Winston Cocktails & Hasta la Vista

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

– Helt ok sesong

Av: Harald Harestad

Stavanger, 14.05.2017
Det er ett minutt og tjue sekunder til det er pause på White Hart Lane. Det skal være en femten minutters pause for aller siste gang. I 2003 var jeg så heldig å få se mitt kjære Manchester United gjeste denne juvelen av en fotballstadion. Robbie Keane, Poyet og Sheringham var på banen for hjemmelaget. Steffen Iversen, som øyeblikk skal til å rose Spurs for sin gode første omgang, satt på benken den gangen. Roy Keane, Beckham, min absolutte favorittspiller gjennom tidene Paul Scholes, Solskjær, Giggs, van Nistelrooy og Ferdinand stod bare noen usle metere fra meg. Jeg var i himmelen. United vinner 2-0 etter scoringer av Scholes og på overtid, van Nistelrooy. Seier og fem poengs luke til laget på andre plass, Arsenal.

Beklager. Dette leserbrevet skulle ikke handle om mitt første møte med Sir Alex og co. Det føltes bare…litt for godt å mimre.

Stavanger, 05.06.2017
Den fjortende mai skrev jeg et langt leserbrev til vårt kjære united.no. Det ovenfor var innledningen til det som etter hvert ble et følelsesdrevet kamprop dedikert til neste sesong, om potensielt deltagelse i Champions League og om hvilke spillertyper jeg ønsker meg til sommeren. Brevet ble skrevet mens kampen mellom Spurs og United var i gang. Etter kampen var over gikk jeg over brevet flere ganger før jeg sendte det inn. Det gikk en god stund før jeg hørte noe som helst fra united.no og til slutt fikk jeg svar. Jeg ble spurt om jeg ønsket å oppdatere innlegget siden mye hadde skjedd siden den gang. Og det skal man vite, MYE har skjedd.

Verden står ikke stille lengre. Hver dag, virker det som i hvert fall, blir vi bombardert med nyheter, overgangsrykter, hvilke kjendiser som skal stille til alskens reality-tv-serier til høsten. Terror, presidenter som bruker for mye tid på Twitter og noen av verdens beste fotballspillere som i tur og orden ønsker å informere oss alle om at Manchester United er en klubb de i hvert fall IKKE ønsker å dra til. Hm. Hva skal man si da?

I brevets originale utkast skrev jeg om verdens dyreste cocktail, Winston Cocktail, som koster i overkant av 14 000 $ dollar glasset og funderte litt på hvordan noen kan bruke så mye penger på noe som gir nytelse over så lite tid. Jeg har flere fotballinteresserte venner, for det meste Liverpool-supportere og en og annen Arsenal-fan. I de siste sesongene har vi fått høre at United bruker for mye penger på for lite kvalitet, eller kanskje kvalitet ikke er det rette ordet, men det har i hvert fall blitt stilt spørsmål ved prislappen på våre røde djevler i forhold til det klubben har prestert. Samtidig får vi ofte høre at klubben i våre hjerter har det beste stallbredden i ligaen.

Igjen. Hva skal man si?

Etter den sesongen vi nå gikk igjennom, hvor vi enten, i følge media, må føle at sesongen var en suksess eller total fiasko, har jeg kommet til et par konklusjoner.

1) Denne sesongen var for meg helt ok. Vi startet utrolig bra og når laget presterte så var vi underholdene, spilte åpen og god angrepsfotball og vi scoret greit nok med mål. I de periodene vi ikke var bra, var det til gjengjeld meget dårlig. Eller? Var det det? Jeg synser litt åpent her nå. Ett tap svir mer enn én enkelt seier gleder, i mine øyne.  I min tid som United-supporter har det hatt seg slik at vi har vunnet mer enn vi har tapt. Gikk vi på en smell så stod det nesten skrevet i stein at en sterk rekke med 3-poengere var i horisonten. Siden sir Alex har vi ikke havnet på bedre enn en 4.plass i ligaen og det svir noe voldsomt. Samtidig har jeg aldri vært mer engasjert enn nå. Jeg har fått med meg flere u18 og reservelagskamper, har større kontroll på spillerne og hva deres styrker og svakheter er og jeg har flere meninger enn før. Hvorfor? Nei, jeg føler faktisk at laget trenger meg mer enn før.

