To 18-åringer, et gutterom og en skrivemaskin – slik startet det hele

Supporterklubben feirer i år 40 år, og selve dagen er mandag 15. februar.

Sosiale arrangementer er satt «på vent», men til gjengjeld vil vi i hvert nummer i 2021 markere milepælen med ulike artikler. Først ut er intervju med Supporterklubbens to stiftere Per Harald Larsen og Hans Lokøy.

Et livsverk og en livsstil

Av: Bjarte Valen, Bård Skaar Viken og Lars Morten Olsen

Alt startet hjemme på gutterommet av to 18-åringer som hadde en drøm om å starte en supporterklubb for Manchester United.

Det som nå er en stor organisasjon med elleve ansatte, flere frilansere, og frivillige medarbeidere og 40 000 medlemmer, begynte svært så beskjedent hjemme på gutterommet til Per Harald Larsen i Øvre Fjellsmug 9A i Bergen.

Den jevnaldrende kompisen Hans Lokøy var initiativtaker og den som lanserte ideen om å starte en supporterklubb, en idé som Per Harald likte.

Søndag 15. februar 1981 (en helg United for øvrig ikke spilte kamp), stiftet de to tenåringene supporter­klubben som i dag teller rundt 40 000 supportere fra hele Skandinavia.

Begynte da United gjestet Bergen

De to var naturligvis United-­supportere og den gryende interessen for United skjøt ytterligere fart da Dave Sextons mannskap gjestet Bergen i mai 1978 for en miniturnering mot Brann og Ajax.

De to barndomsvennene fikk lyst til å se United live også i England. Sammen med en tredje venn, Stig Ersvær, (også meget tidlig medlem og en stor ressurs for Supporterklubben) dro de til balløya påsken 1980.

Først så de bortetap for Nottingham Forest før de var på Old Trafford for første gang og fra ståtribuneplass så United snu 0-1 til 2-1 mot erkerival Liverpool etter seiersmål av Jimmy Greenhoff.

Man kan trygt si at kampbilletten til ett pund og 15 pence var vel verd inngangspengene.

Per Harald og Hans sugde på karamellen noen måneder, pratet seg imellom om de skulle gjøre det Hans hadde foreslått, før de gjorde ord til handling og startet en norsk supporterklubb for Manchester United.

– Vi visste overhodet ikke hva vi gikk til. Den gang handlet det bare om et ekte engasjement for United og muligheten til å gjøre noe moro, minnes Lokøy.

Annonser ble rykket inn i Tippebladet Tips, tidsskriftet «Sport i Bilder» og medlemslisten ble skrevet for hånd. Spent ventet de om det ble noe napp.

Det skulle snart vise seg at responsen var over forventningene til de to vennene.

Medlemmer i alle aldre strømmet inn fra hele Norge, og det drøyde ikke lenge før antall medlemmer ble tresifret! Den første offisielle medlemsregistreringen 31. mai 1981 talte godt over to hundre.

– Vi startet med saks, papir og lim. Alt ble gjort hjemme på gutterommet og på frivillig basis. De første årene hadde vi noen hundre medlemmer. Vi hverken trodde på eller hadde ambisjoner om å ende opp der Supporterklubben er nå, forteller de to.

Den første håndskrevne medlemslisten:

Blad på åtte sider

Tidenes første utgave av United-Supporteren kom ut like etter 1980/81-sesongen.

Toppoppslaget var at manager Dave Sexton hadde fått sparken til tross for at United avsluttet sesongen med syv strake ligaseirer. I tillegg hadde Joe Jordan blitt solgt til AC Milan mens unge Scott McGarvey tryglet om en sjanse på førstelaget.

– De første medlemsbladene var på åtte sider og siden faren til Per Harald jobbet i kommunen var det hustrykkeriet der som trykket de første utgavene av bladet. Artiklene ble skrevet på gamle skrivemaskiner, forklarer Lokøy.

– Uten rettetast. Det er nok et par skrivefeil her, legger Larsen lattermildt til når han blar i et av de aller første US-bladene.

Ferske i faget, men fulle av pågangsmot trommet de to sammen til tidenes første organiserte fellestur for medlemmene påsken 1982.

17 personer, inkludert én familie, meldte seg på en aldri så liten maraton-etappe med fire kamper skviset inn på ti hektiske dager. To hjemme og to borte. Der fikk de for første gang kjenne litt på den nå så velkjente følelsen av at det ikke er alle her i verden som elsker Manchester United.

