– Vil du ha østeuropeiske gangstere etter deg eller foretrekker du nigeriansk mobb?

Kjære leser: Vi er inne i en ekstraordinær tid, også for oss fotballsupportere. Vi savner kamper, men akkurat nå det er mye som er viktigere her i verden. Likevel, til alle dere som er inne på united.no den neste perioden: På grunn av situasjonen så legger vi inntil videre ut absolutt alle nye saker på united.no åpent for alle å lese. Dette er en sak fra medlemsbladet United-Supporteren som normalt ville vært kun for medlemmer.

MERK: Denne saken stod første gang på trykk i medlemsbladet United-Supporteren i 2015.

EKSKLUSIVT INTERVJU MED TIDLIGERE UNITED-STYREMEDLEM:

– Glazers? De har vært kyniske, grådige, men også svært dyktige

– Vi hadde bare én sjanse til å stanse Glazers overtakelse av Manchester United. Burde styret gått for min plan? Absolutt. Det irriterer meg fortsatt at vi ikke utnyttet muligheten. 

Jim O’Neill, tidligere styremedlem i Manchester United, trommer taktfullt og tankefullt med tre fingre på bordplaten. Budskapet fremfører han sakte og med en særdeles tydelig diksjon. På nabobordene i de fasjonable klubblokalene i  Mayfair, diskuteres millionavtaler blant venner og bekjente av den tidligere United-direktøren. Åpenlyst og tidvis høyrøstet. O’Neill ignorer dem alle. Blikket hans viker ikke en millimeter. Det er en dyktig kommunikators fremste våpen. Han vil forsikre seg om at du oppfatter og ikke minst forstår det han sier.

Så trekker han pusten på ny.

-Hvordan vil jeg beskrive Glazers? De har vært kyniske, nådeløse, grådige og tidvis svært heldige. Men de har også, til min store irritasjon, vært veldig, veldig dyktige.

Så tar han en ny pause. Den siste innrømmelsen sitter åpenbart langt inne.

Likevel fortsetter han.

– Flere av de strategiske grepene de har gjennomført, bærer preg av eksepsjonelt godt økonomisk håndtverk. Det er bare et problem, men det er til gjengjeld stort. Det har vært grep som kommer dem som eiere til gode. Ikke fotballklubben Manchester United, sier han.

ET JURIDISK DILEMMA

Blant den pengesterke eliten i Storbritannia blir Jim O’Neill regnet som en av verdens fremste finansanalytikere og valutameklere. Hans råd og analyser er ofte, bokstavelig talt, verdt sin vekt i gull og det er ikke uten grunn at flere av de mest velstående menneskene i Storbritannia står på vennelisten hans.

Likevel er det et tema som får Jim O’Neill til å snakke med enda større innlevelse og lidenskap enn når han analyserer euroens utvikling eller forutser vekslingskursen for japanske yen. Manchester United!

Eller rettere sagt Glazer-familiens eierskap i Manchester United.

O’Neill var styremedlem i Manchester United da Glazer-familien overtok klubben for ti år siden. De ytterst få gangene han nå stiller opp i media er det stort sett for å snakke om fremtiden til klubben.

I dette intervjuet med United-Supporteren forteller imidlertid O’Neill en unik historie om den betydningsfulle fortiden. Og det er en særdeles frittalende og åpen O’Neill som snakker om maktkampen i korridorene på Old Trafford før, under og etter Glazer-familiens oppkjøp. Han snakker om hvordan han mislyktes med å overtale styret til å gjøre en investering som kunne stanset Glazer-familien og om bakgrunnen for «Red Knights»-gruppen som han etablerte i 2010.

Og han forklarer hvordan det har vært mulig for Glazer-familien å tviholde på makten i United, til tross for at knapt en eneste United-supporter ville felt en tåre om de amerikanske eierne solgte seg ut av klubben.
– Selvsagt hadde jeg forståelse for fansens reaksjoner, sier O’Neill.

GENISTREKEN «INGEN» FORSTO

Han tenker tilbake på 2005. På massive demonstrasjoner, opprør og supporterboikott. Men også på sin egen rolle som styremedlem og dilemmaet han havnet i.

– Reaksjonene var naturlige, begynner O’Neill.

– Glazers hadde påført klubben en enorm gjeld og det bekymret meg. På den andre siden, som styremedlem, hadde jeg og det sittende styret et juridisk ansvar og vi var underderlagt britiske lover. Vårt primære ansvar var derfor, til enhver tid, å ivareta aksjeeiernes interesser.

