George Best: Vårt møte med en rød legende

Merk: Dette intervjuet ble gjort våren 1999, da Best var 52 år gammel. Vi har ikke endret på noen av faktaopplysningene i teksten. De står i saken som de stod i 1999.

George Best er trolig den største enkeltstående årsaken etter München og Matt Busby, til at folk holder med Manchester United.

Med blendende teknikk, gudbenådet fotball og karismatisk utseende og livsstil ble George Best like synonymt med sekstitallet som Beatles og flower power.

Etter å ha fatt maks fullklaff med intervjuobjekt­ene på The Cliff tidligere i vår, skulle jeg ta en pust i bakken på The Dog and Partridge.

Jeg hadde ikke mer enn kommet inn døren før mobilen ringte. Nummeret på displayet røpet et London-nummer. Mannen i andre enden var George Bests venn og agent som spurte:

– Er du interessert  i å komme til London og intervjue George Best i morgen klokken 13?

Noen ganger er livet slik at alle skuddforsøk suser i krysset. Måneder med telefoner, fakser og forespørsler hadde gitt resultat.

– Bare to betingelser, sa agenten og jeg tenkte «hundre pund i en brun konvolutt» eller noe i den stilen.

– Intervjuet får kun dreie seg om fotball og du får ikke lov å røpe navnet på puben intervjuet fant sted. Det er en av de få stedene George virkelig kan slappe av og være uforstyrret.

– Deal, svarte jeg og bestilte en pint.

Verner om privatlivet

Opp gjennom årene har George Best fått både venner og uvenner, men gjennom vårt 45 minutter lange møte med legenden fikk vi et særdeles godt inntrykk av en sympatisk, varm, høflig, stille og litt sjenert person.

George Best vil verne om sitt privatliv, og derfor ønsket han også å få beholde en av sine «oaser» fri for plageånder.

Han innrømmer at ære og berømmelsens medalje også har en bakside.

– Spesielt i mine yngre dager hadde jeg problemer med å takle akkurat den biten.

– Selv nå må jeg innrømme at det kan være en påkjenning å bli gjenkjent overalt. Det er noe som enkelte mennesker kan håndtere, mens andre ikke kan det. Her inne i min lokale pub kjenner alle meg, så her er det for eksempel aldri noe problem.

– Men hvis jeg bare går noen få meter rundt hjørnet kan det lett bli problem. Noen elsker å provosere, men det er noe jeg bare må leve med. Det er prisen man må betale for berømmelsen.

George Best spilte sin siste kamp for Manchester United 1. januar 1974. Mange er kanskje ikke klar over at Best – nesten åtte år senere – vurderte å gjøre comeback  på Old Trafford.

Det var høsten 1981 at daværende United-manager Ron Atkinson forsøkte seg på ett av sine «stunt» ved å overtale Best til å spille for ham.

– Er det sant at du var veldig nær et comeback for United tidlig på åttitallet, da Ron Atkinson var manager på Old Trafford?

– Det stemmer. Ron ringte meg og vi avtalte et møte. Han spurte om jeg var interessert i å komme tilbake. Jeg tenkte over det noen dager og var litt fristet, men bestemte meg omsider for at jeg hadde mer å tape enn å vinne.

– Jeg var i United en veldig lang periode og hadde en fantastisk tid som ingen i verden kan ta fra meg, men hadde – når jeg tenkte etter – egentlig ikke så lyst på et comeback.

Fikk tilbud fra kontinentet

Da George Best sa farvel til United, var han bare 27 år.

Til tross for at han hadde spilt fotball i elleve sesonger, var han i alder av hva de fleste betegner som toppen av karrieren. Flere klubber lå langflate etter Bests signatur.

I disse Bosman­- og pengetider er det vanskelig å forestille seg at for George Best var det United eller ingenting.

– Det er mange som undrer seg over at du ikke gikk til en annen toppklubb – enten i England eller i utlandet, som Italia eller Spania, da du omsider sa takk for deg i United?