Med en verden slik vi lever i for øyeblikket, hvor alt enten skal svartmales eller hylles, så har jeg kjent på trangen til å møte motgang med positivitet og, ja, med velvalgt naivitet, i noen tilfeller. For hva kan vi egentlig gjøre, som supportere? Vi kan vel strengt tatt ikke gjøre noe annet enn å enten synge med eller skrike i mot.
2) Fremtiden er lys. Så fremt José og Woodward klarer å holde hodet kaldt. Jeg har stor tro på Mourinho som manager for klubben vår og klarer ikke helt se at United skal bli hans bane som én av verdens aller beste managere. Ja, han er ikke helt A4 og ja, han er ikke Sir Alex. Men, han er vår manager. Jeg skal ærlig innrømme at ja, jeg forsvarte David Moyes og ja, jeg forsvarte Louis van Gaal til ”the bitter end”. Jeg skal til og med innrømme at jeg ikke var fan av tanken på JM til United. Hvorfor? Jeg mente at hans utenomsportslige eskapader ikke var en United-manager verdig.

Men igjen; verden står ikke stille lengre. Jeg må som alle andre tilvenne meg nye omgivelser og ikke stå i veien for progresjon. Jeg stoler på Mourinho og tror virkelig at han kommer til å føre oss tilbake til toppen, før eller siden. Helst før. Vær så snill.

Vi har Rashford, Lingard, Pogba, Martial, enn så lenge De Gea og Rooney. Vi har Mkhitaryan, Mata, Fellaini (!), Valencia, Carrick (én sesong til), Smalling, Jones, Darmian og ikke minst Bailly, som jeg har blitt så glad i. Hiv inn 2-3 spillere til, som er gode nok og som leverer, så er vi der, mener jeg.

3) Hvem skal inn? Ok. Jeg har for lengst sluttet å lese overgangsrykter. Joda, det er spennende og det er litt deilig å se for seg Griezmann, Bale, Ronaldo, Messi, Mbappe, Lacazette, Lukaku og samtlige av verdens beste fotballspillere aksle den røde drakta. Dessverre er ikke overgangsmarkedet i den virkelige verden like enkel som den på FIFA 17. Det er mennesker vi snakker om her og summer som er på grensen til det motbydelige.

Mulig jeg har blitt en realist i tiden etter Sir Alex, mulig jeg har blitt bitter. Håper nå inderlig ikke det, men jeg tror ikke vi ser noen av de det snakkes om om dagen på Old Trafford. I hvert fall, jeg tror ikke før jeg får se det. Ed Woodward skal virkelig få arbeide for lønna denne sommeren.

Det jeg ønsker meg aller mest er spillere som virkelig ønsker å spille for Manchester United. Og nå skal jeg være så ærlig som overhode mulig; jeg blåser i hvem de er eller hvilken liga de kommer fra eller hvor mye penger vi hiver etter dem. Jeg vil ha krigere. Jeg blåser i de mest sexy etternavnene og i statistikker fra tidligere sesonger. Jeg vil noen som elsker synet av det gule kortet. Jeg vil ha noen som misliker Liverpool og City like sterkt som vi gjør. Jeg vil ha noen som gladelig ofrer foten så lenge ballen havner over streken til øredøvende jubel fra Stretford End. Jeg vil ha noen som får Ander Herrera sitt engasjement til å visne i forhold til sitt eget. (Lykke til med det) Jeg vil ha noen som tar like alvorlig på en kamp mot Brighton som mot Real Madrid og som ser på Rooney og alt han har oppnådd og tenker ”Dit skal jeg. Dit og forbi.”

Kanskje heter disse spillerne Lukaku, Bale eller James Rodriguez. Eller kanskje så heter de Michael Keane, André Gomes og Danny Welbeck. Virkelig, jeg blåser i hvem de er, så lenge de blør rødt og spiller for hver kamp for klubb og fans som om det skulle være deres siste.

Lykke til Ed! Vis oss hva du er laget av.
Denne sesongen er over, vi vant det vi vant og vi tapte det vi tapte. Champions League er tilbake på Old Trafford. Måtte det vare.

Hasta la vista og glory, glory Man United.