– Dersom du går tilbake ti år og ser hva styret uttalte, så var vi veldig påpasselige og presise med å påpeke disse motsetningene. Hver og en av oss som satt i styret kunne blitt saksøkt dersom vi hadde motsatt oss oppkjøpet. De uavhengige rådgiverne, som hadde blitt konsultert i forbindelse med oppkjøpet, mente at prisen Glazers betalte reflekterte den reelle verdien av Manchester United. Dermed var det ingenting vi kunne gjøre rent juridisk for å stanse oppkjøpet, forklarer O’Neill.

Men det avtroppende styret forble likevel ikke tause.

– Vi ga en felles uttale der vi påpekte at vi var bekymret for den beydelige gjelden klubben ble påført. Vi brukte timer, mange timer på en formulering hele styret kunne støtte. Det var en juridisk balansegang av dimensjoner, erindrer han.

Selv om det juridisk sett ikke var noe det sittende styret kunne gjøre for å stanse selve kjøpsprosessen, kunne styret gjort ett grep for å komme den amerikanske investorfamilien i forkjøpet.

– Joe Lewis, som er en av eierne av Tottenham, er en god venn av meg. For en tid tilbake, da han eide auksjonshuset Christies i London, kom han til meg og spurte om Goldman Sachs, som jeg jobbet for, kunne hjelpe ham. Han ønsket å stable på beina et nytt eierskap der 25 av de mest velstående personene i verden ville ha delt eierskap i Christies. Det var en strategi jeg ønsket at vi benyttet i Manchester United også.

– Vi visste at klubben hadde, og har, mange meget velstående supportere og jeg tok med meg idéen til styret. «Den eneste måten vi kan stanse Glazer på er at vi får 50 investorer til å skyte inn ti millioner pund hver og så låner vi 250 millioner pund og kjøper klubben foran nesen på Glazer», forklarte jeg. Men styret vegret seg . Jeg tror ikke styret forsto strategien min. Det var synd, veldig synd, for når jeg tenker tilbake på det nå er det helt klart at vi skulle gjort det, sier den tidligere direktøren til United-Supporteren.

RED KNIGHTS I 2010

O’Neill fikk ikke det sittende styret med på planene, men det var likevel ikke bortkastet arbeid. Filosofien dannet nemlig grunnlaget for investorgrupperingen «Red Knights»  i 2010.

Men hvor nære var egentlig «Red Knights», ledet av Jim O’Neill, til å kjøpe klubben i 2010?

– Det kommer litt an på hvordan du ser det. Vi ville vært i stand til å få fullfinansiert oppkjøpet, men jeg fikk ikke mer enn rundt 20 investorer til å forplikte seg. Vi trengte nærmere 50. Så vi kunne stablet kjøpesummen på beina, men da måtte vi ha lånt betydelige summer og det ville i realiteten vært en kopi av Glazer-familiens eierskapsmodell. Det ønsket vi ikke. Derfor strandet planene, sier O’Neill.

«ROCK OF GIBRALTAR»

O’Neill hadde helst sett at Malcolm Glazer og familien aldri hadde fått muligheten til å overta United, men en tvist om en meget berømt veddeløpshest, ble inngangsportalen for den amerikanske investorfamilien. På sydspissen av Spania ligger det britiske territoriet Gibraltar.

Det mest kjente landemerket er den lett gjenkjennelige fjellformasjonen «Rock of Gibraltar»,  inngangsportalen til Middelhavets idyll. Men i Manchester United-kretser forbindes ikke navnet med den kjente fjellklippen, og det er ytterst få, om noen, som får assosiasjoner til idyll når de hører navnet «Rock of Gibraltar». Bare trøbbel.

For blant United-fansen vil i stedet navnet for alltid bli assosiert med en veddeløpshest og en opprivende krangel mellom Sir Alex Ferguson og to irske United-aksjonærer om hvem som satt på eierrettighetene til hesten.  Det var en krangel som kunne kostet Ferguson jobben.

«Ingen fiende skal fordrive oss» er Gibraltars ordspråk. Men i maktens korridorer på Old Trafford ble det klart at det ikke var plass til både Ferguson og de irske investorene etter at de røk uklar.

Floken ble til slutt løst etter å ha vært advokatmat i lengre tid, og som en del av forliket i den betente konflikten, kom en enighet om at partene aldri skulle kritisere hverandre i offentlighet. Derfor nevnes konflikten kun med en setning eller to i Fergusons biografi. Det til tross for at den kunne blitt skottens bedrøvelige sorti i United. Men ble konflikten avgjørende for John Magnier og John Patrick «J.P» McManus sin avgjørelse om  å selge seg ut av United?

