Andy Mitten’s column in English is at the end of this page.
Som fotballjournalist bør det være naturlig at jeg bruker mye tid på å intervjue spillere, men det er mange i mitt yrke som ikke gjør det. Noen klager på dårlig tilgang, andre har ingen kontakter, og noen skriver heller nyheter enn intervjuer.
Forholdet mellom journalistene og spillerne har forandret seg også. Tillit er hovedspørsmålet. Dersom en spiller stoler på deg, så kommer han til å prate. For 30 år siden, kunne de beste journalistene ringe direkte til spillerne, mens nå ringer de fleste til en som står nær spilleren, som oftest, agenten.
Når jeg sier «intervju», så mener jeg mer en situasjon der man har spilleren på tomannshånd, enn i en mixed zone, hvor spilleren får trykket en mengde mikrofoner opp i fjeset, etter en kamp. Spillerne liker ikke mixed zone, og det gjør ikke journalister heller. Spillerne har ikke kontroll på hvem de snakker til, eller om uttalelsene deres kommer til å bli vridd på, så de tar som regel ingen sjanser, og kommer bare med oppbrukte klisjeer.
Jeg har snakket med tre ikke-Unitedspillere i løpet av den siste tiden. Tre veldig forskjellige spillere.
Den første, Lionel Messi, er den beste spilleren i verden. Argentineren har en fantastisk livshistorie, men han er sjenert, stille, og snakker ikke like mye som for eksempel Xavi, eller Darren Fletcher. Det gjør det å intervjue han til en stor utfordring, spesielt ettersom han er omringet av et team, som jobber for å beskytte image hans. Alt han sier er en overskrift verdig, så derfor er det han sier godt gjennomtenkt, som regel positivt og aldri anklagende. Han er strake motsetningen til Roy Keane og Joey Barton, som takler spørsmål med en så brutal ærlighet, at det både er en styrke og et hinder for dem.
Dagene da man kunne ringte faren til Messi for å avtale et intervju er forbi. Barcelona får om lag 600 henvendelser angående intervjuer, hver eneste uke. 400 av dem gjelder Messi, og han gjør et, maks to. Det han gjorde for meg, var til forsiden til FourFourTwo-magaisinet, som kommer ut i 17 forskjellige internasjonale opplag, så et intervju kan gi varemerket Messi stor global dekning.
Vi møttes på tomannshånd, en dag han også spilte inn en reklame for skoleverandøren sin, Adidas. Jeg har intervjuet han mange ganger, og jeg tuller alltid med om han ikke har tenkt å signere for Manchester United snart, men han ler det bare vekk. Han er lykkelig der han er.
Den andre jeg intervjuet var Celtics defensive midtbanespiller, Victor Wanyama. Manchester United er en av flere klubber som har holdt øye med 21-åringen. United følger som regel 30 spillere, og kenyaneren er en av dem. Det hjelper selvsagt at Martin Ferguson, som er sjefsspeider for Europa, bor i Glasgow. Men, Wanyama vil nok heller bli dømt etter hvordan han gjør det mot Barcelona i Champions League, enn hvordan han gjør det mot Ross County i i SPL (Scottish Premier League). For Celtic haster det ikke å få solgt han, og de takket nei til flere tilbud gjennom sommeren som var. Wanyama er ung og entusiastisk. Han nyter livet i Celtic. Interjvuer er fortsatt nytt for han, og han fortalte vitser, og spurte om det var mulig for meg å sende han et eksemplar av intervjuet når det kom ut. Messis far pleide å samle på alle artiklene om sønnen sin. Nå ville han fylt opp et rom på størrelse med et bibliotek, hver eneste uke. Jeg likte entusiasmen til Wanyama, for det er ikke alle spillere som liker å snakke med media. Vi gjorde intervjuet over telefon, noe som ikke er helt ideelt. Det er alltid bedre å gjøre det ansikt til ansikt, men han var akkurat klar til å reise på en tidagers landslagssamling med Kenya. Agenten hans fortalte at det er så og si umulig å få tak i han når han er borte. Intervjuet vil bli publisert i en avis i løpet av neste uke.
