Da det sprakk for Gregg

Saken vi skrev om sist, Fra Wall til Cantona, omhandlet — som tittelen indikerer — en viss Eric Cantona og en av hans forgjengere i United-trøyen, den vidunderlige venstrevingen George Wall. Med 83 års mellomrom lot de to seg friste til å gå til angrep på hver sin tilskuer. Det ene overfallet resulterte i åtte måneders utestengelse, samfunnsstraff og bøter. Det andre ble forbigått i stillhet, helt uten noen form for straffereaksjoner.

I dag skal vi fortelle om en lignende episode, også det med en representant for Den røde sak i hovedrollen.

Året er 1960, og datoen 9. april. Manchester United har tatt turen sørover til Bedfordshire, hvor nedrykkstruede Luton Town venter til et — for dem, nærmest «være eller ikke være»-oppgjør på Kenilworth Road.
Mellom rødtrøyenes stenger står den nordirske landslagskjempen Harry Gregg. Han er identisk med mannen som knapt to og et halvt år tidligere opplevde å bli verdens dyreste keeper, da United-manager Matt Busby la £25.000 på bordet foran klubbledelsen i Doncaster Rovers og fikk Gregg til å skrive under for de to foregående års ligamestere.
Lite ante den 25 år gamle sisteskansen at han bare seks uker senere skulle befinne seg midt oppe i den største tragedien som noensinne har rammet en britisk fotballklubb.

Med fare for eget liv…

I motsetning til mange av sine lagkamerater, slapp Gregg fra München-ulykken med noen overfladiske skrubbsår. Det han foretok seg i minuttene etter det grufulle flykrasjet, vil imidlertid aldri bli glemt.
Stikk i strid med alle advarsler satte han sitt eget liv i overhengende fare, da han med dødsforakt stormet det han var god for, tilbake og inn i den brennende flykroppen, den han nettopp hadde krabbet så ør og fortumlet ut av. Derfra sørget han i to omganger for å redde ut en jugoslavisk mor og hennes få måneder gamle datter, og deretter sine hardt skadde lagkamerater, Bobby Charlton og Dennis Viollet.

Greggs besluttsomhet og ro imponerte alle som var vitner til hans livreddende heltedåd.

Kanskje nettopp på grunn av disse uselviske og oppofrende handlingene, ble overraskelsen desto større over å se den samme Harry Gregg miste plottet så fullstendig på Kenilworth Road litt over to år senere.
Gang på gang underveis i oppgjøret mot Luton viste den vanligvis så bomsikre og solide målvakten klare usikkerhetstegn og tvilsom dømmekraft. Vel var det hans første opptreden i United-buret etter fem kamper ute med skade, men allikevel; han slapp blant annet forbi seg to baller han normalt ville ha stoppet, om så den ene armen var i fatle og begge øynene gjenklistret.
Men til syvende og sist ble Gregg reddet av sine lagkamerater Alex Dawson (2 mål) og Warren Bradley. Ved hjelp av deres scoringer endte lørdagsettermiddagen i Bedfordshire tross alt godt. Matt Busbys mannskap kunne vandre mot garderoben og begynne å tenke på hjemreisen etter en knepen 3-2-seier.

Som vi allerede har skjønt: Harry Gregg hadde hatt en forferdelig dag på jobben.

Og verre skulle det bli, for fortsatt hadde ingen fått se nordiren fra hans verste side. Den skulle imidlertid komme til syne nå, idet seierherrene ruslet av banen.

BANG!!!

Nedbrutte hjemmetilhengere hadde en god stund allerede blitt kjent med den umisskjennelige eimen av 2. divisjonsfotball. Nå, etter nok et nederlag, var eimen blitt til stank som snek seg langt opp i neseborene og derfra inn i bihulenes innerste. Skuffelsen måtte bare få utløp på et eller annet vis, og hva bedre enn å la den gå ut over «dagens mann», om enn dagens mann med motsatt fortegn?

Ingen visste bedre enn Harry Gregg selv at han hadde levert en «stinker» av en forestilling. Derfor ville han bare komme seg bort så fort som mulig. I denne situasjonen ble ikke den ugne følelsen av å ha mislyktes gjort bedre av at Luton-fansen – i mangel av bedre idéer, valgte å storme banen for å godte seg på hans bekostning. Mange av dem gikk så langt som til å tilkjennegi sin forakt like opp i fjeset hans. En av disse skulle få angre bittert.
Idet vedkommende stilte seg foran den lett agiterte United-keeperen, rakk han knapt å registrere hva som kom susende gjennom luften. Det var intet mindre enn Greggs knyttneve. Den landet midt i planeten på mannen, som deiste rett i bakken.

Reddet av politiet …

Selv om bare ytterst få hadde fått med seg hva som egentlig skjedde, ble det en voldsom oppstandelse. Skjellsordene haglet mot Gregg, og i løpet av sekunder truet situasjonen med å komme helt ut av kontroll.
Den slagferdige forsøkte febrilsk å komme seg igjennom folkemengden og i sikkerhet. Snart fikk han da også hjelp av tilstormende politi – men først etter at noen av dem hadde hjulpet den nedslåtte tilbake på stettene.

Forvirringen var total, og det var heller ingen tv-kameraer på plass som kunne ha fanget opp hva som egentlig hadde skjedd.
Da pressen et par dager senere omsider hadde klart å tegne seg et noenlunde klart bilde av episoden og Gregg var blitt endelig avslørt, hadde roen for lengst senket seg over Kenilworth Road.

Gregg og mannen med blåveisen hadde angivelig tatt hverandre i hånden etterpå, og den hardtslående hadde også unnskyldt seg overfor Luton-formannen. Sistnevnte var angivelig flau på vegne av egne fans, og trøstet Gregg med at han kunne glemme det hele og ta livet helt med ro.

… som deretter avlyste politiavhør

I sin biografi, Harry’s Game, avslørte Gregg mange år senere at han faktisk ble kalt inn til avhør hos Bedfordshire-politiet for å forklare seg om episoden. Innkallelsen ble imidlertid snart trukket tilbake. Det skjedde som følge av at manager Matt Busby og klubbens øvrige ledelse uttrykte sin uforbeholdne støtte til Gregg. De beskyldte politiet for ikke å ha gjort jobben sin skikkelig, og henviste til at målvakten ikke hadde fått noen beskyttelse fra de banestormende tilskuerne på Kenilworth Road.