– Jeg vet like mye, eller like lite, om saken som alle andre, med unntak av Magnier og JP selv, men de har holdt kortene meget tett til brystet. Det var imidlertid åpenbart at fansen reagerte på krangelen og de tok Fergusons side. Da noen supportere truet med å torpedere veddeløpsfestivalen Cheltenham, som er særdeles viktig for de to irene, må de ha stilt seg spørsmålet om eierskapet i United var verdt bråket. Om det var avgjørende for salget er vanskelig å si, men at konflikten med hesten «Rock of Gibraltar» hadde en innvikning på avgjørelsen deres, er hevet over enhver tvil.

Likevel mener O’Neill at salget kom på en gunstig tid for irene.

– Jeg kjenner JP fra finansverden og vi har mange felles bekjente som er særdeles velstående. Når det kommer til økonomi er han sylskarp. Jeg husker han en gang sa til meg: «Manchester United er et fantstisk oppkjøpsobjekt. De har ingen gjeld og en sterk kontantstrøm». United passet ham perfekt, påpeker han.

Og fortsetter:

– De var også veldig dyktige til å skape en illusjon om at de var langsiktige investorer i håp om at de en dag kunne selge med stor fortjeneste, noe de også gjorde. Uheldigvis var det til Glazer, sier O’Neill.

FRELST FRA FØRSTE STUND

14. august 1965 så Jim O’Neill sin første United-kamp. Charity Shield-oppgjøret mellom United og Liverpool på Old Trafford endte 2-2.

– Der og da ble jeg helt besatt av United. Jeg kommer aldri til å glemme den første kampen. Min store drøm var å spille for United. Jeg spilte faktisk på Old Trafford for Manchester School Boys og United var visstnok der for å se meg i aksjon, smiler O’Neill lett melankolsk.

Nærmere kom aldri O’Neill en karriere i Manchester United.

På banen vel å merke.

For i 2004 ble O’Neill spurt om han ønsket en plass i Manchester Uniteds styre.

– Jeg ble valgt inn på anbefaling fra den såkalte irske «mafiaen», John Magnier og John Patrick «J.P» McManus. Jeg var den eneste av tre foreslåtte kandidater som fikk plass, forteller O’Neill.
Å titulere seg som United-direktør og se Uniteds hjemmekamper fra direktørboksen, appellerte  naturligvis til United-supporteren O´ Neill. Direktør-drømmen ble imidlertid ikke slik han hadde forestilt seg.

– Med min erfaring fra forretningslivet var det overraskende  å se hvilken skrøpelig forfatning United-styret faktisk var i. For meg manglet det ambisjoner, visjoner og kunnskap.

MIKEL OG MAFIAEN

O’Neill gir et konkret eksempel som vil overraske de fleste:

– Jeg var formann i komitéen som hadde ansvaret for å kontrollere alle større avtaler som klubben inngikk og som også bisto regnskapsavdelingen såvel som revisorene. Vi hadde bare to møter i gruppen den tiden jeg var med i styret og jeg husker dem begge ekstremt godt. På det første møtet kom David Gill gledesstrålende inn døren med en papirbunke i hendene.

«Hva skjer», spurte jeg spent.

– Alex har funnet den nye Roy Keane. Han er bare 18 år, men et enormt talent, repliserte Gill.

– Hvem er denne spilleren?, spurte O’Neill.

– Han spiller i Norge og vi har blitt enige med klubb og spiller. Han heter John Obi Mikel, svarte Gill.

Så rakte han meg dokumentene som jeg signerte.

På det neste styremøtet dukket David Gill opp igjen. Denne gangen var han ikke like munter. «Husker du jeg fortalte deg om den nye Roy Keane? Vel, han skal til Chelsea»

O’Neill protesterte sporenstreks.

– Det kan han ikke. Vi har jo signert kontrakten med ham som gjør ham til United-spiller.

Svaret til Gill levnet liten tvil om hva han mente O’Neill burde gjøre.

– Nå kan du velge. Vi du ha Abramovich sine østeuropeiske gangstere på nakken, eller foretrekker du den nigerianske mobben? Er du riktig uheldig må du ta deg av begge to. Lykke til.

– Ok, point taken, nikket O’Neill og signerte de nye dokumentene som denne gangen ga slipp på Mikel.

– Var det du beskriver som et svakt styre, en medvirkende årsak til at Glazers kunne kjøpe klubben?