Den siste jeg intervjuet, var den nylig pensjonerte Bayern München-keeperen Hans Jorg Butt. Han var kjent for å ta straffer, og han scoret faktisk hele tre ganger mot Juventus i Champions League, for tre forskjellige klubber. I tillegg var han i finalen i den store turneringen tre ganger, men tapte alle tre.
Dersom vi sier at Wanyama er i startgropen, og at Messi er på toppen, så kan vi si at Butt nå, i en alder av 38 år, for første gang opplever å være ute av fotballboblen. Han vet nå at det ikke bare er det livet handler om. Han var så innstilt på å tilpasse seg et liv borte fra fotballen, at han i august valgte å forlate en veldig god jobb i Bayern Münchens ungdomsavdeling, etter bare en måned. Jeg fløy til München, leide en bil og kjørte hjem til ham. Konen hans ønsket meg velkommen og lagde meg en kopp kaffe, mens hun snakket om de tre barna deres.
Det var noe voksent og ordentlig over det hele, helt motsatt av å være i en mixed zone, hvor en presseansatt kan bryte inn når som helst og si «det var alt».
Etterpå kjørte vi sørover mot de bayerske alpene, og praten gikk hele veien (Butt snakker veldig god engelsk, selv om han selv ikke mener det) om engelsk fotball, og kampene han selv spilte mot engelske lag.
Vi snakket også om flyulykken i München, og hva den betydde for United. Han sa at de fleste unge i München ikke en gang vet hva som skjedde, eller at det finnes et minnesmerke for de 23 omkomne, bare ti minutter fra huset hans.
Han snakket om sin tidligere lagkamerat, Dimitar Berbatov, «stort talent og veldig sjenert», og han var fascinert over å høre historier om Manchester United-fans som reiste til Leverkusen for semifinalen i 2002, uten å komme inn på stadion. Han kunne nesten ikke tro at 2000 Unitedfans ble holdt utenfor det lille stadionanlegget den dagen. Det var bare 1500 av de reisende som hadde billetter til kampen, som United for øvrig tapte. Ropene om at «United are going to Glasgow» stilnet. Butt derimot, dro til Glasgow, hvor han måtte se en superb volley fra Zinedine Zidane fly forbi seg.
Fotballspillere blir veldig mye mer interessante når de legger opp. Da kan de snakke fritt, fordi det de sier ikke automatisk blir nyheter lenger. De har ikke lenger en kontrakt å måtte forholde seg til, og trenger ikke bekymre seg for hva treneren vil synes om det man sier. Ei heller blir de fortalt hva de skal si, noe som skjer oftere enn du kanskje tror. Og, de er mer modne.
Butt elsket engelsk fotball, og fankulturen i England. Det var egentlig morsomt, fordi jeg hadde brukt ukene før til å skrive om hvor fantastisk tysk fotball er, med sine ståtribuner, billige billetter og topp atmosfære på kampene. «Er det sant? Mener du det?» spurte en overrasket Butt. «Det er mange som klager over at det er for dyrt å se kamp her, at det er store problemer med fyrverkeri på stadion, og at engelsk fotball har den beste ligaen».
Gresset er tydligvis alltid grønnere på andre baner.
Andy Mitten column in english:
By Andy Mitten
As a football journalist, it should stand to reason that I spend a lot of time interviewing footballers, yet there are many in my profession who don’t. Some complain of no access, some have no contacts, some write news rather than interviews.
The interaction between football journalists and players has changed too. Trust is the main issue. If a footballer trusts you then he’ll talk. Thirty years ago, the best journalists could ring footballers direct, now, most ring someone close to a player like an agent.
When I say ‘interview’, I mean a one-on-one conversation rather than the mixed zone where players speak to a gaggle of microphones thrust into their faces after a game. Players don’t like mixed zones, neither do journalists. Player don’t really know who they’re talking to and whether their quotes will be twisted or not. So they play it safe and usually talk in bland clichés.
