Nekter å bli kalt helt

(Bildet: Faksimile fra United-Supporteren. Foto fra Manchester Evening News. Harry Gregg til venstre og Bill Foulkes til høyre, på ulykkesstedet dagen etter)

Denne saken stod på trykk i medlemsbladet United-Supporteren i 2006/07-sesongen.

United-Supportere får ikke glemme ulykken, og Supporterklubben går i dybden på München-tragedien hvert eneste år. Bli medlem du også slik at vi kan fortsette å gi både unge og gamle United-fans enda flere historier om vår sterke og utrolige historie.

Nekter å bli kalt helt

Av: Lars Morten Olsen

Mens andre flyktet for livet, kjempet Harry Gregg seg inn i det brennende flyvraket og reddet minst to mennesker. Gregg er utvilsomt en helt, men nekter å bli kalt det.

Gregg skal ha sin del av æren for at Matt Busby overlevde Munchen-tragedien, og for sin heltedåd 6. februar 1958 fikk den tidligere United-målvakten medalje fra dronning Elizabeth II. En opplevelse han godt kunne vært foruten, ifølge ham selv.

– Jeg liker ikke å bli kalt helt, og følte meg ille til mote da jeg var på Buckingham Palace. Sammen med meg var det virkelige helter. Slik ser jeg ikke på meg  selv.

Nattsvart

United-Supporteren treffer Busby Babe-Gregg i hans hjem i Nord-Irland. Den gamle storkeeperen beretter sin versjon av den svarteste dagen i Manchester Uniteds historie. I flyulykken som kostet 23 mennesker livet slapp Gregg lett unna. Vel og merke de fysiske skadene. Han forteller at alt ble svart etter smellet. Den første han så etter at han kom til seg selv var trener Bert Whalley. Utvilsomt død. Så krabbet Gregg på alle fire ut av flykroppen. Den første han så var flyets kaptein, Jim Thain, som ba Gregg «løpe til h…. unna». Flyet kom til å eksplodere. Hardhausen Gregg fulgte ikke rådet. Han hørte skrik om hjelp inne i flyvraket. Gregg ropte – for døve ører – at de måtte snu og hjelpe.

Alene krabbet han inn i det brennende flyvraket.

– Det er umulig å forutsi hvordan man reagerer i totalt utforutsette situasjoner. Den dagen var det jeg som returnerte og hentet skadede mens andre løp. Neste gang kan det være omvendt. Jeg kan ikke forklare hvorfor eller hvordan. Men at jeg er en helt? Nei, sier Harry Gregg bestemt.

Fant skadet Busby

Han tar et trekk til av sigaretten og ser ut i luften. Tankene hans går tilbake til dagen som utvilsomt brennmerket sjelen hans. I stummende mørke fikk Gregg først hentet ut en baby på bare noen måneder. Så – med faren stadig større for at hele vraket skulle gå opp i flammer – krøp Harry Gregg inn enda en gang. Etter mye strev fikk han løs moren til babyen. Deretter begynte han letingen etter klubbkamerater. Hele tiden var det småeksplosjoner fra flyvraket. Matt Busby var blitt kastet ut av selve flyet.

– Jeg fant sjefen. Han klaget på vondt i beinet. Jeg så at foten hans var vridd feil vei og prøvde å berolige ham.

Bestekamerat

Gregg la Matt Busby i stabilt sideleie mens han så etter sin beste kamerat, Jack Blanchflower. Han fant vennen til slutt. Blanchflowers ene arm var nesten revet tvers av. Gregg forsøkte å gjøre situasjonen litt lettere ved å bruke sitt slips som fatle for Blanchflowers arm.

Hvis du tar et internett-søk på flyulykken i Munchen, får du over 200.000 treff. Hvor mange av disse som forteller sannheten skal være usagt, men Gregg er opptatt av at fakta skal på bordet.

– Det er blitt laget drøssevis med bøker og TVprogram om Munchen-ulykken. Noen bra, noen dårlige og noen med regelrett løgn. Det misliker jeg sterkt, sier Gregg, og trekker fram en tysker som hevdet han var med på å slukke brannen av flyet, men at det i realiteten – ifølge Gregg – aldri var noen brannmann der før brannen i flyet var selvslukket.

Kontrovers med Foulkes

Gregg innrømmer at også hans gamle klubbkamerat Bill Foulkes har kommet ut for hans vrede på grunn av usannheter rundt hva som hendte 6. februar 1958. Uenighetene de to imellom er ifølge Gregg nå heldigvis ryddet av veien. Nå er de bestevenner igjen.

– Bill fortalte i årevis at han så meg blødende med en baby i armene komme ut av flyet. Sannheten er imidlertid at Bill hadde for lengst løpt flere hundre meter unna. En dag måtte jeg konfrontere ham med sannheten. Bill la seg flat. Nå er saken er ute av verden. Det finnes andre i United som – ifølge Gregg – skor seg på ulykken.