– Vel, ingen i styret, så langt jeg kunne registrere, trodde Glazer-familien hadde en bevisst strategi for å kjøpe klubben.

– Når innså dere det?

– Ikke før mot slutten av overtakelsesprosessen, eller rettere sagt da den skjøt fart. Det var en felles oppfatning om at det var Magnier og McManus som hadde kontrollen i United. Ingen skjønte hvorfor Glazer kjøpte aksjene, og noen ganger har jeg tenkt at Glazer neppe skjønte det selv heller. De ville ikke kunne ha noen særlig innflytselse med en liten aksjepost. Irene var i førersetet og om ikke de hadde bestemt seg for å selge, ville heller ikke Glazer ha vært i stand til å kjøpe og dermed fått gradvis økt innflytelse, forklarer han.

GLAZER HAR HEMMET UNITED

Men oppkjøp ble det, og gjeldsfrie United ble brått den mest gjeldstyngede klubben i verden. Det måtte gi konsekvenser.

Sir Alex Ferguson satte en rekke nye overgangsrekorder som Manchester United-manager. Gary Pallister, Roy Keane, Andy Cole, Juan Sebastian Veron og Rio Ferdinand ble alle hentet til United for summer som satte nye overgangsrekorder. Wayne Rooney ble verdens dyreste tenåring og Jaap Stam i sin tid verdens dyreste forsvarsspiller. Ferguson kjøpte mange og han kjøpte ofte dyrt.

Etter Glazers oppkjøp satte imidlertid  ikke United en eneste ny overgangsrekord før Angel Di Maria kom til klubben sist sommer.

– Sir Alex Ferguson snakket ofte om at det ikke var en reell verdi i markedet og at spillerne han ønsket var priset for høyt. Slik du ser det, var uttalelsene hans først og fremst en lojalitetserklæring til Glazer og fremført for å fritta dem fra press fra fansen som ønsket nye toppspillere?

– Jeg er en god venn av Alex og han er en viktig støttespiller for min veldedighetsorganison. Jeg må trå varsomt her, begynner O’Neill.
Han tar en ny tenkepause. Han vokter seg vel for å kritisere mannen som orkestrerte Manchester Unteds moderne storhetstid.

– La meg si det slik. Det er et uomtvistelig faktum at United satte ny britisk overgangsrekord fem ganger under Alex. Etter at Glazers kjøpte klubben hadde vi ikke gjort det en eneste gang før kjøpet av Di Maria. Er det tilfeldig? I så fall, hvilket utrolig sammentreff, smiler O’Neill.

Han gir et annet eksempel på hvordan gjelden har ført til mangel på finansielle muskler på overgangsmarkedet og hvordan det har rammet United.

– Om det er en reell verdi  i markedet eller ei, er ikke Uniteds fremste utfordring. Det som er det virkelige problemet er at så snart United ønsker å kjøpe en betydningsfull spiller som vil ha stor innvirkning på laget, vil andre topplag, først og fremst Chelsea og City kaste seg på bølgen. Jeg vet det fungerer slik for jeg har opplevd det selv flere ganger. Vi har vært svært nær en avtale med en spiller, men så har spilleren forandret mening i siste liten. Det skjedde med Mikel og det skjedde med kanskje den beste midtbanespilleren i moderne tid som virkelig ville til United, Michael Essien. Vi forsøkte å kjøpe ham før vi gikk for John Obi Mikel, men Chelsea fikk nyss om planene våre og kuppet avtalen. Hadde United fått Essien er jeg overbevist om at klubben hadde vunnet Champions League ytterligere tre eller fire ganger. Se for deg en midtbane med Essien og Scholes sentralt og Ronaldo og Giggs på vingene…Wow…

O’Neill lar det henge i luften….

– Det virket på meg som United lenge ikke var interessert i å handle på øverste hylle, og da får du heller ikke de beste spillerne. Men var det en bevisst strategi, eller var det fordi klubben ikke kunne ta seg råd? Vi kan begge analysere lenge og vel, men vi kommer nok frem til den samme koklusjonen, tror du ikke, smiler han.

DE UTROLIGE AVTALENE

O’Neill legger ikke skjul på at han har et veldig anstrengt forhold til Glazer. Da McManus og Magnier solgte klubben var det med en betingelse til Glazer at O’Neill skulle bli sittende i styret.