I’ve spoken to three non-United players in recent weeks, all of whom were very different. Lionel Messi is the best player in the world. The Argentine has a great life story, but he’s shy, quiet and not a talker like Xavi. Or Darren Fletcher. That makes interviewing him a challenge, especially as he’s also surrounded by a team of people who protect his image. Anything he says is headline news, so what he does say is from the David Beckham school of media – usually positive and inoffensive. Think the opposite of Roy Keane or Joe Barton, who deal with questions head on with such brutal honesty that it’s a strength as well as a hindrance to them.
The days of arranging an interview with Messi by ringing his dad up are long gone. Barca get about 600 requests for interviews a week, 400 for Messi. He does one, maximum two. The one he did for me was for the cover FourFourTwo magazine, which has 17 different international editions. So one interview can get Brand Messi a lot of global coverage.
We spoke face-to-face on a day when he was also shooting adverts for his boot manufacturer, adidas. I’ve interviewed him many times and always joke with him about signing for Manchester United but he just laughs. He’s happy where he is.
The second player was Celtic’s defensive midfielder Victor Wanyama. Manchester United, among many other clubs, have been watching the 21-year-old. United will typically be watching 30 players and the Kenyan is one of them. It helps, of course, that United’s chief European scout Martin Ferguson lives in Glasgow, but Wanyama will be judged by how he does against Barcelona in the Champions League next week rather than how he performs against Ross County in the SPL. Celtic are in no rush to sell him and turned down several offers in the summer.
Wanyama is young and enthusiastic. He’s enjoying life at Celtic. Interviews are still new to him and he told jokes and asked if it would be possible to send him the interview when it comes out. Messi’s dad used to collect all the articles about his son. Now he’d need a library-sized space every week.
I liked Wanyama’s enthusiasm, for not all footballers like speaking to the media. We did the interview over the telephone, which isn’t ideal. It’s always better to do them face-to-face, but he was about to leave for a ten day international trip with Kenya. His agent told me that he’s almost impossible to get hold of when he’s away. The interview will be published in a newspaper next week.
The third player was the recently retired Bayern Munich goalkeeper Hans Jorg Butt. He’s famous for taking penalties and scored against Juventus in the Champions League for three different clubs. He was also involved in three Champions League finals and lost all three.
If Wanyama is starting out and Messi is at the peak of his powers, then Butt, 38, is enjoying coming out of what he called “the football bubble” for the first time in his life. He knows it’s not real life and was keen to adjust to existing away from it, so much so that he left a very comfortable job with Bayern Munich’s youth team after just a month in August.
I flew to Munich, hired a car and drove to his house. His wife welcomed me in and made a coffee as she talked about their three kids. There was something adult and proper about it all, the opposite of being in a mixed zone where a press officer can interrupt after two minutes and say: “That’s it.”
We then drove south towards the Bavarian Alps, talking all the way (Butt speaks very good English, despite claiming otherwise) about English football and the games he played against English teams. Spoke too about the Munich Air Crash and what it meant to United. He said that most young people in Munich are not even aware of what happened, nor that there’s a memorial to the 23 people who died just ten minutes from his house.
He spoke about his former team mate Dimitar Berbatov “highly talented, very shy” and was fascinated to hear stories about Manchester United fans travelling to Leverkusen for the semi-final in 2002 and not getting in the stadium. He couldn’t believe that 2,000 Reds were locked out of the tiny stadium that day. Only 1,500 had tickets to get in the ground for a game which would see United eliminated and put an end to all the “United are going to Glasgow” chants. Butt went to Glasgow, to watch as a superb Zinedine Zidane volley flew past him.
Footballers become much more interesting when they retire. They can speak more freely because what they say isn’t news. They’re no longer contracted to a club either, no longer worried about what the coach will think when they speak publicly. Nor are they told what to say, which happens more than you’d think. And they’re more mature.
Butt loved English football and the sporting nature of English fans, which was amusing because I’d spent much of the previous week writing abut how great German football is, with its terracing, cheap ticket prices and top atmospheres at games.
“Really? You think that,” asked a surprised Butt. “There are many people here complaining that it’s too expensive to watch football here, that there are problems with fireworks in the stadiums and that English football is the best league.”
The grass is obviously always greener on other pitches. -ends-
