Flere gode tilbud
Men da McQueen som 19-åring flyttet til Leeds var klubben høyt oppe. Flere av historiens mest anerkjente managere ønsket ham, i tillegg til Leeds’ Don Revie. Bobby Robson (Ipswich), Bill Nicholson (Tottenham), Jock Stein (Celtic) og Jimmy Sirrell (Notts County) godtok alle prisen St. Mirren hadde satt på McQueen; 35.000 pund.
– Leeds hadde et fantastisk lag med noen virkelig store navn. Inkludert noen skotske spillere som påvirket valget mitt. Eksempelvis Billy Bremner, Peter Lorimer og Eddie Gray. Manager var Don Revie, som mange på den tiden ønsket å spille for. De ble kalt Super Leeds og det var spennende tider.
I Leeds ble McQueen ligamester i 1974, og samme sesong var han suspendert da klubben tapte Europacupfinalen for Bayern München. Tre år senere hadde Leeds ramlet nedover på tabellen, men var like fullt favoritter da de møtte United i semifinalen i FA-cupen.
– Det jeg husker best er alle United-supporterne som tok veien. Siden kampen gikk på Hillsborough i Sheffield trodde vi at Leeds ville ha flere supportere enn United. Vi ble nærmest sjokkert over å se alle United-supporterne. De må ha snappet opp hver eneste nøytral billett, og sikkert mange Leedsbilletter også. Leeds var ganske store favoritter den dagen, men United vant 2-1 og jeg er overbevist om at den massive støtten laget fikk fra tribunen tippet resultatet i deres favør.
Ti måneder senere var McQueen United-spiller. 495.000 pund var rekordpris i England.
– Prislappen bekymret meg aldri. Jeg ble den dyreste spilleren, men United ville ikke betale de siste 5.000 pundene. De ønsket ikke at jeg skulle bli den første 500.000 pund-spilleren.
– Jeg så faktisk det første målet ditt for United. Det var i mars 1978 på Old Trafford. Husker du motstanderen?
– Jeg har ikke peiling.
– West Bromwich. Det ble 1-1.
– Ja, nå husker jeg det! Det var en heading. Jeg husker også godt da vi tapte 3-5 mot West Bromwich på Old Trafford (kåret til tidenes beste Tippekamp, red. anm.). Vi spilte bra, men alt stemte for West Bromwich den dagen.
229 kamper fikk McQueen for United. En av de han husker best, og det er ikke med glede, er FA-cupfinalen i 1979. United hadde tapt pokalen, vant den så tilbake, for så å tape den igjen – i siste sekund. United tapte 2-3 for Arsenal.
– Jeg må innrømme at jeg ofte tenker på den kampen den dag i dag. Alt tydet på at det skulle bli et av FAcuphistoriens største comeback. Vi lå under 0-2 til det gjensto fire minutter. Jeg scoret det som mange sikkert trodde var et trøstemål, men Sammy McIlroy utlignet med et herlig solomål. Arsenal-spillerne var helt knekt. Når du er ute på banen er sånt lett å se. Arsenal var ferdige. Med ekstraomganger hadde vi vunnet med to eller tre mål, ingen tvil. I stedet fikk Arsenal et siste angrep. Alan Sunderland scoret og dommeren blåste av. Det tok lang, lang tid å komme over det tapet. Det innrømmer jeg glatt. Husk at en FA-cupfinale den gangen var mye, mye større enn i dag. Det var årets største kamp, og med de to største klubbene i finalen.
Fire år senere var McQueen igjen med på et finaletap under kontroversielle omstendigheter. 17-årige Norman Whiteside skjøt United i ledelsen, men Liverpool vant Ligacupfinalen 2-1 etter ekstraomganger. Kampen er spesielt husket for at dommer George Courtney tillot Liverpools tøffe, fysiske spill.
– Jeg burde og skulle ha scoret seiersmålet. Jeg hadde både krampe og strekk, derfor spilte jeg spiss mot slutten. I siste minutt fikk jeg en uventet sjanse. Plutselig var det bare Grobbelaar igjen. Jeg rundet ham, og skulle til å sette ballen i det tomme målet da jeg ble taklet rett i bakken av Grobbelaar. Det minnet veldig om Schumacher i VM-kampen mot Frankrike året før. Gult kort var latterlig. Klarere rødt kort får du ikke, og med keeperen ute i ekstraomgangene er det ikke tvil om at vi hadde vunnet.