdig om det voldelige angrepet som førte til blåveis og opphovnet ansikt på en betalende tilskuer!

Men hva med medias reaksjoner?

Nå var det av forståelige grunner verken tv- eller mobilkameraer tilstede på Goodison Park denne januardagen i det Herrens år 1912. Og – i den grad episoden i det hele tatt ble nevnt i den skrivende presse etter kampslutt, var det med stor grad av forståelse for George Walls handling. For, som det ble påpekt – at maken til usivilisert og barbarisk oppførsel blant de fremmøtte på Goodison Park denne lørdagsettermiddagen, gikk det heldigvis lenge mellom hver gang man opplevde.