– Det er eks-spillere som på foredrag etter middager forteller at skader forhindret dem fra å være med. Jeg vet at det ikke er tilfelle. Skal de sole seg i glansen av Munchen-ulykken, får de ta det vonde som følger med også, sier Gregg, og innrømmer at han selv så mange år etter har problemer med å snakke om tragedien.

Irritert på Charlton og Edwards

Frittalende og kontroversielle Harry Gregg er en mann som sier meningen sin, uansett hvem han snakker med og om. Legenden Sir Bobby Charlton, med flere United-kamper enn noen andre, får også gjennomgå. Nord-iren refererer til 40-årsmarkeringen av flyulykken der alle de overlevende var invitert. Gregg mener at Charlton – med sitt ordvalg forsøkte å forherlige seg selv og samtidig redusere Greggs moral.

– Journalistene hadde oss rundt et bord, og vi skulle snakke én etter én. Da det var min tur, sa jeg at jeg prøvde å la være å tenke på ulykken hver eneste dag – for ikke å miste forstanden. Nestemann var Bobby. Han begynte med å si: «Jeg er ikke som Harry. Hver eneste morgen, når jeg ser meg selv i speilet, tenker jeg på kameratene vi mistet».

– Bobby sitter i styret og har i hvert fall vært i posisjon til å gjøre noe, sier Gregg, og mener helt klart at klubben kunne gjort mer for de overlevende og pårørende til de som falt bort.

Uforberedt

– Der og da var det ikke så lett. Klubben hadde ingen reserveløsning for en sånn tragedie og var selvsagt helt uforberedt. Matt Busby overlevde så vidt, men lå på sykehus i mange måneder. Walter Crickmer, klubbsekretæren som til da hadde ordnet alt praktisk, døde. Det samme gjorde Bert Whalley. Stakkars Jimmy Murhpy hadde mer enn nok med å styre restene av laget.

Keeperlegenden sikter mer til hva klubben har gjort – eller rettere sagt ikke gjort – i årene etter. Han mener det er en skam hvordan Jackie Blanchflower og Johnny Berry ble behandlet. Begge ble så hardt skadet at de aldri spilte fotball igjen.

– Både Jackie og Johnny måtte flytte ut av sine hus. Spesielt Johnny og hans familie ble veldig, veldig bitre på klubben. «Digger» (Johnny Berry) fikk store hjerneskader i ulykken og mottok aldri den hjelpen han burde ha fått, sier Gregg om lagkameraten som døde i 1994, 68 år gammel.

– Jeg er mer trist enn bitter, sier Gregg selv, og legger til:

– Trist for at klubben ikke gjorde mer.

På spørsmål om hvilke personer som kunne gjort mer, legger ikke Gregg skjul på at Edwards-familien må stå til ansvar. Han forteller om da Daily Express prøvde å samle de overlevende for et treff etter flyulykken.

– Da klubben ringte og sa at Martin Edwards skulle være klubbens representant, sa jeg fra at «dersom Martin Edwards kommer, går ikke jeg». Hvorfor skulle han være klubbens representant? undrer Gregg retorisk.

– Rundt midtnatt kvelden før middagen ringte avisen og sa at Les Olive, og ikke Martin Edwards, ville komme.

Åtte av de ni overlevende spillerne fra flyulykken som tok livet av åtte spillere kom på middagen. «Digger» nektet å gå.

I 1998 ble det arrangert en minnekamp til Munchenofrene.  Harry Gregg nærmest fnyser av det hele som var for lite og for sent.

– Et rent PR-stunt fra klubbens side. Eric Cantona fikk flere ganger så mange penger enn de som ble rammet av Munchen-ulykken. Og mens de måtte vente i mange måneder på pengene, fikk Cantona sine penger uken etter.

Sterke ord

Samtalen er tilbake der vi startet. Til hvordan Harry Gregg opplevde de siste sekundene før det smalt. Før flyet på det tredje fatale forsøket krasjet inn i noen lagerbygninger utenfor rullebanen. Han minnes hvordan Roger Byrne satt hvit av skrekk. Andre lo, noe som fikk Johnn Berry til å rope «hva er det dere ler av? Vi kommer til å dø alle sammen».

Det siste Gregg husker før det smalt var Liam Whelan som høyt sa «hvis dette er døden, er jeg klar».

– De ordene bærer jeg med meg til jeg dør, sier Gregg stille.

Keeperlegenden selv har tenkt en million ganger på hvorfor han ikke ropte høyt ordene han sa halvhøyt for seg selv: «Du skal være modig for å våge å være en kujon».

– Det stemmer at jeg sa det. Med det mener jeg at det kreves mot for å stå fram alene og si fra om du mener at noe er galt. Det kan være i en situasjon som i Munchen, når du frykter en ulykke, men det kan like gjerne være i et møterom eller andre sammenhenger.

– Hvis bare en eller annen hadde hatt mot til å si at dette går vi ikke med på, kunne tragedien vært unngått, filosoferer Gregg.

Munchen-helten som ikke vil være helt.