Maktkampen i Manchester

Det er ikke bare ute på selve gressmatten at Manchester United og Manchester City har de samme målsettingene.

Også på eiersiden deles visjonen om at de to klubbene skal drives med solide overskudd og således generere betydelige inntekter til eierne i fremtiden. Nå kan vi, med fasit i hånd, slå fast at både Glazer-familien i United og Sjeik Mansour i City har lyktes.

Men metodene som eierne har benyttet for å komme dit de er i dag, har vært like forskjellige som natt og dag.

Den bråkete naboen

Sir Alex Ferguson er en manager som mangler sidestykke. Men skotten var ikke bare en taktiker og motivator av rang.
Han var også en sitatmaker av ypperste sort.

– Noen ganger har du en bråkete nabo. Du kan ikke gjøre noe med det. De vil alltid være bråkete. Du må bare fortsette med ditt eget liv, slå på fjernsynet og skru opp lyden et hakk, uttalte managerlegenden i 2009.

Umiddelbart ble et nytt begrep i rivaliseringen mellom de to klubbene unnfanget.
«Den bråkete naboen».

Det er mulig Sir Alex Ferguson hadde sin egen oppskrift på hvordan han skulle håndtere den nye konkurransen fra byrivalen for snart ni år siden, men det spørs om resepten hadde vært like virkningsfull i dag.

Naboen «bråker» fremdeles, og er nå mer høylydt enn noen gang tidligere.

Forskjellene i utviklingene de to klubbene har hatt i årene etter eierskiftene er enorme.

Fra Glazer-familien overtok United i 2005 og frem til Fergusons avgang i 2013, brukte United i underkant av 150 millioner pund netto på spillerkjøp. I den samme perioden, og det inkluderer de tre sesongene før sjeik Mansour overtok City, hadde Uniteds rivaler et nettoforbruk på nye spillere på 470 millioner pund.

Det er mer enn tre ganger så mye.

Et annet eksempel illustrerer forskjellen enda tydeligere.

Fra 1. september 2008, da sjeik Mansour overtok City og frem til Ferguson ga seg i våren 2013, var Manchester Citys nettoforbruk på spillerkjøp fire og en halv gang så stort som Uniteds.

Eller 448,8 prosent om du vil.

– For mange fremstår sjeik Mansours oppkjøp av Manchester City som et forfengelig kjøp, et kjøp gjennomført rett og slett for å vise frem en overlegen økonomisk slagkraft. Realiteten er imidlertid en helt annen, forklarer Simon Chadwick til United-Supporteren.

Chadwick er professor i Sports Enterprise ved universitetet i Salford og regnes som en Storbritannias fremste eksperter på økonomi og forretningsstrategi innen sport.

Han har fulgt de to klubbenes utvikling på nært hold og har så langt truffet særdeles bra med sine prognoser for utviklingen av eierskapene i begge Manchester-klubbene.

– Langsiktig planlegging

Mens Glazer-familien finansierte oppkjøpet av United med enorme lån, påfølgende kveldende renter og med sikkerhet i klubbens verdier, har sjeik Mansour investert over ti milliarder kroner i Manchester City.

Chadwick er overbevist om at den styrtrike sjeiken, som har snudd City på hodet, kommer til å forbli på eiersiden i uoverskuelig fremtid.

– I Abu Dhabi planlegges det for mulige utviklingstrekk i et 15, 30, og 50 års perspektiv. Kort fortalt, man planlegger for fremtid der olje- og gassressursene har tatt slutt. Derfor har det blitt, og blir fremdeles, foretatt store og bærekraftige investeringer i utenlandske selskaper som med tid skal generere betydelige inntekter. Samtidig er investeringer i fotballklubber skreddersydd for å skape en bevissthet om Abu Dhabi, og igjen skape positive assosiasjoner til regionen blant folk verden over, utdyper Chadwick.

Positive assosiasjoner er imidlertid noe de færreste United-supportere får når de tenker på sine eiere, og kontrastene mellom overtakelsene av de to Manchester-klubbene kunne simpelthen ikke vært større.

Sjeik Mansour bin Zayed bin Sultan bin Zayed bin Khalifa Al Nahyan ble hyllet som både kongelig og en redningsmannen da han overtok City.
Han viste seg å være begge deler.

Noen kilometer lenger vest, og drøye tre år i forveien, måtte flere medlemmer av Glazer-familien flykte i en pansret politibil da rasende United-fans ventet utenfor Old Trafford i 2005 i forbindelse med et av deres første besøk i Manchester.