– Første kamp var Leeds borte, en uhyggelig affære. Vi var ikke spesielt velkomne, og vi opplevde det som veldig ubehagelig. I ettertid følte vi at vi hadde tatt oss vann over hodet, minnes de.

24 timers fergetur

Det skulle drøye tre år til før det ble ny fellestur, og denne gangen var det til selveste FA-cupfinalen på Wembley der Kevin Moran ble utvist, men selv med en mann mindre vant United mot ligamester og favoritt Everton med Norman Whiteside som matchvinner.

– Den gang var det tollstreik så vi fikk ikke reise ut av Norge til England. I stedet måtte vi dra via Sverige og deretter med 24-timers ferge til Harwich, som ligger ti, tolv mil nord for London.

Den tredje fellesturen var påsken 1987, og på den turen skjedde det mye som fikk stor betydning for Supporterklubbens drift.

To av deltakerne (som ikke kjente hverandre) skulle senere bli viktige nøkkelpersoner i organisasjonen, og begge skulle etter hvert også bli styreledere i Supporterklubben.

– Både Ole P. Pedersen og Marius Silseth var med. Ole skulle utdanne seg til å bli journalist og ble med i produksjonen av United-Supporteren med meg. Først som journalist og senere som redaktør, beretter Lokøy.

– Marius var dyktig på regnskap, noe vi ikke kunne skryte av den gangen, smiler Larsen.

I tillegg inngikk Supporterklubben samarbeid med International Sports Agency, drevet av de to tidligere United-spillerne Norman Whiteside og Paddy Crerand.

– De ordnet alt i Manchester mens vi ordnet flyreiser. Vi valgte ut toppkamper og tilbød gode opplevelser for mange førstegangsreisende. Der har det forresten skjedd en stor utvikling. Førstegangsreisende er langt yngre nå enn den gangen, vurderer Larsen.

Skandinavisk fra 1987

Omtrent samtidig ble Uniteds norske supporterklubb endret til skandinavisk. Interessant nok kom initiativet fra Manchester United.

Etter Heysel-tragedien 1985 ble de engelske klubbene av britiske myndigheter pålagt å ta kontroll over supporterklubb-virksomheten. Som en konsekvens tok klubben over den engelske supporterklubben som i mange år var blitt drevet av David Smith.

Etter flere møter i 1986 og 87 ble Supporterklubben innlemmet i Manchester Uniteds nettverk av offisielle supporterklubber den 11. august 1987. Klubbens mann ut mot supporterklubbene var Barry Moorehouse.

– Det var faktisk Barry som foreslo at vi skulle inkludere Sverige og Danmark. Vi endret navn fra MUSCON til Manchester United Supporters Club, Scandinavian Branch.

Året etter spilte United pre-season i Norge og Sverige.

De to beskriver den turen som en døråpner for Supporterklubben.

– Det var da vi møtte Alex Ferguson for første gang og han åpnet en rekke dører for oss. Turen ga oss et godt rykte. Etter det fikk vi intervjue spillere på The Cliff. Vi var kanskje ikke klar over hvor privilegerte vi var som fikk så god tilgang på United.

– På mange måter har jo utviklingen til Manchester United og Supporterklubben vært en slags symbiose, der utviklingen har vært preget av gjensidig suksess. Men det faktum at vi var med før den virkelig store oppturen tok til, har nok alltid talt til vår fordel siden, sier Larsen.

Fra 1983 opplevde Supporterklubben medlemsøkning utrolige 16 år på rad.

I tiden da Class of 92-gjengen ble introdusert på førstelaget var veksten nærmest eksplosjonsartet. Eksempelvis skjøt antall medlemmer i været bare på ett år, fra 1991 til 1992, fra 2 200 til over 4 300. En økning på ufattelige 95 %, et tall Supporterklubben aldri har vært i nærheten av hverken før eller siden når det gjelder medlemsøkning i prosent fra ett år til det neste.

– Vi visste ikke helt hva vi skulle tro da veksten kom. Vi hadde høydeskrekk da vi rundet 1 500. Da Ole P. sa at vi skulle nå 10 000 bare lo vi. Men han fikk rett.

Styret i Supporterklubben forstod at grep måtte tas.

Etter ti år med kun frivillig arbeid både tidlig og sent var det klart for den første spede starten på profesjonalisme. Per Harald ble kjøpt fri én dag i uken fra sin jobb ved Vinmonopolet slik at han kunne vie den tiden til Supporterklubben.

– Det var hver fredag fordi fredager var det vasking av maskiner og den minst hektiske dagen på jobben. Det var en vinn-vinn-situasjon for begge parter, minnes han.