– Jeg hadde muligheten.

– Jeg fikk konkrete tilbud fra toppklubber i Spania, Italia og Frankrike. Også Chelsea, som hadde et spennende lag på den tiden, ga meg et lukrativt tilbud. Det høres kanskje merkelig ut i disse dager når spillere går til den klubben som betaler dem best, men for meg var Manchester United den eneste klubben i verden.

– Når jeg ikke kunne spille for United lenger, så hadde jeg ikke lyst til å spille for noen andre heller.

– Jeg flyttet som du vet til Amerika og spilte der og spilte også for andre klubber her i England, men aldri på noe toppnivå.

– Mistet du noen gang følelsene for United?

– Aldri. Det er fortsatt laget mitt og det har det vært hele tiden i alle årene etter at jeg ga meg. Jeg følger United regelmessig og reiser ofte opp til Manchester fra mitt hjem her i London. Jeg elsker Manchester United og har aldri lagt skjul på det.

Best gjorde imidlertid flere comeback.

Vittige tunger sa at han gjorde flere comebacks enn Frank Sinatra, men for Bestie var det aldri på en riktig stor scene. Han spilte for flere småklubber som amatørlaget Dunstable og irske Cork.

Etter sigende skal norske Sommerfrydløkken ha tilbudt «hundre pund og mange jenter».

Spill i Norge ble det aldri, men Best overrasket mange ved å spille for smålag i kortere perioder. I Stockport hadde han blant annet en avtale om at han ikke behøvde trene, bare møte opp for de kampene han selv følte for.

Bare moro i småklubbene

– Angrer du på at du spilte for småklubber som Bournemouth, Stockport og Hibernian?

– Nei, faktisk ikke. For avtalen jeg gjorde med disse klubbene var veldig ærlig og redelig.

– De sa til meg at hvis du spiller så får vi massevis av folk på tribunen og vi betaler deg etter vår målestokk bra med penger. Det var faktisk gøy. Tilskuertallet på de tre klubbene du  nevner skjøt i været den tiden jeg var hos  dem. Det var hyggelige folk og fotball på moro.

– Hva med Fulham. Var det et siste forsøk på å komme tilbake på et anstendig, seriøst nivå, eller var det også bare for moro?

– Fulham var bare for moro.

– Da jeg kom dit, så var Rodney Marsh der. Bobby Moore spilte for Fulham da. Vi hadde alle spilt i Amerika, og da fotballen kom til Amerika tidlig på syttitallet var det førti, femti tusen på enkelte av kampene. Men sesongen der varte bare i fem måneder, så vi bestemte oss for å dra tilbake til England for å holde oss i form.

– Rodney hadde vært i Fulham før og da han spurte om jeg kunne tenke meg å følge med takket jeg ja. Vi var i nest øverste divisjon, men vi spilte kun for moro.

– Den eneste gangen jeg har sett deg fra tribunen, var i en kamp for Fulham mot Hereford i 76/77-sesongen, tror jeg...

– Jeg husker godt kampen du snakker om. Det var på en måte typisk for min tid i Fulham. Det finnes videoklipp av kampen, og hvis du ser så har alle det moro. Fulham-spillerne, motstanderne, publikum, ja selv dommeren og linjemennene lo og hadde det moro.

– Etter min mening så var det slik fotball skulle vært spilt. Fotballen har mistet litt av det. Spontaniteten og det å ha det gøy på kampene. Da jeg, Rodney og Bobby var der hadde i hvert fall publikummet der det fantastisk moro. Det er ingen overdrivelse.

Trener ungdom

– Var Fulham din beste tid som aktiv, utenom årene i United?

– Ja, det var det og jeg har fortsatt følelser også for Fulham.