Scenarioet som etter hvert skulle utspille seg i Manchester, var det imidlertid ingen som så for seg våren 2008, i en sesongavslutning, som for Uniteds del, kun overgås av de magiske maidagene i 1999.

Sesongen som endret alt

Regnet høljer ned over de drøyt 25.000 tilskuerne på JJB Stadium i Wigan den 11. mai 2008, men selv ikke vrange værguder kan legge noen demper på stemingen blant de mange tusen United-supporterne som har tatt den korte turen fra Manchester på Premier Leagues siste dag.

Spenningen lever helt til kampuret viser nøyaktig 79.43.
Da setter Ryan Giggs ballen forbi Wigan-keeper Chris Kirkland etter et fantastisk fremspill av Wayne Rooney.

Resten av kampen blir en transportetappe, og Wigan-manager Steve Bruce, kapteinen på Fergusons første mesterlag fra 1993, gratulerer Ferguson og trenerstaben allerede før dommer Steve Bennett kommer med de forløsende fløytestøtene som bekrefter at United igjen er ligamester.

Knappe 15 mil lenger nordøst spilles en av avslutningsrundens tilsynelatende mest betydningsløse kamper idet Middlesbrough og Manchester City, som begge ligger trygt forankret midt på tabellen, pliktskyldig fullfører sesongen.

På dette tidspunktet vet City-manager Sven-Göran Eriksson at han er ferdig i klubben. Spillerne vet det og de fleste i klubben vet det. Men klubbens eier Thaksin Shinawatra har ikke sagt det direkte til Eriksson.

Enn så lenge.

Spillerne er opprørte over behandlinger Eriksson har fått. Ifølge Eriksson selv, kommer kaptein Richard Dunne inn på kontoret til Eriksson og sier spillerne er villige til å streike. «Vi vil ikke spille kampen mot Middlsbrough», forklarer han. Spillerne begraver streikeplanene, men svenskens avskjedskamp som City-sjef blir en ytterst pinlig affære.
Middlesbrough vinner 8-1 og City er ett fattig mål unna å tangere det verste resultatet i klubbens historie som kom mot Everton over 100 år tidligere.

Like etter, samtidig som United forbereder seg til den uforglemmelige Champions League-finalen i Moskva, gjør Citys spillere seg klare til å dra på en heller meningsløs treningssamling i Thailand.

2.juni bekrefter City det alle vet vil komme. Eriksson har fått beskjeden av Shinawatra. Til tross for unison støtte i spillergruppen må svensken forlate jobben.

Men City har langt større problemer enn bråket rundt manageren.
I Thailand har de nye makthaverne, som overtok landet etter et kupp i 2006, fryst City-eier og tidligere statsminister Shinawatras kontoer og tiltalt ham for korrupsjon. Shinawatra, som tidligere hadde uttrykt interesse for å kjøpe seg opp både i Liverpool og Fulham, hadde lyktes med å investere stort i nye spillere da han tok over City.

Men med en korrupsjonstiltale i hjemlandet hengende over seg, rettmessig eller ei, vil det skape alvorlig trøbbel med Premier League og organisasjonens «Fit and Proper Person Test».

Klubbens likvididet har også blitt skadelidende. Sommeren 2008 må Manchester City forhandle seg frem til et lån på 25 millioner pund hos Standard Bank Limited med sikkerhet i fremtidige tv-inntekter.

27. august trykker avisen Daily Mail en sak med daværende administrerende direktør i klubben Gary Crook, som tilbakeviser at klubben er i finansiell krise. Likevel konkluderer avisen med at de enorme investeringene som var ventet i City ikke har blitt materialisert og på ingen måte ser ut til å bli det i nær fremtid heller.
Fem dager senere forlater Robinho Real Madrid til fordel for Manchester City i en overgangssum verdt over 30 millioner pund.

Og samme dag fullfører Sjeik Mansour oppkjøpet av klubben gjennom selskapet «Abu Dhabi United Group for Development and Investment».

Rødt i Moskva, rødt i regnskapet

29.mai 1968 og 26.mai 1999 har for alltid vært riset inn med gullskrift i Uniteds historiebøker. Senvåren 2008 blir 21.mai det også.
Det er datoene for når Manchester United har vunnet Champions League eller dens forløper Serievinnercupen.

