Starten på slutten for Glazer?

Svaret er et høyt og rungende «Tja»…

Det vil uansett fremdeles være en lang vei frem dit, men torsdagens parlamentsvalg i Storbritannia kan – og jeg understreker kan – likevel være det første spikeren i kisten for Glazers eierskapsmodell i Manchester United.

Økt innflytelse

Fotballtidsskriftet Josimar kunne, paradoksalt nok, nylig avsløre at Norges fotballforbund jobber for å gi mer makt til investorer og mindre makt til medlemmene i norske toppklubber.

Ikke paradoksalt fordi det er noe galt med Josimars artikkel. Snarere tvert imot. Men paradoksalt fordi NFF i så måte marsjerer i en påfallende utakt med resten av fotballeuropa.

Ta de fire semifinalistene i Champions League som et eksempel.

I Spania er det medlemmene som eier både Barcelona og Real Madrid, mens Bayern München, pliktskyldig følger det tyske lovverket som sørger for at medlemmene alltid vil være i flertall på eierskapssiden med den såkalte 50+1-modellen.

Joda, Juventus er en litt annen historie. I Italia er Agnelli-familien best kjent for tre ting. De kontrollerer Fabbrica Italiana Automobili Torino (bedre kjent som FIAT), de er styrtrike og de eier altså Juventus. Det har de gjort siden 1923 lenge før lukrative tv-avtaler gjorde det særdeles attraktivt å bli klubbeiere og slik sett har familien skapt en relativt høy grad av forutsigbarhet på eiersiden.

I England derimot har rike og tidvis grådige investorer nærmest hatt fritt spillerom i en årrekke, mye takket være at FAs var passive tilskuere til at deres egen regel nummer 34 forduftet som dugg for vårsolen. Regel 34 sa i klartekst at ingen klubbeiere kunne berike seg med klubbens egne midler utover å ta ut et beskjedent aksjeutbytte.

Tottenham utfordret FA på regelen, men hva gjorde FA? Ingenting. De svarte ikke en gang på Tottenhams henvendelse. Dermed var det i realiteten fritt frem. Folkets sport var blitt en lekegrind for pengesterke investorer.

Utenlandske eiere får, med rette, mye av skylden for utviklingen, men de er ikke alene i å radbrekke tradisjonsrike kulturinstitusjoner som fotballklubbene faktisk er i England. Klubber har blitt tatt både av og på børsen, alt etter hva som passer seg for eierne.

Supporterne har protestert, men i en post Thatcher-epoke der fotballfans stort sett ble sett på som ølkonsumerende bråkmakere, var få med innflytelse som lyttet.

Men vinden er i ferd med å snu. Supporterne har organisert seg, og gruppene ledes ofte av høyt utdannede advokater, jurister eller andre fremtredende forretningsfolk som kjenner lovverket like godt, om ikke bedre, enn klubbeierne selv.

Og nå lytter politikerne.

Premier League-klubbene ble for noen år siden enige om sin egen versjon av Uefas Financial Fair Play-regelverk for å sikre en sunnere økonomi. Regelverket et ikke like strengt og rigid som Uefas, men likevel et stort steg i rett retning for å skape stabilitet.

Den viktigste jobben for å gjøre fotballen mer folkelig igjen er det likevel supportergrupperingene som har gjort.

I flere år har de jobbet målrettet for at de skal bli hørt helt inn i styrerommene der beslutningene tas. Og det er ikke uten grunn.

*Enkelte av Premier League-klubbene har økt billettprisene med over 1000 (jepp, det skal være tre nuller) prosent siden oppstarten av Premier League i 1992, mens den generelle prisstigningen har vært under en tidel av dette.

*Flere av Premier League-klubbene betaler sine ansatte lønninger som er lavere enn den anbefalte minstelønnen i Storbritannia. Det til tross for at den inneværende tv-avtalen er verdt over 30 milliarder norske kroner. Den nye treårsavtalen som trår i kraft fra 2016/17-sesongen vil være verdt over 50 milliarder.

*Flere av klubbene er registrert i utlandet (Manchester Uniteds moderselskap er registrert i skatteparadiset Cayman Island, og betaler det meste av sin selskapsskatt til USA). Dermed er det vanskelig å få innsyn i hva som faktisk foregår i klubbene.

Men det som kanskje har opprørt fansen aller mest er den utviklingen man har vært vitne til når det gjelder fansen som har råd til å gå på kamp. Gjennomsnittsalderen for en fan som går på Premier League-kamp i dag er 45 år. I 1992 var den 27. En hel generasjon med nye fans er i ferd med å bli priset ut av markedet.

Men hvordan kan så valget av ny regjering i Storbritannia endre dette?