– Når jeg ikke er på kamp selv og skrur på fjernsynet lørdag ettermiddag så er det første resultatet jeg ser etter Uniteds. Deretter zapper jeg over til 2. divisjon for å se hvordan Fulham har gjort det. Så Bournemouth og Stockport og i Skottland ser jeg hvordan Hibernian har gjort det.

– Men ja, Fulham var en fin tid. Jeg bor i Fulham-området og har gjort det nå i over femten år. Min kone er fra Fulham, jeg har menge venner her nå, så London og Fulham er blitt mitt nye hjem nå.

– Vurderte du noen gang å bli manager eller trener?

– Trener har jeg vært i mange år, men det er for unger. Jeg har tatt oppdrag i å trene unger, både gutter og jenter, i årevis over hele kloden. Jeg elsker å jobbe med unger. De er spontane, positive og naturlige.

– Det å bli manager har derimot aldri fristet meg. Jeg liker å være min egen sjef. Kunne aldri vært i den posisjonen hvor en styreformann skulle si til meg «gjør det og det». Det er rett og slett ikke min stil.

George Best spilte for United i til sammen elleve sesonger, og fikk 464 liga- og cupkamper for klubben.

Kun Bobby Charlton, Bill Foulkes, Alex Stepney og Joe Spence står med flere kamper, og mange har ment at Best på lik linje med andre tro tjenere hadde fortjent en testimonialkamp.

– Du spilte for United i elleve år. I disse dager får de testimonialkamp i sin tiende sesong. Hvorfor fikk aldri du testimonialkamp av United?

– Det ble en krangel om det emnet.

– Noen av mine venner mente at jeg burde få en testimoni­alkamp og forsøkte å overbevise styret på Old Trafford om det. Klubben argumenterte imidlertid med at jeg ikke spilte sammenhengende i ti år. De kom fram til at jeg manglet to måneder, tror jeg.

– Jeg er ikke typen som tigger. Hvis noen mener at jeg skulle få en testimonialkamp så er det hyggelig, men å be om det selv gjør jeg aldri.

Reiser mye rundt og snakker om United

– Har du noen gang tenkt på hvordan ditt liv hadde sett ut og hvordan din karriere hadde vært, dersom du hadde blitt oppdaget av en helt annen talentspeider for en helt annen klubb?

– (Tenkepause). Det er klart at jeg har tenkt den tanken flere ganger, men da jeg vokste opp i Belfasts gater, så håpet både jeg og mine fotballvenner at vi en vakker dag skulle bli oppdaget av en eller annen klubb. Vi tenkte ikke spesielt over hvilken klubb, men drømte om å bli proffer i England og håpet derfor å bli sett av en talentspeider.

– Jeg var så heldig at, da jeg ble oppdaget, så var det av Manchester United.

– Slikt argumenterer du ikke imot, fordi United var og er størst. Jeg kom dit som 15-åring tidlig på sekstitallet og fikk oppleve at klubben vant alt. United vant FA-cupen – riktignok  før  jeg kom inn på førstelaget – men jeg fikk være med og vinne ligaen to ganger, vi vant Europacupen – den store.

– Jeg  ble årets spiller  både i England og i Europa og seks ganger ble jeg toppscorer i England.

– Delvis på grunn av München–ulykken høstet United enormt med sympati verden over. Supporterskaren vokste og selv de som holdt med andre lag, hadde på femti- og seksti-, ja selv syttitallet, United som sitt andrelag.

– Du nevner München, men etter ulykken og Matt  Busby så er kanskje du   den største enkeltstående grunnen til at folk i dag har United som favorittlag.

– Det er alltid hyggelig å høre sånt, og forhåpentligvis så er det noe sant i det. Fordi selv nå, 25 år etter at jeg ga meg i United, reiser både jeg, Denis Law og Bobby Charlton utrolig mange dager i året kloden rundt og holder foredrag og taler om United og årene våre som aktive.