United er best i Europa og i desember er klubben, i det minste formelt sett, best i verden idet ecuadorianske Liga de Quito blir slått 1-0 i finalen i klubb-VM i Japan.

United er definitivt på topp, men i horisonten truer mørke skyer.

Manchester Uniteds moderselskap «Red Football Joint Venture» har en nettogjeld som nærmer seg faretruende 700 millioner pund. Med en omsetning på 256 millioner pund er nettogjelden i ferd med å bli tre ganger større enn de årlige inntektene til klubben.

På banen leverer Manchester United en fenomenal sesong, men klubbens moderselskap går på et solid underskudd på 47 millioner pund.
Til tross for økonomisk turbulens og fansens misnøye med de amerikanske eierne, holder Ferguson United-skuten på stø sportslig kurs.

Året etter er United tilbake i Champions League-finalen. Denne gangen mot et fremmadstormende og nytt Barcelona-mannskap med store utskiftninger fra laget som United møtte i semifinalen i 2008.

Men det er ikke bare spillermaterialet som er nytt. Den 37 år gamle treneren, Pep Guariola, har gjort flere endringer i Barcelona-troppen og må tåle hard medfart da nyopprykkede Numancia slår Barcelona 1-0 på La Ligas åpningsdag.

Åtte måneder senere kroner imidlertid Guardiola en uforglemmelig debutsesong som Barcelona-sjef. Med 2-0-seieren over United i Champions League-finalen på Stadio Olimpico i Roma, gjentar han Sir Alex Fergusons bragd fra 1999. Han vinner «The Treble».

Sorianos slagplan
Den unge treneren genierklæres sporenstreks, men i kulissene har Guardiola hatt betydelig hjelp av Ferran Soriano som har hatt begge hendene på rattet i Barcelonas økonomiske utvikling.

Da Soriano kom inn i klubben i 2003 hadde Barcelona en omsetning på 123 millioner euro. Fem år senere var den økt til 308 millioner euro, og et underskudd på 73 millioner euro i 2003 ble snudd til et overskudd på 88 millioner euro i 2008.
Soriano hadde imidlertid enda større vyer.
Han ønsket å etablere franchise-klubber i andre land for å fore Barcelona med de beste spillerne fra alle verdens hjørner.

I 2006 ble Soriano invitert til Birkbeck universitetet i London av professor Simon Chadwick. I sin presentasjon viser han til hvordan de største klubbene, med enorme fanbaser verden over, kan gå fra å «arrangere lokale sirkusforestillinger» til å bli «globale underholdningsselskaper».

Soriano brukte Disney-konsernet som eksempel. 

Grunntanken om å bruke en global fanbase for å knytte til seg samarbeidspartnere er ikke helt ulik den brødrene Joel og Avram Glazer hadde for sine territoriale sponsoravtaler for Manchester United.

Men der Uniteds eiere ville knytte til seg bedrifter, ville Soriano knytte til seg fotballklubber.

– En kan trygt slå fast at han tenkte, og tenker annerledes enn de fleste innen fotball, forklarer Chadwick.
Sorianos idé møtte imidlertid stor motbør i den øvrige klubbledelsen i Barcelona og etter et politisk maktspill forlot Soriano klubben han hadde hjulpet tilbake til toppen av europeisk fotball.

Sorianos idé om å skape franchise-klubber var imidlertid ikke død, og  han fikk anledning til å sette dem ut i live fem år senere.
Ikke i Spania, men i England.
Nærmere bestemt i Manchester.

2010: Et nøkkelår for begge klubbene

Mens investeringene i Manchester City skyter fart høsten 2008, må Manchester Uniteds moderselskap betale 68,8 millioner pund i renter for sine låneforpliktelser.

Underskuddet er på nesten 50 millioner pund.

De dystre finansielle spådommene som ble servert etter overtakelsen i 2005, ser ut til å slå til. Kritikerne har for alvor fått vann på mølla.

I 2009 kan selskapet riktignok presentere et beskjedent overskudd på 6,4 millioner pund. Analytikerne lar seg imidlertid ikke lure.
Overskuddet kan forklares i sin helhet med salget av Cristiano Ronaldo til Real Madrid for drøye 80 millioner pund.

Uniteds gjeld tynger fortsatt.

