Hilde Andreassen og datteren Live fikk en test-tur til Manchester, mot at de fortalte oss andre om opplevelsene på united.no. Her følger det syvende og siste innlegget fra den begivenhetsrike turen.
Da har vi ramlet inn i hverdagen igjen. Etter en 15 timers reise mandag var det rett i seng, og tirsdagen gikk i høyt tempo. Etter jobb var det rett på samlingsstund for 4. klassingen, og deretter ventet styremøte i fotballgruppa. Ikke overraskende svimte jeg av på sofaen da jeg kom hjem, og det må erkjennes at alle koffertene – med innhold – ligger strødd rundt omkring i stua.
Men det er helt i orden. Folk spør meg hele tiden om jeg har landet. Nei, jeg har ikke det. Jeg føler på ren og mektig lykke! Selv om Manchester nå er langt unna, så har vi utvilsomt en bit av byen med oss tilbake. Da mener jeg ikke at vi har rappet en brostein eller et veiskilt, men vi har kofferten full av opplevelser og Manchester United-effekter. Og noen tax free-varer.
Dette har vært en helt uvirkelig reise, helt fra telefonen kom fra redaktør Dag for fem uker siden. Tenk at Live (11) og jeg vant en tur til Manchester og Old Trafford! Magisk! Det var med stor spenning jeg sendte avgårde det første blogginnlegget, men etter at jeg fikk tommelen opp fra redaktøren har jeg bare latt det stå til. Noen synes sikkert det har blitt vel mye føleri, men slik er jeg – og slik er mitt forhold til fotball og Manchester United.
Man lever farlig når man ber en nordlending gi ærlige tilbakemeldinger. Da er det en viss sjanse for at man både får bakoversveis og får lært noen nye gloser underveis. Men det var nettopp det redaktør Dag ba meg om. Reis på tur med oss – og fortell hva som funker og hva som ikke funker.
Under oppholdet var det ikke mange rom for misforståelser. Programmet som vi fikk på mail før avreise ble også delt ut da vi sjekket inn på hotellet. Smørblide reiseledere i røde jakker var stadig på tilbudssiden, og fulgte oss både hit og dit – og tilbake igjen. Under bussturene fikk vi nyttig informasjon, som gjorde oss i stand til å orientere oss videre.
På jobb i går kom jeg med et hjertesukk til lensmannen. Han vet jo at jeg ikke er redd for å si fra eller komme med kritikk, og jeg fortalte ham at det var frustrerende at jeg ikke klarer å finne noe negativt med reiseopplegget. Jeg VIL jo være kritisk. «Da skriver du det.», sa lensmannen. Ergo: Jeg har virkelig forsøkt å finne noe å sette fingeren på, men jeg må bare erkjenne at alt gikk som smurt.
De tingene vi i etterpåklokskapens ånd ville gjort annerledes, skyldtes våre egne valg. Vi valgte å ikke følge noe opplegg første dagen – fredag – og heller ta både omvisning på Old Trafford og Stoke-kamp på søndag. Det ser vi i ettertid ble litt for hektisk. Vi rakk ikke innom verken supporterbutikken eller museumet, og vi kunne tenkt oss å bruke mye tid på begge deler.
Annonse
Under dagens tredje og siste flytur tok jeg en spørrerunde for å høre hva som hadde gjort mest inntrykk under oppholdet i Manchester. Uavhengig av hverandre svarte både far og sønn at det var omvisningen de likte best, og da spesielt besøket i garderoben. Live var på sin side mest fornøyd med å ha sett Chicarito. Selv vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Det mest dekkende svaret er kanskje «alt»?
For nå er jeg sliten, men lykkelig. Fra innerst til ytterst. Takknemlig fordi vi fikk muligheten, overveldet over alle de positive tilbakemeldingen underveis – og glad for at supporterklubben har vist meg veien til Old Trafford. For jeg skal tilbake, og det skal ikke bli lenge til. Som jeg sa til min mann like før vi landet etter siste flyturen mandag:
– Bare så du vet det, det blir ikke lenge før jeg drar på guttetur til Manchester!