– Det blir vist videoklipp fra kampene og målene, og det er et fint kompliment når folk sier at de holder med klubben på grunn av meg. Det varmer hjertet mitt. Fordi Manchester United er verdens største klubb. Ikke bare finansielt, men også i antall fans. Og ikke minst berømmelse.

– Jeg reiser som sagt rundt hele verden og andre klubber, uansett om de er engelske eller italienske eller hva som helst, kan ikke måle seg. United har fans i hvert eneste lille hjørne av kloden.

– Old Trafford er hjemmet mitt

– Har du fortsatt kontakt med dine gamle klubbkamerater?

– Ja, det har jeg.

– Hver gang jeg er i Manchester treffer jeg Denis. Bobby er jo nå direktør, så han treffer jeg som regel. Bill Foulk­es og Paddy Crerand er også nesten alltid på kampene, så de møter jeg. Likeså Alex Stepney og David Sadler. Det er alltid hyggelig å vende hjem, for det er slik jeg ser på Old Trafford.

– Om lag 75 prosent av de jeg spilte sammen med i United har holdt kontakten, så samholdet og kameratskapet har vært der hele tiden.

Wilf McGuinness, Frank O’Farrell og Tommy Docherty forsøkte alle med vekslende hell å få kontroll på George Best på starten av syttitallet. Etter hvert som problemene tårnet seg opp for Best, klarte ingen av dem å skape den gjensidige tillit som Best hadde hatt  med  Sir Matt Busby.

Best har til og med uttalt at Tommy Docherty var den eneste grunnen til at han sluttet i United.

– Hvordan påvirket managerbyttene i United deg som spiller?

– Det var vanskelig. Spesielt da Sir Matt Busby sluttet.

– Å erstatte et geni er ikke lett, og Sir Matt var rett og slett et geni. De forsøkte flere, som du vet, og det fungerte ikke. Det var en av grunnene til at jeg forlot United. Jeg var nok blitt bortskjemt, fordi Sir Matt var mannen og manageren med stor M, og jeg fant det vanskelig å spille fotball for noen andre.

Burde vært mer taklinger i fotball

– Hva er ditt stolteste øyeblikk som spiller?

– (Lang tenkepause). Jeg var heldig, fordi jeg fikk i løpet av sekstitallet oppleve utrolig mye som spiller. Men det å bli kåret til den beste fotballspilleren i hele Europa i 1968, tror jeg nok er mitt stolteste øyeblikk som fotballspiller.

– Hva med din beste kamp noensinne?

– Min beste kamp var mot Benfica borte i Europacupen i 1966. Det var da jeg ble kalt «El Beatle» etterpå. Hvis jeg ikke husker feil, så hadde Benfica aldri tapt hjemme i  Europa. Vi dro dit og knuste dem 5-1, og jeg var litt heldig som fikk gjøre to mål.

– Er det noe i dagens fotball som irriterer deg?

– Ganske mye, faktisk. For eksempel de nye reglene som nekter en spiller å takle. Jeg er nemlig av den oppfatning at fotball er et spill for mannfolk. Som de fleste gamle sporter innebærer det fysisk kontakt, og i den moderne typen fotball har du ikke lov å takle en motspiller.

– Det hakker opp spillet og ødelegger flyten i spillet. Innenfor regelverket burde en spiller få lov til å være i kontakt med en motspiller mye mer enn i dag. Enkelte ganger spør jeg meg selv om fotball er blitt et spill for kvinner.

– Hva med pengene? Det finnes spillere i dag som tjener 40.000 pund i uken og likevel klager de. Penger har aldri gjort en spiller bedre?

– Definitivt ikke. Det spiller ingen rolle om du tjener fem pund eller 50.000  pund  i uken. Du må elske spillet. I dag tror jeg dessverre at veldig mange ikke elsker fotballen, og de har sjelden eller aldri noen klubbfølelse. Det er feil.

– Bosman har gjort ting verre

– Hva med Bosman-dommen. Hvilken effekt synes du den har hatt på fotballen?

