Av alle datoer startet det 6. februar, dagen som holdes hellig i Manchester United. Jeg var i Manchester denne søndagen etter å ha sett United enkelt slå Birmingham 2-0 dagen før etter scoringer av den 33-årige kapteinen Roy Keane og 19-åringen Wayne Rooney.
Dagen derpå skjedde alt.
Eller, det føltes i hvert fall sånn.
Helt siden september 2003 hadde Glazer (i starten var benevnelsen bare Glazer, ikke Glazers eller Glazer-familien) sakte, men sikkert kjøpt flere og flere aksjer. Det startet så stille og beskjedent med 3,17 prosent, men Glazer viste snart at han ikke på noen måte var synonymt med ordet «beskjeden».
Annonse
Bare på de fire første ukene øket han sin aksjeportefølje til 9,66 prosent, og i løpet av tolv måneder eide han nesten 20 prosent, og nå hadde alle fått nyss om hva denne mannen, og familien, pønsket på.
Alle som minnes 2004/2005-sesongen husker hvordan det var. For hvert fremstøt Glazer gjorde, økte motstanden blant supporterne.
Jeg var selv med på mange av de tidlige møtene med Shareholders United (SU), som senere endret navn til Manchester United Supporters Trust (MUST), og kunne med selvsyn se hvordan Oliver Houston, Sean Bones, Eric Halsall , Jules Spencer (i IMUSA) og ikke minst SU-leder Duncan Drasdo mobiliserte for kampen mot Florida-familien.
Dette var personer som var rede for å slåss på barrikadene for noe de holdt kjært.
BLOKKERTE VEIEN: United-fans satt seg rett ned i veibanen ved Old Trafford da det ble klart at Glazers hadde som mål å overta United.
Manchester United hadde vært en gjeldfri klubb siden 1931, men her risikerte vi altså et scenario der United ble den mest gjeldstyngede fotballklubben i verden. Ene og alene på grunn av Glazers mulige oppkjøp ved hjelp av stort lån.
United hadde i det minste gitt bekymrede fans litt julefred ved å i desember offentliggjøre at det ikke ville bli noen flere diskusjoner med Glazer før familien eventuelt la fram en detaljert oppkjøpsplan. 1. februar pustet supporterne enda mer lettet ut da Glazer gjorde kjent at de «distanserte seg fra spekulasjoner om et offisielt bud».
Så sprang bomben.
Og det altså denne solfylte søndagen i Manchester.
Annonse
Mobilen ringte og det var Lars Gråbergsveen, Shareholders Uniteds representant i Norge. «Har du hørt det? United bekrefter å ha mottatt en detaljert plan fra Glazer som leder til et formelt bud.»
Omtrent sånn lød beskjeden.
Det betydde i praksis at det var ingen vei tilbake.
Nå var det et tidsspørsmål før Glazer ville eie vårt elskede United, den mest veldrevne klubben i England.
DEMONSTRASJONSTOG: United-supporterne samlet seg for å demonstrere rundt Old Trafford i mai 2005.
United hadde fått bygget om Old Trafford, flyttet inn i nytt treningsanlegg og ikke minst hatt stor suksess på banen uten å ha lånt en penny! Med et pennestrøk skulle nå klubben senkes i bunnløs gjeld, og det takket være en amerikansk eier som angivelig ikke visste noen ting om fotball. Om ham mot formodning gjorde det, visste han definitivt ingenting om Manchester United, klubbens rike arv, stolte tradisjoner og milliontalls supportere.
Sånt svir.
Det føltes urettferdig. Blodig urettferdig!
Det er i sånne situasjoner man blir rådvill. Hva skjer? Hva gjør vi?
Annonse
I mangel på andre forslag, gikk jeg rett til første og beste tattoo-sjappe i Manchester og fikk blekkskribenten til å forevige «We’ll never die» på venstre arm.
En symbolsk handling, om ikke annet.
LITT GJENGRODD ETTER 15 ÅR: Lars Morten Olsens tatovering – tatt i affekt den dagen i 2005.
Den ettermiddagen snakket jeg med mange United-supportere rundt om i Manchester. Fansen var oppbragt. Først og fremst over hva Glazer hadde gjort, og at det hadde skjedd nettopp denne datoen ga ingen mening. Gjorde Glazer det for å provosere? Eller gjorde de det fordi de ikke visste hvor hellig 6. februar var for United og United-fans?