– Det har jeg blitt fortalt siden, men jeg ville uansett ikke ønsket å sitte i styret med dem som eiere. Jeg mener hele eierskapsmodellen var feil vei å gå for Manchester United og derfor trakk jeg meg frivillig fra styret. Mangelen på kjærlighet mellom Glazer-familien og O’Neill ble enda tydeligere i 2010 da Uniteds eiere sendte et illsint brev til O’Neills arbeidsgiver, den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, som til alt overmål var en viktig samarbeidspartner for Glazer. Uniteds eiere hadde simpelthen fått nok av at Jim O’Neill uttrykte seg offentlig i negavtive ordelag om deres eierskap i United. Til tross for det betente forholdet nøler likevel ikke O’Neill med å beskrive Uniteds amerikanske eiere som meget dyktige.

– Glazer har hatt stor suksess med kommersialisering av United. De innså ganske tidlig, irriterende nok, men samtidig må du gi dem honnør for det, verdien av direktesendt fotball og markedsrettighetene som følger i kjølvannet av den. Sponsoravtalene Manchester United har sikret er oppsiktsvekkende gode. Jeg vil nesten kalle dem vanvittige. Men kommersialiseringen av klubben gjør at den står i fare for å miste identitet og mange vi kanskje si den har gjort det allerede. Jeg synes den kommersielle strategien er ganske kynisk og uten sjel, sier han til US.

Da «Red Knights»-gruppen-jobbet hardt i kulissene for å kjøpe United i 2010 fikk de uavhengige råd som vurderte det kommersielle potensialet til fremtidens Manchester United. Hovedkonklusjonene var ikke til å ta feil av.

– Champions League-deltakelse var den aller viktigste suksessfaktoren for kommersiell suksess foruten hjemlige troféer. Det er enkelt å forstå.  Manchester United har et behov for å være i fokus hele tiden. Uten Fergie og en nærmest garantert sportslig suksess, gikk det veldig dårlig sist sesong. Da måtte Manchester United sørge for å være i søkelyset på et annet vis. Klubben trengte internasjonale stjerner som kunne selge sponsoravtaler verden over. Det er den eneste måten jeg kan forklare Uniteds fremgangsmåte i sist sommers overgangsmarked, og det er grunnen til at vi ikke kjøpte en etablert forsvarsspiller.

– Kan du utdype tankegangen din?

– Di Maria og Falcao kan selge sponsoravtaler. Det er enkel markedsføring satt i system, særlig opp mot det asiatiske markedet. De elsker stjerner og ledelsen i United vet det. Med Van Persie, Rooney, Falcao og Di Maria i stallen, vil klubben påberobe seg å ha den mest spennende angrepsrekken i verden. Det handler om å bygge merkevaren Manchester United og for å kunne dra i land de beste avtalene MÅ klubben være i søkelyset. Hele tiden.

– SELGER OM DE FÅR 20 MILLIARDER

Med Manchester United sin solide økonomi og gode kommersielle inntekter fremstår det som meget underlig at ikke Glazer fikk større konkuranse om å kjøpe United i 2005. O’Neill sier det også forundrer ham.

– Jeg sa en gang til JP. McManus: Ikke selg til disse folkene om dere kan unngå det. Jeg måtte trå varsomt som styremedlem, men jeg tror også irene hadde en klar formening om at det ville komme en annen aktør på banen. Styret var også av den oppfatningen. Så fikk de en henvendelse i siste liten som kunne veltet hele Glazer sin overtakelse.

– Hvorfor skjedde ikke det?

– De var rett og slett for sent ute.

– Vet du hvem de var?

– Nei, men jeg har mine klare mistanker.

United-Supporteren vet at svært velstående investorer fra Quatar har forhørt seg om muligheter for oppkjøp i United minst én gang. O’Neill tror imidlertid det var investorer som stod irene mye nærmere som kom på banen i tolvte time i 2005.

– Jeg er ganske overbevist om at det var investorer som kjente dem godt. Trolig pengesterke folk fra deres egen vennekrets eller utvidete vennekrets. Uansett var det for sent, konkluderer ham.

– Hvor står Manchester United om fem til ti år?

– Veldig vanskelig å spå. Det virker som fotballen har sitt eget økonomiske liv i et slags vakum som er fullstendig frakoblet resten av verden. Med Uniteds eierskapsmodell vil klubben fremdeles være avhengig av betydelige inntekter. Skulle nedturen sportslig sett fortsette, kan det fremtvinge er raskere salg fra Glazers side. Jeg spår en videre ustabilitet der potensielle kjøpere vil følge den videre utviklingen nøye, men om Glazers eier Manchester United om fem år avhenger til slutt om én ting:

Om de får et tilbud som er godt nok økonomisk. Måten de har forvaltet eierinteressene på viser at deres eierskapet i United handler om én ting. Penger.