Andy Mittens column in english is at the end of this page.
Du kan treffe Andy Mitten, Duncan Drasdo, Peter Schmeichel med flere på Rockefeller dagen før United møter Vålerenga. Les mer og meld deg på her.
Gordon McQueen og Jimmy Greenhoff, to tidligere United-stjerner, inviterte til spørsmål fra salen da de var med på en event på Lancashire Cricket Club på den “andre” Old Trafford I mai.
Det var MUST som stod bak arrangementet, supportergrupperingen som er mot eierskapet til Glazer-familien, og ett av spørsmålene kan ikke ha overrasket de tidligere United-spillerne.
– Hva synes dere om Glazer-familien, spurte en tilhører.
Svaret var godt forberedt og som vanlig fra United-relaterte personer.
– Vi involverer oss ikke i det som skjer utenfor banen… Vi vil bare det beste og stoler på Sir Alex Ferguson…. Fotball ble business for lenge siden.
Et innholdsløst svar for å ta brodden fra spørsmålet. Neste spørsmål, takk.
McQueen og Greenhoff er begge fantastiske typer som sitter på en masse herlige historier fra sine utrolige karrierer. Forvent likevel ikke at de, eller noen andre tidligere eller nåværende United-spillere, går ut mot Glazer-familien. Hvis de gjorde det regelmessig så ville det de tilbyr, altså minnene og historiene, ikke lenger være etterspurt av klubben som tross alt gir dem penger så de får mat til familiene sine. De ville rett og slett stått uten arbeid.
Privat vil mange av dem ha en annen mening om Glazer-familien. Det er bare det at du ikke kan forvente at de sier det offentlig. De skulle ha ønsket at Glazer-spørsmålet aldri kom opp, og i 11 måneder av året trenger de heller ikke å forholde seg til det. Likevel, én eller to ganger i året kommer det en Glazer-historie som skaper overskrifter. Det skjedde for noen uker siden da det ble kjent at United skulle på New York Børsen.
United vil på børsen for å skaffe penger som kan redusere noe av klubbens enorme gjeld. Det er essensen – selv om man kan finne flere detaljer om man leser det 300 ord lange dokumentet som stort sett er uforståelig for de av oss som ikke skjønner seg på økonomi. Men hvordan det hele rapporteres videre – det er interessant.
The Guardian kom med detaljerte analyser av glimrende journalister, for eksempel David Conn. Han vil alltid ende på siden mot Glazer-familien og United-representanter vil fortelle deg, off the record, at de er skuffet over Guardians dekning. Dette fordi supportergrupperingen vil bruke de historiene som bevis for at Glazer-familien er dårlig for United.
Andre aviser vil rapportere det annerledes. The Sun skrev for eksempel at «rebelske Manchester United-fans er glade for at Alex Ferguson kan få flere penger til å bruke på spillere». De konkluderte med at pengene man fikk fra børsnoteringen vil bli brukt på spillere. De vet nemlig at de fleste av leserne av The Sun, også United-fansen, ikke bryr seg om hvem som eier klubben. De bryr seg om hvilke spillere Sir Alex Ferguson kjøper. De mener at leserne sine ønsker en forenklet virkelighet, og vinkler tilsvarende.
Deretter går journalistene videre til en ny sak, mens United-fansen ser på hva som er blitt skrevet hvor, og diskuterer saken videre på ulike nettforum. Så fortsetter debatten som den stort sett har gjort siden Glazer-familien overtok eierskapet i United for sju år siden.
Det er flere leirer:
1) Glazer-familien er dårlig for United, og du burde ikke gi dem ett eneste øre. Hvis alle United-fans stoppet å dra på kamper ville ikke blodsugerne hatt noe å suge på.
2) Glazer-familien er dårlig for United, men jeg går fortsatt på kamper. Det er enda verre å ikke støtte United.
3) Glazer-familien er ikke så dårlige for United.
Samtidig er det 50 varianter innenfor de tre hovedvariantene – men felles for alle er at de er lite tolerante overfor andres meninger. Her er noen av kommentarene jeg har hørt fra ulike mennesker de siste seks månedene.
– Du kan hevde at du gjør det moralsk korrekte fordi du boikotter kamper, men ingen så deg på kamper før Glazer-familien overtok, heller.
– Fans bør ikke bry seg om hvem som styrer klubben.
– De er gode business-mennesker. De vet hva de gjør.
