Det var som om nostalgien og historien omfavnet meg i fellesskap både før og under, så vel som etter, Uniteds kamp mot Juventus.
Jeg lader alltid opp til United-kampene jeg dekker på Old Trafford ved å slappe av foran TV-en hjemme.
Tirsdag var intet unntak og jeg ble sittende å se på et program om de beste spissene i Premier League. Denne gangen handlet programmet om Andy Coles beste fulltreffere og det var en stilstudie i strålende avslutningsteknikk.
Annonse
Da jeg ankom Old Trafford før kampen mot Juventus møtte jeg Ole Gunnar Solskjær på presserommet. Han hadde akkurat gjort et intervju med Uniteds egen TV-kanal MUTV, og det var naturligvis meget hyggelig å se ham igjen.
Solskjær hadde fremdeles det ungdommelige ansiktet med smilet på lur. Tankene mine gikk tilbake til United-dagene og jeg kunne ikke la være å tenke på hvilken strålende avslutter han var, en avslutter dagens United lag sårt trenger.
Da jeg kom hjem etter kampen ved midnatt, pumpet som vanlig adrenalinet fortsatt rundt kroppen min som det alltid gjør etter en kampdag på Old Trafford.
Jeg satt meg ned foran TV-en igjen og denne gangen viste Sky Sports et program om Uniteds utrolige «Treble-sesong» i 1998/99.
Nok en gang var det kvaliteten på målene som slo mot meg.
United hadde Andy Cole, Dwight Yorke, Ole Gunnar Solskjær og Teddy Sheringham. Godt hjulpet av Ryan Giggs og David Beckham på kantene slet de regelrett motstanderne i fillebiter.
Det var nostalgisk underholdning på sitt beste, men også en ubehagelig påminnelse om hva som er det største problemet for dagens United-lag.
3-2-seieren mot Newcastle var både en resultatmessig og spillemessig opptur etter pause, men vi bør ikke glemme at comebacket kom mot et svakt Newcastle-lag som har slitt blytungt denne sesongen.
Annonse
Legger vi andreomgangen til grunn, bød Chelsea-kampen på en ny positiv opplevelse for United. Anthony Martials to mål på Stamford Bridge hadde kjennetegnene vi husker fra de gyldne utgavene av United.
Mot Juventus var det dessverre tilbake til gamle synder for United, og særlig skortet det på kvalitet og kreativitet på topp.
Jeg var veldig optimistisk da Mourinho hentet Alexis Sánchez fra Arsenal i januar for å komplimentere en angrepsrekke som allerede bestod av Romelu Lukaku, Marcus Rashford og Anthony Martial. Jeg trodde den offensive kvartetten ville bli sterk nok til å tåle sammenligningen med 1998/99-utgaven av United, for ikke å snakke om 2008-trioen med Cristiano Ronaldo, Wayne Rooney og Carlos Tevez.
Dagens angrepsrekke har kraft, de har fart og det er en blanding av rutine og ungdommelighet.
På papiret ser det fryktinngytende ut.
Men det fungerer ikke slik i praksis.
Dessverre.
Ser man bort fra vinnermålet mot Newcastle, har Sánchez vært en stor skuffelse. Martial er glimrende i en kamp for så å være begredelig i den neste, og Rashford har ikke den selvtilliten han hadde da han slo gjennom på førstelaget under Van Gaal.
Annonse
Lukaku scoret 27 mål sist sesong, og det var absolutt godkjent i debutsesongen i United-trøyen. Nå sliter derimot belgieren både med bevegelsene, å kontrollere ballen og å komme til avslutninger. Han ser ut som en skygge av den spilleren vi vet han kan være.
Kanskje er byrden som legges på skuldrene hans for stor, og de andre angrepsspillerne må ta et større ansvar for å få United tilbake på rett spor.
Kvaliteten på MLS i USA er av et helt annet kaliber enn Premier League, og enhver god Premier League-spiller kan briljere i statene.
Men det Zlatan Ibrahimovic og Wayne Rooney nå viser er interessant.
Rooney har vært i fyr og flamme i DC United og tatt dem fra nedrykksplass til Play Off, mens Ibrahimovic er den store stjernen i LA Galaxy.
De to tidligere United-spissene scorer på bestilling, og flere tar nå til orde for at det neppe hadde vært noen dum idé for Mourinho å hente en av dem tilbake på lån etter sesongen i USA for å tilføre gruppen litt selvtillit.
En fjern tanke?
Nei, absolutt ikke. Jeg husker fremdeles da Sir Alex Ferguson gliste bredt på en pressekonferanse vinteren i sesongen 2006/07 fordi han hadde lyktes med å hente Henrik Larsson på lån til United.
Ferguson var opprømt av to grunner.
For det første hadde han tatt innersvingen på media som ikke ante noe om at svensken var på vei. Ferguson elsket å ha et slikt overtak på media.
Men han hadde også sikret seg en vitamininnsprøytning midt i sesongen.
Annonse
Larsson scoret bare tre mål på 13 kamper for United, men han hadde en enorm innflytelse på et lag som var på vei mot nok en Premier League-tittel, en semifinale i Champions League og en FA-cupfinale.
Larsson ble umiddelbart en kulthelt blant fansen, og en populær skikkelse i United-garderoben. Ferguson sa senere at de andre spillerne hadde enorm respekt for svensken.
«På trening var han fantastisk. Bevegelsene hans og valgene han tok når han hadde ballen, var strålende. De tre målene han scoret var ikke i nærheten av å yte rettferdighet til betydningen han faktisk hadde for oss», skrev Ferguson i sin andre biografi.
«I hans siste kamp for oss, borte mot Middlesbrough, lå vi under 2-1 da Henrik gikk ned på midtbanen og jobbet sokkene av seg for laget. Da han kom tilbake til garderoben etter kampen, ga alle spillerne ham stående applaus og trenerstaben sluttet seg til. Det sier mye om en spillers kvaliteter at du kan ha en slik innflytelse etter bare to måneder. Heltestatus kan forsvinne i løpet av to minutter om du ikke gjør jobben sin, men Henrik beholdt auraen og respekten og han gjorde dette uten noen tidligere erfaring fra Premier League», skrev Ferguson videre.
Både Rooney og Ibrahimovic har den fordelen at de begge kjenner både United og Premier League.
En av dem kan kanskje bringe «Larsson-effekten» til dagens United-lag.