– Jeg er ingen helt

I sannhetens time sto 25-årige Harry Gregg fram mens andre løp for livet.

Med sitt eget liv i stor fare krøp han inn i det brennende, eksplosjonsklare flyet. Ikke bare én gang, men to.

Han reddet først den halvannet år gamle babyen Venoma, og deretter hennes gravide mor Vera Lukic. I tillegg bisto han med førstehjelp til de han kunne, og trakk flere mennesker vekk fra det brennende flyet, deriblant Bobby Charlton og Dennis Viollet.

Han er blitt kalt «Helten av München», en betegnelse han hater. Faktisk er det lett å merke at Gregg blir provosert og irritert når ordet «helt» kommer fram i samtalen.

– Man gjør ting spontant. Jeg har ingen annen forklaring. En annen dag hadde jeg løpt med de andre. Jeg er ikke modig, og er ingen helt. Kaptein Thain derimot, han var en helt. Jeg gjorde bare det jeg gjorde. 

Gjorde bare det jeg gjorde…

Harry Gregg får det nesten til å høres enkelt ut.

Det kan imidlertid ikke ha vært enkelt i det hele tatt for mannen som har møtt på nok av tragedier i sitt liv. Da Harry var 6 år døde lillebroren Denis av sykdom. Faren forlot familien uten et ord da Harry var ung, og gjorde seg ikke til kjenne før Gregg var en kjent keeper for Manchester United.

Harry Greggs første kone, Mavis, døde av kreft bare 26 år gammel. Kreften tok også livet av Greggs datter Karen da hun var 50 år, og i 2005 mistet han en av sine nærmeste venner – George Best…

En Border Collie løper bjeffende mot oss. Ikke det at Harry Gregg trenger noen vakthund. Harry Gregg er den type menneske du enten har stor sans for eller ikke liker i det hele tatt.

Noe han er fullt klar over.

– Hvis svigerfaren min hadde fått det som han ville, hadde jeg blitt skutt på flekken da jeg traff Carolyn, humrer han, mens kona nikker bekreftende.

Gregg er tøff, robust, rett-på-sak-person som sier det han mener, selv om det kan støte noen. Han vet ikke betydningen av ordet konfliktsky, og han snakker som et maskingevær.

Det å tilbringe tre, fire timer hjemme hos München-helten er i seg selv en opplevelse.

Når den lynskarpe, krystallklare 85-åringen i tillegg forteller innlevende og imponerende detaljrikt om den viktigste hendelsen i Manchester Uniteds historie, da er det bare å slå på diktafonen og lytte.

– Kvelden før i Beograd var uforglemmelig. Så mye glede og så mye latter etter at vi hadde kvalifisert oss for semifinalen.

– Etter banketten ble gjengen delt. Noen, ungkarene, gikk på byen. Andre, som meg, dro tilbake på hotellet. Vi spilte kort og hadde det rett og slett veldig moro sammen. Vi følte oss litt uskikkelige da vi ved to, tre tiden om natten gjøv løs på klubbens medbragte matforråd, humrer Gregg.

Den jugoslaviske hovedstaden viste seg fra sin beste side neste morgen med sol fra skyfri himmel. Det var noen tunge hoder som våknet på Majestic Hotel, men alle var i godt humør da flyet tok av fra Beograd.

– Det var bestemt på forhånd at vi skulle mellomlande i München. Dette fordi vi ikke kunne fylle drivstoff i et kommunistland som Jugoslavia var den gangen, forklarer Gregg mens han tenner en sigarett.

Kraftig smell fra motoren

Da flyet passerte Alpene og gikk gjennom skylaget mot Bayern-området var det alt annet enn høytrykk sånn det hadde vært i Beograd. Snøen lavet ned, og alle passasjerene måtte gå inn i avgangshallen for å vente.

– Vi ventet en god stund før vi ble kalt ut til flyet igjen.

Kaptein Thain og co-pilot Rayment gjorde to mislykkede forsøk på å lette. Gregg beretter at flyet på det første forsøket kjørte ganske langt nedover rullebanen før det bremset. På nummer to kom et kraftig smell fra motoren etterfulgt av bråbrems.

– Bråstoppen var så kraftig at Tom Cable, purseren, ble slengt fra sin plass til setet på motsatt side, ved siden av Mrs Lukic.

Igjen måtte reiseselskapet inn i avgangshallen for å vente. I motsetning til det første oppholdet, ble det andre overraskende kort.