– De er avskum uten penger, og det er vi som betaler all gjelda deres.
– Fotball er business. Aksepter det.
Felles for disse meningene er at de som mener dem mener det sterkt – og mener at alle som mener noe annet kan dra til helvete. Samtidig kan meninger forandre seg. Det er større sjanse for at en supporter som går på kamper er mot Glazer-familien, siden de er direkte berørt av saker som billettpriser, mens hos medlemmer av supporterklubber rundt om i verden så er ikke eierskapet en sak i det hele tatt. For dem handler det om hvilke spillere United kjøper. Det glemmes ofte at de to er avhengig av hverandre.
Jeg kjenner også mennesker som er mer opptatt av Uniteds økonomi enn av selve fotballen, eller andre som er så lei av hele greia at de kun ser fotballen. De har nok av andre problemer i livet uansett, og bruker dermed fotballen som et fristed. Andre derimot har helt sluttet å gå på kamper.
United tjener på forvirringen. Ved å ha en delt base med supportere så kan de herske – og Uniteds supportere er svært delte. Selv en tilsynelatende godt forberedt fan-kampanje som den med grønne og gule skjerf ble møtt med kynisme av visse mennesker. De mente at det uansett ikke ville hjelpe noe – og det er nok et poeng i sakens anledning som kan puttes i den store gryta.
United tjener på at sannheten blir diskutert og debattert. De tjener også på det når Sir Alex Ferguson sier at han støtter eierne, men til hans forsvar skal det sies at han har en kontroll over det som skjer i United som er utenkelig i så godt som alle andre klubber.
Han har jobbet for noen tyranner, men Glazer-familien er trolig fantastiske for ham. Han kan også vise frem alle trofeene United har vunnet etter at Glazer-familien overtok. Glazer-familien er ikke et problem for ham. Det er City og Chelseas penger som er utfordringen.
Fergusons uttalelser er nok for en del supportere, men alle fans er ikke like glade. Noen krymper seg nemlig når de hører støtten hans. De gjør det fordi de mener at én person de en gang så opp til nå har solgt sjela si. De elsker manageren, men hater mannen han har blitt.
Samtidig er det mange som er enige med Ferguson. Privat vil de si at en rekke fans uansett aldri har vært fornøyd med klubben, og at de heller aldri vil bli det. De kritiserte Edwards-familien, og nå har de bare gått videre til Glazer-familien. De tviler på tvilene og motstanderne også.
– Siden når har sønner av middelklassen blitt moralens voktere hos Manchester United, sa en direktør nylig, men han sa det selvsagt ikke offentlig. En slik uttalelse ville nemlig skapt overskrifter og nyheter United klarer seg uten. Derfor sier United alltid så lite som mulig, og David Gill (adm.dir) gir så få intervjuer som mulig er. Gjør han det vil han som oftest kun gjøre det hvis det på forhånd er avtalt at eierskapet ikke er en av sakene som skal diskuteres.
Egentlig er det hele veldig depressivt. Uansett hvor hardt jeg forsøker, så kan jeg ikke se at et oppkjøp av en suksessrik klubb basert på lånte penger kan være en bra greie. United klarte seg fint uten Glazer-familien. Det var ikke behov for dem. At de så en mulighet til å utnytte en suksessrik bedrift betyr at de er smarte. Ikke dumme.
Men det betyr ikke at det ikke er trist at de fikk gjøre det.
Andy Mittens column in english
Gordon McQueen and Jimmy Greenhoff, two former United stars, invited questions from the audience of fans at Lancashire Cricket Club, at the ‘other’ Old Trafford in May. Given that the function was being organized by MUST, the supporters group which opposes the Glazer ownership, one of the questions can’t have surprised them.
“What do you think of the Glazers?” asked a voice from the floor.
The answers were well rehearsed and stock.
“We don’t involve ourselves in what goes on off the field…We just hope for the best and trust Sir Alex Ferguson…Football became a business a long time ago.”
Public platitudes to placate the punters. Next question.
McQueen and Greenhoff are both great individuals. Lovely men full of wonderful stories from their great careers. Just don’t expect them, or any other current or former United player on the club payroll, to speak out against the Glazers. If they did that consistently, then the only service they can offer, that of memories, would not be required by the club which effectively puts food on their table. They’d be out of a job.