The wrong one

Alan Kennedy ble født i Sunderland, men spilte for erkerivalen Newcastle helt til Liverpool hentet venstrebacken til Anfield. I debutkampen hjemme mot QPR hadde Kennedy en heller dårlig dag på jobben. Han ga bort en rekke hjørnespark og sendte avgårde enda flere feilpasninger. En av dem var så ille at i stedet for å treffe en medpiller, skjøt han hatten av en intetanende politikonstabel. På vei til garderoben var selvtilliten nær frysepunktet for Kennedy som håpet på noen trøstende ord fra den legendariske treneren Bob Paisley. I stedet fikk han et av tidenes beste fotballsitater:

– I think they shot the wrong Kennedy, brummet Paisley til den ulykkelige venstrebacken.

En lignende retorikk har ofte blitt brukt om det britiske arbeiderpartiets leder og statsministerkandidat Ed Miliband. For noen år tilbake tok han, til manges store overraskelse en knepen seier foran broren David om å bli den nye sjefen for Labour. Fremdeles er det mange som mener Labour valgte feil bror til å gjenreise partiet etter Gordon Brown korte, men likevel redselsfulle epoke som partisjef.
Når kalkunen klargjøres med ulike grønnsaker og stuffing på 1. juledag, kan vi bare tenke oss at stemningen fremdeles kan være litt uggen i hjemme hos familien Miliband.

Men om Ed Miliband og Labour lenge har slitt med oppslutningen så har de denne gangen kommet opp med en strategi som kan nå en helt ny velgergruppe som tidligere aldri har vært en en definert målgruppe.

Fotballfansen.

To inn, to ut

Partiet ønsker å introdusere en ny lov som gjør at supporterne kan fjerne to direktører og erstatte dem med sine egne folk for å gi fansen økt innflytelse. Det var Labours Clive Efford og hans rådgivere som lanserte idéen som fikk plass i partiets program for de neste fem årene.

Og da Ed Miliband sparket i gang valgkampen ved å kunngjøre valgprogrammet til Labour gjorde han det atpåtil på et hotell sentralt i Manchester, bare noen kilometere unna Old Trafford der forslaget garantert ikke blir mottatt med varm applaus av eierne.

Manchester Uniteds styre består i dag av 12 styremedlemmer, hvorav seks er medlemmer av Glazer-familien. Om Labours forslag får gjennomslag er det altså mulig at to av Glazer-familiens medlemmer vil bli erstattet med to representanter for supporterne.

I utgangspunktet er det ikke nok til å endre hele maktbalansen i styret, men det kan være et steg på veien til mer åpenhet, større gehør for fansens ønsker og ikke minst, styrerepresentanter som setter klubbens interesser før eiernes.

I 2010 ble Martin Broughton valgt til ny styreformann i Liverpool. Liverpools daværende eiere, Tom Hicks og George Gillett hadde hentet inn den dyktige forretningsmannen, og Chelsea-supporteren, for å få fortgang i salget av klubben. Det klarte han også til gangs.

Men Broughton innså veldig fort at ingen var villige til å betale 600-700 millioner pund som Hicks og Gillett ønsket seg. I stedet utgjorde Broughton, sammen med Christian Purslow og Ian Ayre flertallet som gikk inn for å selge klubben til Fenway Sports Group for ca 300 millioner pund. Summen var adskillig lavere enn det de to amerikanske eierne hadde forventet og de motsatte seg salget på det kraftigste. Men det var 3-2 i styret i favær av salg. Broughton hadde gjort jobben han kom inn for å gjøre, men til det beste for klubben Liverpool og ikke dens eierne.

Så etter flere runder i ulike rettsinstanser og en heftig offentlig skittentøysvask fikk Broughton det som han ville. Han klarte å trumfe gjennom salget. Til Liverpools eget beste. Den dag i dag er det mange Liverpool-fans som ikke vet hvor nær klubben var kanten av det berømte stupet.

Noe av det første Hicks og Gillett gjorde da de ankom Anfield var å posere med hver sin spade og love at en ny stadion med plass til over 60 000 tilskuere ville bli bygget. Det løftet holdt de aldri. Liverpool-fansens utålmodighet gikk over til frustrasjon og deretter til sinne. Til slutt hadde de to falt for eget grep, og ble møtt med det eldste og mest ubarmhjertige argumentet du faktisk kan bli møtt med. «Du lovet, og du løy».

Det samme har mange sagt om liberaldemokratene som i dag er en del av regjeringen. Ved forrige valg i 2010 fikk partiet en solid oppslutning, blant anet ved å fri til studentene og love billigere og gratis utdanning.

I stedet ble prisen ved flere universiteter tredoblet. Noen utdanningsinstitusjoner tok sågar femgangen. Slikt tilgir ikke britene med det første.

Så om Labour skulle gå seirende ut av torsdagens valg, gjør de lurt å å innfri løftene om supporterrepresentasjon i styrerommene til Englands fotballklubber.

Om ikke bryter de løftene til en velgergruppe som bare har blitt større og større og stadig mer lydhøre de siste årene: Fotballsupporterne som har sett seg lei av å bli oversett og overkjørt av rike klubbeiere som setter sine egne interesser foran klubbenes.

Mon tro om ikke Glazer-familien følger ekstra godt med på årets parlamentsvalg i Storbritannia.