– Jeg husker at jeg stusset over det, fordi de antydet at beregnet ventetid var 20-30 minutter, men det gikk ikke mer enn fire, fem minutter før det kom over høyttaleren at Manchester United-selskapet skulle ut til flyet.

Alle gikk inn bak og det første Gregg la merke til var at purser Cable hadde byttet plass og nå satt seg helt bakerst.

– Han satt allerede med sikkerhetsbeltet på og så redd ut. Det er neppe noe godt tegn når flypersonellet er redde. Ha skulle stått og tatt imot passasjerene, men i stedet hadde han satt seg og spent seg fast. Jeg tror sjansen er stor for at han byttet plass til lengst bak før tredje take-off fordi han trodde det var et tryggere sted å være.

Også Gregg byttet plass, men medgir at det var ikke for at han forutså hva som skulle skje.

– Jeg byttet plass mest for å irritere kortgjengen. Jeg hadde vunnet noen penger kvelden før, og de ønsket å vinne tilbake pengene.

– Det var en seks-seter omtrent midt i flyet på høyre side. Der satt «Billy» Whelan, lille «Digger» (Johnny Berry), Roger Byrne, et herlig menneske, Ray Wood og «Blanchy» (Jackie Blanchflower). Det var altså ett sete ledig som de ville at jeg skulle ha, men jeg takket nei.

Av de fem som Gregg nevner, døde Whelan og Byrne, Blanchflower og Berry ble fotballinvalider, mens Wood spilte kun én kamp til for United etter flyulykken.

– På motsatt side av gangen for dem satt Albert Scanlon.

– Vi kalte ham Joe Friday etter detektivhelten på TV den gangen. «Scanny» hadde samme type frakk og han visste alltid hvor folk var. Hvis sjefen spurte «hvor er han?» eller «hvilket rom bor han», så visste Albert. Han var bare utrolig.

– I dag ville han blitt kalt Google, vi kalte ham hus-detektiven, sier Gregg med et smil.

Keeperen fant seg en ledig toseter rett foran Daily Mail-fotografene Ted Ellyard og Peter Howard, som begge skulle overleve krasjet.

– På motsatt side av midtgangen for dem satt Mrs Lukic og hennes baby.

Stemningen om bord på flyet var ifølge Gregg en helt annen enn før det andre mislykkede forsøket på å lette. Smellet fra motoren hadde skremt flere enn purser Cable.

– Før jeg satte meg kastet jeg et blikk bakover. Jeg så Roger Byrne. Roger var flyredd og kritthvit i ansiktet.

– Jeg hadde en bok som het «The Whip» som reiselektyre. Etter datidens standard var den litt vågal. Jeg tenkte at om noe galt skjer nå, mens jeg leser «The Whip», så bærer det rett til helvete, derfor la jeg bort boken. Jeg grov meg selv ned i setet, løsnet slipsknuten, kneppet opp knappen i buksa for komfortens skyld og satte begge føttene mot stolen foran.

Det neste som skjer er blitt fortalt før, også her i United-Supporteren, men det er likevel spesielt å sitte og høre et tidsvitne berette eksakt slik han erindrer det.

– Da flyet kjørte nedover for tredje og siste gang gjorde «Billy» korsets tegn og sa at om dette var døden så var han klar.

– Noen fniste hvorpå «Digger», som satt ved siden av Roger, sa «dette er ikke noe å le av, vi kommer alle til å fucking dø».

– Glem alt annet du har lest eller hørt om krasjet, dette er sant, sier Harry Gregg med dirrende stemme og tenner en ny sigarett.

– Jeg satt sånn at jeg så hjulene og fulgte med på dem. Det gikk fortere og fortere og plutselig var hjulene for et øyeblikk over bakken. Jeg ble så glad og tenkte nå er vi oppe! Men vi deiset ned igjen, og jeg merket at flyet forsøkte å bremse, vi snurret rundt og jeg fikk et kraftig slag i hodet.

Deretter ble alt svart.

– Det neste jeg husker er at det var mørkt og stille.

– Det var merkelig fordi ingen skrek. Det eneste jeg hørte var den hvesende lyden av drivstoff som var i ferd med å eksplodere.

– Tusen tanker gikk gjennom hodet mitt. Jeg kjente smaken av blod som rant fra hodet mitt, og jeg var livredd for å kjenne med hånden. Jeg tenkte på min kone og barn og lurte på om jeg kom til å få se dem igjen.