Supporterne var i villrede om hva som var verst. Var det provokasjon eller var Glazer totalt uopplyst? Ille var det uansett…
Ute på banen leverte United først imponerende 20 strake ligakamper uten tap, men deretter raknet det.
I takt med Glazers’ økende aksjekjøp gikk United på smell etter smell, og det ble tredjeplass for andre året på rad. I ligacupen røk vi i semifinalen for Josè Mourinhos Chelsea, som også skulle vinne ligaen.
I dette annus horriblis klamret vi oss til håpet om at vi i det minste skulle vinne FA-cupen, som vi hadde gjort året før. Etter en enkel seier mot Graeme Souness’ Newcastle i semifinalen, ventet Arsenal i finalen på Millennium stadion i Cardiff.
STERKE FØLELSER: Politiet stod klart etter bortekampen mot Southampton i mai 2005 – for å hindre at United-fansen skulle gjøre noe mer enn å demonstrere på tribunen.
Få dager før finaledagen hadde Glazer, som forventet, passert den magiske grensen på 75 prosent av aksjene i Manchester United som betydde at han hadde kontroll over Manchester United. Med andre ord selve nådestøtet.
Det igjen skapte en bisarr stemning.
Jeg har vært heldig nok til å ha overvært mange cupfinaler i England så vel som andre land både før og etter denne. En cupfinale, før match, bruker så godt som alltid å være preget av glede, optimisme, forventninger og spenning. Alle går rundt med smil om munnen, noen ber om «cup final kiss» på kinnet, fans skåler og ønsker lykke til.
21. mai 2005 var alt dette fraværende.
Annonse
Sinnsstemningen hos de aller, aller fleste United-fans var en lite velsmakende cocktail av motløshet, resignasjon, pessimisme og ren og skjært sinne! Måtte jeg aldri igjen få oppleve en sånn atmosfære ved en cupfinale.
Shareholders United og IMUSA (Independent Manchester United Supporters Association) hadde på forhånd oppfordret alle United-fans i Cardiff til å gå kledd i sort. «For å symbolisere død», var den lite lystige forklaringen fra IMUSA til de som mot formodning trengte å få vite hvorfor.
Det skulle vise seg at veldig mange fulgte anmodningen. Jeg var selv i Cardiff og så hvordan United-fansen i hopetall gikk kledd som om de skulle i begravelse og ikke på en cupfinale. Nesten alle bar helsort, de øvrige hadde et sørgebind rundt armen. Gateselgerne vet alltid råd og her hadde de vært snarrådige nok til å ha med seg rikelig med sorte bånd. Sørgebind var i det minste for en dag de varme hvetebrødene som gikk unna.
FA-CUPFINALEN 2005: Handlet ikke bare om fotball.
Arsenal-fansen gjorde så godt de kunne med å strø salt i de åpne sårene med å hovere med Glazer-masker, amerikanske flagg og liksom-dollarsedler.
United, altså spillerne, hadde drakter som matchet sine supportere på tribunen. Helsort. Det var ravnsvart all over. Og været sto i stil. Det kunne virke som om den fine byen Cardiff hadde spart opp nedbør for en måned eller to som de lokale værgudene valgte å pøse ut denne maidagen i 2005.
Og kampen?
I etterpåklokskapens lys burde vi selvsagt sett skriften på veggen. Etter alt det vonde som hadde skjedd den våren bare måtte det jo gå galt, ikke sant? Skjønt, der og da virket det utenkelig at det skulle ende med tap. Fordi United kjørte over Arsene Wengers’ lag fullstendig.
Cornerstatistikken viste 12-1 til United.
Ikke før i ekstraomgangene fikk Arsenal sitt første og siste skudd på mål.
United hadde på sin side åtte, og Jens Lehmann spilte sitt livs’ kamp. Sånn så det ut for oss i hvert fall. Wayne Rooneys traff i tillegg innsiden av stolpen med et skudd som hadde gått i nettet 99 av 100 ganger, og da Fredrik Ljungberg på målstreken klarte for Arsenal på en mirakuløs måte å få styrt Ruud van Nistelrooys heading opp i tverrligger, burde vi i hvert fall skjønt at dette ikke var vår dag.
Likevel sto vi der som ferske, dumme fjols og håpet at i hvert fall straffekonkurransen måtte gå vår vei.
Selvsagt gikk det ikke sånn. En ulykke kommer sjelden alene, er det ikke sånn de sier? I dette annus horribilis døde legenden George Best på høsten, og United tapte både på og utenfor banen den tunge våren 2005.