Privately, many players will have a different view of the Glazers, just don’t expect them to say it out loud. They’d rather the Glazer issue wasn’t there and for 11 months a year they don’t really have to deal with it. Once or twice a year, a Glazer story breaks which makes headlines. It happened this week (Mitten wrote this at the start of july) with the news that United are to float part of the business on the New York Stock Exchange, that bastion of bull (shit) celebrated by a statue of a bull in Wall Street.
United want to raise money to reduce some of the club’s huge debts. That’s the crux, though you can find much more detail in the 300 word flotation document which is largely indecipherable to non-financial minds.
How that is then reported becomes interesting. The Guardian carries detailed analysis by an excellent journalists such as David Conn. He’ll invariably come out against the Glazers and United officials will tell you off the record that they are disappointed by the Guardian’s coverage. Fan groups will use such articles as evidence that the Glazers are bad.
Other papers will have an altogether different spin. The Sun, for example, reported that:
“Rebel Manchester United fans have welcomed the prospect of Alex Ferguson having more money to spend on players.”
They concluded that any money raised would be used for players. They know that most of their readers, even the United fans, don’t care who owns the club but care greatly about who Sir Alex Ferguson signs. It’s a simplistic view so the paper talks in their language.
The journalists then walk away from the car crash and report another story, while United fans pick up the pieces and messageboards hum with what’s right and what’s not, the same debates which have gone around in circles since the Glazers took over seven years ago.
There are several camps:
1) The Glazers are bad and you should not give them one penny. If every United fan stopped going to games the leeches would have nothing to suck on.
2) The Glazers are bad, but I’m still going to go to games. If you stop supporting United then you are even worse.
3) The Glazers are not that bad.
There are 50 shades in between, mostly entrenched views that are intolerant of others. Here’s some comments I’ve heard in the last six months from and about various people.
“You claim the moral high ground because you boycott, but nobody saw you at games before the takeover.”
“Fans shouldn’t be concerned who runs the club.”
“They’re good businessmen, they know what they are doing.”
“They are scum with no money and we’re paying all their debts.”
“Football’s a business, accept it.”
Those offering views believe that they are right and to hell with the rest, but views change according to which United fans you ask. A matching-going fan is far more likely to be anti-Glazer because they are directly affected by issues like ticket price rises, whereas I’ve been to United supporters clubs around the world and the Glazer issue is non-existent. Who United buy is a far bigger deal. That the two are intrinsically aed is often forgotten.
I know some people who are absolutely obsessed by every detail of United’s finances more than the football itself, others who got Glazer fatigue and decided to forget the politics and just watch the football. They’ve got enough rubbish going on in their life and want to go to football as a release. Many have stopped going altogether.
United benefit from the obfuscation. By having a divided fan base they can rule – and United’s fan base is deeply divided. Even a seemingly well orchestrated fan-led campaign like the green and gold scarves attracted deep-rooted cynicism…from dyed in the wool cynics who pointed out how it would achieve nothing. That’s another argument for the pot.
United benefit from the truth being disputed and debated, benefit too when Sir Alex Ferguson comes out in support of the owners. In fairness to Ferguson, he has a level of control unimaginably at almost any other club in football. He’s worked for some tyrants – the Glazers probably are great for him and he’ll back it up by listing the trophies United have won since they’ve been in charge. The Glazers aren’t the issue to him – the money City and Chelsea have is.
Ferguson’s comments are enough for a lot of fans but there’s a flipside. Others cringe when Ferguson comes out in support, cringe that someone they once idolized has sold his soul. They love the manager, they hate what the man has become.
Yet a lot of people at the club agree with Ferguson. They’ll say in private that fans have never been happy with the club and never will be, that they criticized the Edwards and now it’s merely the turn of the Glazers. They’ll doubt the objectors and opponents too. “Since when have the sons of middle class professionals been the moral guardians of Manchester United?” said one director recently. Off the record, of course. Such a statement would be headline news and would create another controversy United could do without. So United end up saying as little as possible and David Gill a minimal number of interviews. He’ll often only agree providing “the ownership issue” is not discussed.
It’s all very depressing. However hard I look, I can’t see that a highly leveraged buy out of a successful club can be a good thing, in any way shape or form. United were fine without the Glazers, they weren’t needed. That they spotted an opportunity to exploit a successful business and do it entirely legally makes them smart not stupid. But it isn’t half dispiriting that they were allowed to do it in the first place.