– Det gikk opp for meg at jeg lå, og det var umulig å reise seg, selv ikke til sittende stilling.

– Jeg så en strime av lys opp mot høyre og jeg kravlet meg liggende mot lyset som viste seg å være en flenge i flykroppen. Det var altfor lite til å komme ut av, så jeg fikk vridd meg rundt til en posisjon slik at jeg fikk sparket hullet litt større.

– Da jeg så ned så jeg Bert Whalley, en varm og snill mann som var med bare fordi Jimmy Murphy ikke kunne reise. Bert lå på bakken uten en synlig skramme på kroppen, men jeg bare visste at han var død.

– Berts øyne var åpne, og jeg har aldri tilgitt meg selv for at jeg ikke lukket dem.

– Det er merkelig hvordan små, uviktige detaljer fester seg, men det var da jeg oppdaget at jeg bare hadde på meg èn sko. En annen greie som har festet seg er synet av den jugoslaviske diplomaten Tomasevic. Han hadde fått nesten alle klærne revet av.

Hørte babygråt

Manchester United-keeperen sto ør og rådvill et øyeblikk mens han så nevnte Howard, Ellyard, samt flyets radio­telegrafist George Rodgers løpe for livet, mens de skrek til Gregg at han måtte gjøre det samme.

Kaptein Thain kom kravlende ut av cockpit med et brannslukningsapparat i hendene og ba Gregg å komme seg til h… vekk derfra siden flyet var i ferd med å eksplodere.

– Det var da jeg hørte babyen gråte, og jeg ropte at folk måtte komme tilbake fordi det var levende igjen der inne. Jeg ble forbannet da alle løp.

Men ingen kom tilbake.

Harry Gregg ble alene om redningsaksjonen.

Mens flyet brant og det kom hyppige småeksplosjoner som følge av drivstofflekkasjen, krøp den daværende 25-åringen tilbake inn i flyvraket. Ikke bare én gang, men to og hentet ut først babyen og deretter barnets mor.

– Hvordan var det mulig å beholde roen når alle andre hadde panikk? Ikke bare det men du risikerte ditt eget liv!

– Man gjør ting spontant. Jeg har ingen forklaring. En annen dag hadde jeg løpt med de andre.

– Forsøk å beskrive da du krøp inn i flyet…

– Jeg kravlet og begynte å lete etter barnet. Det var ikke enkelt fordi det var så mørkt. Først så jeg jakken hennes. Jeg tenkte på min egen datter og var livredd for hvilket syn som ville møte meg da jeg løftet bort jakken.

– Jeg fjernet jakken, men barnet var ikke der.

– Jeg krøp videre. Igjen hørte jeg babygråt. Jeg famlet meg fram og under en masse skrap fant jeg henne. Utrolig nok hadde hun bare et stygt kutt over det ene øyet.

– Jeg krøp ut med babyen i armene, og fikk gitt barnet til flyvertinnen Rosemary Cheverton som løp videre med det.

– Jeg krøp inn i flykroppen og fant barnets mor. Synet som møtte meg var grusomt. Hun var virkelig ille tilredt med blant annet et gapende hull ved det ene øyet. På et vis klarte jeg å dra henne med meg i det trange korridoren mot hullet i flykroppen. Jeg fikk dyttet henne ut, og dro henne noen meter til det kom noen og fraktet henne videre.

Harry Gregg forteller at det som er vanskeligst å beskrive er hvor store ødeleggelsene var, og hvor stor radius flydelene og menneskene lå spredt.

– Det kom eksplosjoner overalt som endte i høye flammer opp mot himmelen. Det var virkelig skremmende.

– Jeg begynte å lete etter Jackie Blanchflower. Vi hadde vært venner siden vi spilte fotball sammen som 13-åringen, og jeg gikk rundt og ropte «Blanchy».

– Jeg fant Dennis Viollet og Bobby Charlton. Viollet hadde et stygt kutt i hodet, Charlton hadde knapt en skramme. Begge var bevisstløse. Jeg tok tak i anklene deres og dro dem ca 20 meter unna flyet og flammene.

– Jeg fant Ray Wood, men han lå under så mye vrakrester at jeg ikke klarte å flytte ham. Det samme med Albert Scanlon.

– Skadene på ham var så store at jeg holdt på å kaste opp. For å være ærlig så trodde jeg at både Woody og Scanny var døde.