– Først trodde jeg at Bosman-dommen var bra for fotballen, men dessverre tror jeg domm­en har snudd til det verre. Det dommen blant annet har ført til er at penger er blitt langt viktigere. Spillere som ellers ikke hadde tjent peng­er, fordi de ikke er gode nok til det, håver nå inn massevis.

– De kan sitte og vente til kontrakten går ut og gå til en ny klubb. Det som ellers ville gått til den gamle klubben i overgangssum, går i sted­et i lønn til spilleren. Bosman-dommen var ingen god avgjørelse, selv om den i utgangspunktet neppe hadde så dårlige hensikter.

– Du slet deg selv til proffkontrakt gjennom hardt arbeid på juniornivå. Deler du Gordon Taylors (daglig leder av spillernes fagforening) bekymring for juniorarbeidet på grunn av alle utlendingene som nå strømmer til engelsk fotball?

– Nei, det gjør jeg ikke.

– De hevder hele tiden at det er for mange utlendinger som tar jobbene fra britiske og irske spillere, men hvis de hjemlige spillerne er bedre enn utlendingene, så får de også jobben. Slik er det i alle yrker.

– Se bare på United. Ingen kan si at United har for mange utlendinger, fordi omtrent halve det engelske landslaget er fra United og i tillegg har du irer og walisere. De har bevist at de er gode nok.

– Er Kevin Keegan rett mann for managerjobben for England?

– Kevin Keegan er en meget god manager. Det har han bevist flere ganger, nå senest med Fulham. Og jeg kan godt tenke meg at han er rett mann for jobben.

– Før de ansatte Kevin, så hadde imidlertid jeg min egen favoritt. Det var Wimbledons sjef Joe Kinnear. En fantastisk person og manager.

– For å være manager for England må du kunne takle flere ting. Du må tåle å være en av gutta, samtidig med at de skal alle sammen ha respekt for deg. Du må klare å håndtere spillere av ypperste nivå, både menne­skelig og profesjonelt. Jeg har  kjent Joe Kinnear i årevis og vet at han har de menneskelige egen­skapene og er sikker på at han også er proff nok.

Robson som Fergies etterfølger?

– Hva med United. Hvem skal erstatte Alex Ferguson den dagen han takker for seg?

– Veldig vanskelig spørsmål, men jeg tror at United kanskje går for en av klubbens tidligere spillere. Bryan Robson må være en sterk kandidat. Kanskje Brian Kidd, avhengig av hvor stor suksess han eventuelt får med Blackburn. Robson er likevel mitt heteste tips for jobben.

– Er du noe du ville gjort annerledes med United-laget?

– Ikke mye, men jeg ville brukt Giggsy på høyreving. United trenger en skikkelig høyreving og jeg mener at Giggsy ved å spille på høyre ville være svaret. Når han da skjærer inn fra høyre og skyter med venstre fot, vil han være et enormt problem for ethvert forsvar.

– Samtidig kan Blomqvist spille på venstre. I tillegg mener jeg at Jaap Stam trenger en skikkelig klassespiller å spille sammen med i midtforsvaret. Johnsen og Berg er begge gode spillere, men de har misset store deler av sesongen med skader, og slikt har ikke en klubb som United råd til.

– Det Alex Ferguson har utrettet under sine år som manager er helt fantastisk. Ferguson må utvilsomt være den dyktigste i gamet.

– Siden Premier League ble innført har United vunnet The Double to ganger (nå tre) og de har aldri vært utenfor tetduoen ved sesongens slutt. Jeg er som en stor unge. Jeg gleder meg hver gang jeg skal se United nå, og det er takket være Alex Ferguson. Ferguson har fatt det hele til å minne om glansdagene på sekstitallet. Laget spiller slik fotball skal spilles. Klubben er den rikeste og største i verden og har som sagt venner og fans over hele kloden. Hva mer kan du spørre om?

