Hilde Andreassen og datteren Live ble i august trukket ut som vinnere av en gratis tur til Old Trafford. Denne uka går reisen til Manchester for å se United – WBA.
Frem mot avreise og hver dag under oppholdet vil hun blogge om opplevelsene sine.
Søndagens brutale tap ødelegger ikke forventningene og gleden over at snart setter jeg og familien kursen mot Old Trafford.
Men så minner jeg meg selv på hvor reisen min startet.
Som nevnt tidligere var det i 1979, da vi også gikk på et forsmedelig tap mot City. Fotballgudene skal vite at jeg har tålt mange tap og nedturer siden den gang. Og det er jo nettopp derfor at alle seirene og trofeene har satt seg fast i sjela mi. Man må kjenne på skuffelse for å virkelig kunne nyte suksess. Forrige sesongs triumf smakte definitivt ekstra godt med tanke på den sjokkartede avslutningen vi hadde på sesongen før.
Heller ikke i årets sesong har vi en garanti for suksess. Det må jobbes og slites, noen kamper skal tapes – men forhåpentligvis de fleste vinnes – og timene foran tven eller på Old Trafford skal fylles med svette, hjertebank, tårer, bannskap og gledeshyl.
Jeg har vært i England en gang før. Det var i mars 1996, hvor jeg i forbindelse med en studieoppgave besøkte Newcastle. Dette var en håndfull dager etter at Newcastle og Manchester United møttes i det som ble ansett som en seriefinale. Newcastle ledet an på hjemmebane, men en god Peter Schmeichel holdt oss inne i kampen – og da Eric Cantona i andre omgang banket inn vinnermålet på volley så ble kullbyen rammet av et jordskjelv.
I etterdønningene av det jordskjelvet kom jeg til Newcastle. Med hjertet fullt av Manchester United og fotballglede. Men for meg ble det en nyttig lærepenge å komme inn i jordskjelvets episenter. For da forsto jeg for alvor hvor mye følelser som ligger i fotball. Hvor stor betydning fotball kan ha i en by som Newcastle, som da var preget av nedgangstider og høy arbeidsledighet. Hele byen lå innhyllet i en tåke av sorg, fra de ihuga supporterne som satt på puben og druknet sine fotballsorger på femte døgnet – til bestemødrene i Newcastle-jakker som slepte beina etter seg på sin daglige handlerunde.
Så tro meg – søndagens brutale tap ødelegger ikke forventningene og gleden over at snart setter jeg og familien kursen mot Old Trafford! Nå er det bare for mor sjøl å finne fram vinnersmilet, drakten, United-sokkene og seierstrusa – og gjøre seg klar til avreise.
Eriks (8) ukuelige optimisme er forøvrig det ultimate bevis på at Manchester United-fans ikke gir opp. Da det gjenstod fire minutter av søndagens kamp, og City ledet 4-1, så kom minstemann med følgende beskjed til pappaen:
– Pappa? Hvis United vinner 5-4, så må du skynde deg å sende melding til vennene dine som heier på Liverpool.