Det er en gylden regel innen fotballen at man bør forsterke når man er på topp. Sir Alex Ferguson har gjort det flere ganger tidligere, men nå er klubbens gjeldsbyrde så stor at den åpenbart hemmer United på overgangsmarkedet.
I 2010 bokfører United en nettogevinst på nesten 70 millioner pund i regnskapsposten «kjøp og salg av spillere».

Samtidig bruker Manchester City over 100 millioner pund på nye spillere.
Flere ting, på begge sider av byen, skjer i 2010 som skal få betydelige ringvirkninger for både United og City.

På denne tiden omgjør sjeik Mansour flere ganger store lån til aksjekapital, sletter således effektivt gjeld i klubben og fortsetter dermed med sine eventyrlige investeringer.

Men nå begynner pengene å rulle inn fra andre kilder også.
I 2010 fremforhandler Manchester City en ny leieavtale med de lokale styresmaktene «Manchester City Council» for lån av klubbens hjemmebane. Frem til nå har klubben betalt rundt to millioner pund i året, men i den nye avtalen blir beløpet doblet til fire millioner pund.

Til gjengjeld overtar Manchester City navnerettighetene til stadion og kort tid etter signerer klubben en tiårsavtale med flyselskapet Etihad.
Verdi? 350 millioner pund!

Avtalen inkluderer draktreklame, samt navnerettigheter til stadion og klubbens nye treningsanlegg.
Med avtalen understrekes Emiratenes investeringsvilje med tanke på å skape oppmerksomhet om regionen.
Etihad er det nest største flyselskapet i De forente arabiske emirater (etter Emirates) og ble stiftet i 2003 etter initiativ fra emiren av Emiratene, Zayed bin Sultan Al Nahyan.

Han er City-eier sjeik Mansours halvbror.

Men på dette feltet viser imidlertid Uniteds kommersielle ledelse hvorfor de er verdensledende og fremdeles ligger foran sine rivaler.

Noen år senere, i 2013, selger Manchester United navnerettighetene til klubbens treningsanlegg på Carrington til selskapet AON. Det er en avtale som ifølge The Telegraph er verdt 180 millioner pund over åtte år, 22,5 millioner pund i året og som inkluderer AONs navn på Uniteds treningstøy.

I tillegg er Uniteds draktavtale med Chevrolet verdt 57,4 millioner pund årlig. På disse to postene henter United inn i underkant av 80 millioner pund i året og det er uten å selge navnerettighetene til Old Trafford.

Til sammenligning betaler Emirates 30 millioner pund i året for navnerettighetene til Arsenals hjemmebane og for å være klubbens draktsponsor.

Manchester Uniteds administrative leder Ed Woodward har flere ganger gjort det klart at Navnerettighetene til Old Trafford aldri vil bli solgt til tross for at det ville generert store inntekter.

Men Glazer-familien foretar i 2010 et annet betydelig grep for å gjøre deres eierskap i Manchester United virkelig lønnsomt.

I midten av november opplyser nemlig Manchester United at PIK-lånet (Payment In Kind) på 220 millioner pund er innfridd. Det var dette lånet som hadde renter på over 16 prosent og som ble sett på som Glazer-familiens største problem.
Nøyaktig hvordan lånet ble innfridd er et mysterium den dag i dag.

Det som imidlertid er sikkert er at en betydelig lavere gjeld og en sterkt økende omsetning, styrer United i retning av å bli en meget lønnsom affære.
United hadde i flere år før Glazer-familiens ankomst til klubben tenkt globalt, men nå begynner det for alvor å vise også i regnskapene.

Godt hjulpet av draktsponsor Chevrolet og utstyrsleverandør adidas har Manchester Uniteds kommersielle omsetning økt fra 49 millioner pund i 2005 til 275 millioner i 2017. Det er en økning på 562 prosent!

Og med enorme inntektsøkninger, kan United igjen melde seg på i kampen om de beste spillerne. Etter Sir Alex Fergusons avgang i 2013 har United brukt i overkant av 500 millioner pund netto på forsterkninger.
Til tross for at City har brukt nesten 100 millioner mer, er gapet i investeringsevnen nesten visket bort.

Solid merkevare, men…

Professor Chadwick tror Uniteds største utfordring nå er å vinne de store turneringene som Premier League og Champions League.

– Merkevaren Manchester United har blitt bygget på kontinuerlig suksess de siste tiårene under Ferguson. Dette gjør at det fremdeles er en betydelig grad av egenkapital i merkevaren United blant fotballsupportere. Men unge fans har ikke de samme assosiasjonene til Ferguson-epoken og det vil tappe Uniteds egenkapital som merkevare om ikke klubben fortsetter å vinne. Uten trofeer vil United tape terreng. Ikke bare til internasjonale konkurenter, men først og fremst til sine argeste rivaler, påpeker professor Chadwick.