Jobber mye for mediene

– Hvordan ser en helt vanlig dag i George Bests ut i 1999?

– Jeg er heldig, fordi jeg vet aldri hva som skjer fra en dag til en annen. Jeg jobber for Sky TV, jeg skriver for et fotballblad. Jeg gjør veldig ofte middagstaler. Noen ganger alene. Andre ganger sammen med folk som Denis Law. Jeg gjør stand-up show med Rodney Marsh og turnerer verden over. Og så har jeg som sagt trenerjobber for unger. Også det verden over. Sønnen min, Calum, bor i Amerika og jeg forsøker å besøke ham så ofte jeg kan.

Et tillegg fra journalist Lars Morten Olsen:

Opptakten til dette intervjuet kunne vært bedre, for å si det sånn. Jeg hadde i utgangspunktet god tid til intervjuavtalen, men toget fra Manchester til London var kraftig forsinket.

På Euston stasjon praiet jeg en taxi og ba ham kjøre det raskeste han kunne til adressen til puben jeg skulle treffe George Best. I en tid før Google og GPS, tok taxisjåføren fram kartboken over London. Det var tydelig at han ikke var særlig kjent i Chelsea og Fulham-området der puben lå. Ganske riktig! Mannen rotet seg bort. Eller rettere sagt, han rotet OSS bort.

Til slutt forstod han hvilke veier han skulle ta, og da kjørte han til gjengjeld som en villmann. Jeg tenkte «enten kommer vi dit til avtalt tid, eller så kommer vi ikke fram i det hele tatt.»

Det ble heldigvis førstnevnte for taxien stoppet presis klokken 13 utenfor puben. 

Puben, som jeg den gang ikke fikk lov å røpe navnet på, het Phoenix Arms. I dag har den endret navn til The Phoenix og har gått gjennom flere omfattende «ansiktsløftninger» siden 1999. Nå er det en såkalt Gastro-pub og fremstår mye mer trendy og moderne enn den brune kneipen som George Best brukte å gjemme seg bort på.  

Uansett; Best var heldigvis et kvarter før sent ute, så jeg rakk å puste ut etter en tog- og taxitur som hadde fått opp stressnivået før et intervju jeg hadde kjempet for så lenge. Jeg fant en plass med perfekt syn mot døren. Etter noen minutter kom Best, mannen som var selve grunnen til at jeg hadde begynt å holde med Manchester United.

Jeg gjorde meg ikke til kjenne umiddelbart. Brukte et par minutter til å observere.

Han var kledd i sorte jeans og svart skinnjakke. Håret virket nydusjet, og ut fra det regnet jeg med at han bodde i nærheten. Han bestilte drikke i baren og gikk bort til det jeg raskt forstod var hans stambord. På grunn av pubens konstruksjon og innredning var det nesten umulig å få øye på George der han satt. Jeg gikk fram og introduserte meg.   

Han fremstod som meget hyggelig, høflig og litt sjenert. Det finnes eksspillere som ønsker oppmerksomhet fordi de etter endt fotballkarriere er blitt litt glemt. George Best blir aldri glemt, og han ville definitivt være mest mulig i fred.

I en tid før sosiale medier og mobilkamera fikk han også, fortalte han, stort sett være i fred på sin stampub. Han tok seg god tid til intervjuet, og etterpå snakket vi litt løst og fast «off record» en halvtimes tid. Glasset hans nærmet seg tomt så jeg tilbød meg å ta en runde. «Brandy, please», sa George. 

Jeg traff George Best to ganger før han døde så altfor tidlig. Gang nummer to var et par år senere da jeg tilfeldigvis møtte på ham på en restaurant. Han var da sammen med sin kone Alex, den mangeårige vennen Malcolm Wagner og hans kone.

Også da var George Best høfligheten selv, men jeg ville ikke forstyrre siden de var ute for å spise middag, og det ble bare til at vi vekslet noen ord sammen i fire, fem minutter.