– Det verste synet var likevel «Digger». Det var komplett umulig å se hvem det var ,så ille tilredt var han, men jeg dro ham unna.

– Jeg fant sjefen. Han så ikke så ille ut, men jamret og klagde på smerter i leggene og da så jeg at den ene foten vendte feil vei. Jeg forsøkte å godsnakke med ham og la ham i stabilt sideleie.

– Jeg fortsatte letingen etter «Blanchy». Jeg fant ham omsider. Han lå under Roger Byrne. Akkurat som med Bert Whalley så var også Rogers øyne vid åpne, og jeg visste han var død.

– Jackie skrek at han hadde brukket ryggen. Det hadde han ikke, men han klarte ikke å røre kroppen fordi Roger lå fastklemt over ham. Jeg sa til Jackie at han var okey, men jeg visste at jeg løy. Armen hans var nærmest revet av og var i feil retning.

– Jeg lette etter noe å bruke som fatle. Jeg så en av flyvertinnene som hadde kommet tilbake. Jeg ropte at hun måtte skaffe noe som jeg kunne binde armen hans med. Hun bare stod der med et tomt blikk. Jeg glemmer det aldri. Hun var i totalt sjokk, stakkar. Jeg brukte slipset mitt som fatle, men strammet for hardt og det røk.

Ennå var det ingen brannbil eller ambulansepersonell på plass. Gregg beretter at det kom flere folk til, mest lokale som bodde i området.

– Mange tror vi ble fraktet i sykebil. Vi ble kjørt til sykehuset i en VW kullbill som en av naboene der kom kjørende med.

– Bill satt foran hos sjåføren, og jeg husker at vi stoppet og tok med Maria Miklos, kona til reisearrangøren.

– Jeg tror sjåføren av kullbilen må ha vært i sjokk fordi han kjørte som en idiot. Bill ba ham om å roe ned hvis ikke kom vi alle til å dø. Ikke før Bill klappet til ham i bakhodet bremset han ned litt.

Vel framme på sykehuset brukte personalet der Gregg til å identifisere alle som etter hvert ble fraktet inn, levende som døde.

– De skulle gi meg og noen til en sprøyte. Når jeg sier sprøyte så var det en stor sprøyte. Bobby svimte av ved synet av sprøyten. Deretter var det Bill sin tur, og så min. Det var meningen at vi alle skulle overnatte, men jeg hadde fått nok og måtte bare ut derfra.

Her kan du lese mer om de som omkom og hvordan de var.

Ikke mye søvn

Sammen med Daily Mail-fotografene og Bill Foulkes dro Gregg til Stachus Hotel i sentrale München. Gregg og Foulkes delte rom.

– Det ble ikke mye søvn for min del. For mye hadde skjedd og i tillegg hadde Bill stadige utrop i søvne.

Dagen etter fikk Foulkes og Gregg selskap av assistentmanager Jimmy Murphy, samt kona og de to barna til Matt Busby. Alle fire hadde fløyet fra Manchester.

– Jimmy spurte om Bill og jeg kunne bli med ham til sykehuset. Tanken var at hvis de som var ved bevissthet så oss, ville det løfte moralen.

De dro til Rechts der Isar sykehus. Sandy Busby har tidligere fortalt United-Supporteren hvordan hans mor var nær ved å svime av da de så hvor hardt skadet Matt Busby var.

– Matt var veldig syk, men jeg husker han sa til Jimmy «hold flagget høyt og vaiende».

– De som var mest syke lå i 5. etasje (blant andre Busby, Edwards, Berry, Scanlon og journalisten Frank Taylor. red.anm.).

– Albert Scanlon hadde bandasjer over hele kroppen, og var stygt skadet. Jeg husker lille Kenny Morgans som var bare 18 år gammel. Han hadde ikke et merke på kroppen, men var bevisstløs og legene var meget usikre på hvordan det ville gå med ham.

– «Digger» var det verst med. Åh Gud, for et grusomt syn, sier Gregg og rister på hodet. Da professor Maurer viste oss «Digger» sa han «Beklager, men jeg er ikke Gud», og mente med det at det bare var å be og håpe.

Gregg og Foulkes ble boende på Stachus Hotel i noen dager. Spesielt én anledning der husker Gregg godt.

– Det kom etter hvert en del journalister. For å lure meg unna dem tok jeg trappene i stedet for heisen. Det var sånne sirkeltrapper.