Det drøyde ikke lenge før arbeidsstokken ble øket, men fortsatt var det gutterommet i Øvre Fjellsmug som var hovedkvarteret.

Først i 1994 flyttet Supporterklubben inn i ordentlige kontorlokale, i Birkebeinersenteret i Nye Sandviksveien i Bergen.

– Det var enten oss eller foreldrene mine, ler Per Harald.

– Det var ikke plass lenger. Det var bokstavelig talt blader og suvenirer overalt.

Medlemsrekrutteringen fikk dra­hjelp av et United med sportslig suksess. Etter det første liga­gullet i 1993 var det mer enn 6 500 og etter Double-triumfen i 1994 var tallet oppe i over 9 000. Sommeren 1996 ble Ronny Johnsen og Ole Gunnar Solskjær United-spillere med Solskjær som toppscorer i debutsesongen. Da spratt medlemstallet i været igjen, nå med over 60 prosent fra 13 800 til 22 200.

– På slutten av 1990-tallet var det mange nordmenn i Premier League og en rekke norske journalister bodde i Manchester. Det hjalp nok på for å fremme interessen rundt engelsk fotball og United.

– En bekreftelse på at det arbeidet vi gjorde holdt høy kvalitet fikk vi av Manchester United selv da klubben kontaktet oss blant annet med tanke på salg av supporterutstyr og produksjon av bladet «United Magazine» på norsk, sier Lokøy.

United-nyheter på telefonsvarer

De to forteller om en rivende utvikling på alle plan.

Supporterklubbens første presidenter, Mike Duxbury, John Sivebæk og Brian McClair, hadde spalter i United-Supporteren. Spaltene ble sendt til Bergen som håndskrevne brev!

Mens Supporterklubbens redaksjon i dag følger nyhetsbildet så godt som 24 timer i døgnet hver dag hele året og publiserer ferske nyheter umiddelbart på united.no, var det en smule annerledes tidligere.

– Vi hadde en kontakt i England som fakset oss avisutklipp med United-nyheter hver dag. Han var kilden til våre saker i bladet.

– Vi leste også inn United-nyheter på telefonsvarer. Eksempelvis tjente vi gode penger da United kjøpte Andy Cole fra Newcastle i januar 1995. Folk ringte som gale, humrer de.

Hans Lokøy sluttet i Supporterklubben i 1999/2000-sesongen. Per Harald Larsen gikk i 2014 av som daglig leder (da Bernt Hjørnevik tok over roret), men er fortsatt i høyeste grad involvert og jobber stadig i Supporterklubben.

I en organisasjon med elleve heltidsansatte og flere løsmedarbeidere minner han om at selv om veldig mye er blitt forandret så er grunnpilarene fortsatt de samme.

– Vi startet med tre hovedkomponenter: United-Supporteren, suvenirer og turer til England. Disse har vi holdt fast ved. Det er klart at alt er større i dag, men kjernevirksomheten har ligget fast hele tiden.

Det har aldri vært gjennomtrekk blant de ansatte i Supporterklubben. Flere har vært ansatt i tiår etter tiår, men likevel har enkelte sluttet i både styret og blant de ansatte mens nye krefter har kommet til.

– Det har nok vært perioder der vi har tenkt at Supporterklubben ville falle sammen hvis en del av de sentrale personene forsvant. Nå er apparatet så stort at vi vet at det vil gå bra, mener Larsen.

De to er enige om at de aldri så i glasskulen hva som skulle skje hverken med Supporterklubben eller med Manchester United, som hadde gått 14 år uten å vinne ligaen da de startet opp.

– At det som begynte for 40 år siden skulle ende som en bedrift med flere ansatte og over 40 000 medlemmer var en tanke som aldri streifet oss. Vi tenkte bare fra sesong til sesong og hadde en drøm om at vi kun én gang skulle få oppleve å bli ligamester, ler de to.

På spørsmål om hvordan forholdet er til Supporterklubben i dag, blir de to ettertenksomme.

– Vi er stolte over å ha vært med å utdanne en hel generasjon United-supportere. Supporter­klubben er på mange måter livsverket vårt og symboliserer en livsstil. Den vil for alltid være en del av arven vår, avslutter Per Harald Larsen og Hans Lokøy.

Fotnote: De fleste sitater i artikkelen er basert på to tidligere intervjuer, publisert i 2011 og 2016.

Den verste opplevelsen

I sine mange år i Supporterklubben har Per Harald Larsen og Hans Lokøy naturligvis opplevd veldig mye.