Også i Manchester City bidrar en betydelig vekst i de kommersielle inntektene til at Citys omsetning går fra 153 millioner pund i 2011 til 473 millioner pund i 2017. Det er en tredobling på bare seks år.
Men det er ikke den viktigste nyheten for klubben.

Den kommer 1. februar 2016.

Puslebitene faller på plass

Denne dagen holder Manchester City-manager Manuel Pellegrini sin ukentlige pressekonferanse før klubbens kamp mot Sunderland.

City ligger på 2. plass, bare tre poeng bak overraskelseslaget Leicester og jakter et nytt seriegull.

Da det ikke kommer flere spørsmål griper Pellegrini uoppfordret ordet.

– Før vi avslutter vi jeg fortelle dere at jeg har snakket med klubben og jeg fullfører kontrakten min i henhold til den opprinnelige datoen i juni. Vi forlenget tidligere kontrakten ut 2017, men både jeg og klubben hadde en klausul om at vi kunne kansellere den delen av kontrakten. Klubben har ikke gjort noe bak ryggen min, jeg visste dette for en måned siden, men sier det nå fordi jeg ikke tror rykter og spekulasjoner er bra for noen.

Et knapt minutt senere var sensen over. Uhyre raskt og relativt smertefritt. Og like etter bekrefter Manchester City nyheten alle har ventet på:

Pep Guardiola blir klubbens nye manager fra og med neste sesong og gjenforenes med Ferran Soriano.

City opplever en markant formsvikt og karrer seg såvidt til Champions League på bedre målforskjell enn United på 5. plass.

I 2013 etableres så «City Football Group» som styrer Manchester City, New York City, og Melbourne City.

I tillegg har selskapet sikret seg eierandeler i japanske Yokahama Marinos, Atletico Torque fra Uruguay og La Ligas nykommer Girona.

I desember 2015 selger sjeik Mansour en andel på 13 prosent til det statsstøttede kinesiske selskapet China Media Capital Consortium for 265 millioner pund. Salget blir sett på som en strategi for å styrke Citys merkevare i Kina, der Manchester United tradisjonelt har stått langt sterkere.

Dokumenter som United-Supporteren har sett hos Companies House i Engand (tilsvarende Brønnøysundregistrene) viser at «City Football Group» nå har byttet navn til «Abu Dhabi United Group for Investment and Development», som er sjeik Mansours investeringsselskap.

Mer interessant enn selve navneskiftet er imidlertid selskapets nye adresse som er i Abu Dhabi og at det skal bli underlagt «Laws of the Jebel Ali Free Zone».

Hensikten virker åpenbar.

Selskaper som er underlagt dette lovverket i De forente arabiske emirater har fordeler du knapt ser noe annet sted i verden.

0 prosent selskapsskatt i 50 år, 0 prosent personlig inntektsskatt for eierne, ingen valutabegrensninger og ingen toll på import.

Dermed er de fleste puslebitene på plass for sjeik Mansour i Manchester City.
Fra å drive en klubb som gikk med 197 millioner pund i underskudd ved inngangen til 2011/12-sesongen, kan City vise til et pluss i regnskapet på i overkant av 20 millioner pund fem år senere.

I et tidsrom der Manchester United har måttet bruke betydelige deler av sin inntjening på gjeldshåndtering, har Citys styrtrike eier omgjort utestående lån til aksjekapital.

I dag har United og City to av de største managerne i verden. Klubbene har rekordhøye inntekter og drives med overskudd.

Men årene med manglende investeringer i nye spillere fra Manchester Uniteds side har gjort det mulig for Manchester City å klatre opp på siden av United. Kommersielt sett er de fortsatt et like stykke bak, men rent sportslig er de nå et hestehode foran.

Begge klubbenes eiere tjener nå penger på sine respektive klubber. United på grunn av klubbens kommersielle avtaler, City takket være sjeik Mansours investeringer.

Men hvilken av de to klubbene som vil bli ledende i Manchester, såvel som England og kanskje Europa om ti til 15 år, avhenger først og fremst av én ting:

Hvordan de to klubbenes eiere vil disponere overskuddene som klubbene deres genererer.