– Plutselig hørte jeg noen som gråt helt ukontrollert. Jeg bråstoppet. Forsiktig bøyde jeg meg rundt hjørnet så jeg kunne se hvem det var. Det var Jimmy Murphy som satt der i trappen og gråt og gråt. Jeg snudde og listet meg ned igjen.

– Husk at Jimmy kjente oss bedre enn noen andre. Det var han som hadde fått fram alle spillerne, og ingen hadde hatt mer kontakt med spillerne enn ham. Når en mann gråter vil han være alene, derfor lot jeg ham være i fred.

Jimmy Murphy undervurdert 

For ett år siden presenterte vi et intervju med Jimmy Murphy junior som fortalte hvordan faren hans kjempet mot både FA og klubbens styre etter München-ulykken. Gregg er av den oppfatning at dersom det ikke hadde vært for Murphy, ville det ikke vært noe Manchester United i dag.

– Hvis Jimmy ikke hadde vært der kunne klubben klappet fullstendig sammen.

– Måten Jimmy holdt klubben oppe gjennom den tiden går ikke an å beskrive, og er så undervurdert. Klubben fikk også hjelp fra andre, men det var også takket være Jimmy og hans stå-på-vilje og gode nettverk at United klarte seg.

Vel hjemme i England dro Gregg rundt på flere sykebesøk. Han beskriver besøket hos nevnte Johnny Berry som det desidert vanskeligste.

– Johnny overlevde utrolig nok, men han hadde fått store skader på hjernen og kunne ikke huske noe fra krasjet.

– Johnny og Tommy Taylor hadde vært bestevenner. Han beklaget seg til meg og sa: «Litt av en venn han der Tommy, hva? Han gidder ikke en gang å besøke meg!».

– Hilda (Berrys kone, red.anm.) var på gråten og tryglet meg da vi var på tomannshånd om å fortelle ham sannheten. Den oppgaven var jeg svært lite lysten på, men hun ga seg ikke og til slutt satte jeg meg ned med Johnny, så ham inn i øynene og sa: «Tommy er død! De er døde alle sammen, Digger!». Han svarte ikke. Han sa ikke et ord. Bare stirret på meg som verdens største spørsmålstegn. Det var grusomt, sier Gregg sterkt beveget.

Han selv spilte kamp bare 13 dager etter krasjet i den berømte 3-0-seieren over Sheffield Wednesday i FA-cupen. En kamp han egentlig aldri burde spilt.

I en tid før posttraumatisk stress var oppfunnet, måtte de som hadde vært med på tragedien bare klare seg som best de kunne ved egen hjelp.

– Det var ingen profesjonelle å snakke med, ikke noe kriseteam, ingen psykologer. Fotballen var det som reddet meg fra å gå fra forstanden. Fotballen og treningen var det som gjorde at jeg ikke «klikket».

– Det å være på trening, sparke innvollene ut av hverandre, det holdt meg gående. Det at jeg spilte videre har ingenting med modighet å gjøre eller maskulinitet. Det var bare det at jeg vet at jeg hadde klikket om jeg hadde blitt sittende hjemme. Fotballen var det eneste som fikk meg til å tenke på noe annet.

– Senere fant de ut at jeg spilte med brudd på hjerne­skallen.

I tiden etter flyulykken forsøkte fungerende manager Jimmy Murphy etter beste evne å skjerme spillerne, og spesielt de som hadde vært med på flykrasjet, fra pressen. Det var ikke enkelt, både nasjonal og utenlandsk presse ville plutselig snakke med spillerne, og aller helst helten Gregg.

– Vi trente på White City (stadion ble stengt i 1982, red.anm.) bak lukkede dører. Det var ikke vanlig, men pressefolkene var ute etter oss hele tiden.

– Jeg gjemte meg for pressen og jeg nektet å lese aviser. Jeg ville ikke lese ett ord om flyulykken, men én dag hadde min kone glemt å rydde vekk avisen. Jeg åpnet forsiktig avisen og så at Duncan (Edwards) hadde dødd. Da gråt jeg for første gang siden krasjet.

– Eller… det var for første gang siden jeg var liten gutt.

85-åringen er redd for å bli misforstått som følge av Duncan Edwards berømthet i etterkant.

– Jeg gråt ikke fordi Duncan betydde noe mer enn de andre, men med hans død kom hele tragedien veltende over meg igjen. Det ble for mye for meg. 

Harry Gregg; en stor, sterk, modig, tøff og omsorgsfull mann.

LES OGSÅ: De som omkom