At de live fikk se 2-1-seieren mot Sheffield Wednesday påsken 1993 (to sene Steve Bruce-mål som betydde underverker for det første ligagullet på 26 år) og Champions League-finaleseieren i Barcelona 1999 rangeres høyest.

et har imidlertid også vært noen nedturer og på spørsmål om den verste opplevelsen er de enige om dagen som i ettertid bare går under navnet «Black Friday» i Supporterklubb-kretser.

Vi skrur tiden tilbake til påsken 1994.

Supporterklubben arrangerte en av sine første virkelige store medlemsturer. 250 ivrige supportere var påmeldt til hjemmekampen mot Oldham 2. påskedag (United vant 3-2), men først på programmet sto den uhyre viktige bortekampen mot Blackburn på påskeaften. United og Blackburn knivet om ligagullet og denne var en godbit mange ville ha med seg. Lokøy forteller:

– Vi hadde vært i kontakt med en agent som også tidligere hadde hjulpet oss med billetter. Alt virket i skjønneste orden, men da jeg kom til hotellet skjærtorsdag lå det ingen billetter i resepsjonen og ventet som avtalen var. Fortvilet kontaktet jeg agenten som kunne berolige om at billettene var på vei.

Billetter kom, som agenten hadde sagt, men bare seks!

Omtrent samtidig begynte forventningsfulle skandinaviske United-supportere å ankomme Manchester. Denne langfredagen var tilfeldigvis 1. april, men det var slett ingen spøk Lokøy & Co. var blitt utsatt for.

Mer enn to hundre billetter måtte fremskaffes og det kjapt. Tiden jobbet mot dem. Som Lokøy sa en gang mange år senere, riktignok i spøk, men med en undertone som fortalte alvoret i situasjonen.

– Jeg hadde ikke lyst til å bli hengt i en lyktestolpe utenfor Ewood Park.

Fem mann jobbet på spreng. Hver stein ble snudd og alle kontakter, både nære og fjerne, ble oppringt i håp om å trylle fram billetter til en kamp som for lengst var utsolgt.

– Til slutt klarte vi utrolig nok å få tak i mellom 225 og 230 billetter. De rundt tyve som ikke fikk billett så kampen på storskjerm på Old Trafford. Verst gikk det utover de tre som hadde kommet seg inn på stadion med billetter til en kamp som var spilt et par uker tidligere. De måtte tilbringe de 90 minuttene i arresten på Ewood Park før de slapp ut.

De tre arresterte fikk erstatning, mens resten som ikke hadde fått billett ble påspandert middag av Supporterklubben. United tapte for øvrig kampen 0-2, men vant som kjent ligaen.

Ferguson, Giggs og Solskjær

Per Harald Larsen og Hans Lokøy kan ikke få understreket nok hvor viktig Sir Alex Ferguson har vært for Supporterklubbens gode relasjon med klubben gjennom årenes løp.

Samtidig fremhever de Ryan Giggs, Supporterklubbens president fra 1998 til han sluttet i United i 2016, og Ole Gunnar Solskjær. Tre sanne legender som har stilt opp et utall ganger på intervjuer og andre ting.

I forbindelse med Supporterklubbens 25-årsjubileum i 2006 stilte Sir Alex Ferguson opp som hedersgjest uten å ta et pund i honorar.

Det samme gjorde Ryan Giggs i 2008 da Supporterklubben ville markere at Giggs hadde vært Supporterklubbens president i ti år. Giggs hadde også i mange år sin egen spalte i bladet.

– Særlig de tre har stilt opp mye for Supporterklubben. Mye skyldes nok at vi sto på The Cliff i snøvær og regn også i de dårlige tidene for å intervjue spillere og andre involverte. Vi var der før alt eksploderte, noe klubben har vist å verdsette.

Men i Bergen kom ikke Beckham inn …

Det verserer to artige anekdoter om David Beckham i Supporterklubbens historie. Den ene er da en ung Gary Neville skulle være med på medlemstreffet på hotellet som Supporterklubben benyttet i Manchester. E

t par timer før treffet ringte Neville og spurte pent om det var greit at kompisen hans også ble med. Kompisen var David Beckham …

Den andre historien er fra Bergen der en ung Beckham ble nektet adgang på et utested fordi han ikke hadde med seg legitimasjon. Beckham var den gang fri og frank ungkar, uten at kvinnene i Bergen viste noen særlig interesse for den kommende superstjernen.

Medlemstallet siden 1981: