Lørdag er det tolv år siden George Best forlot oss.
Kanskje er han Uniteds beste noensinne. Kanskje er han verdens beste noensinne. Dessverre ble han aldri mer enn 59 år gammel.
Supporterklubben minnes Best ved kommentaren til US-redaktør Lars Morten Olsen, første gang publisert i medlemsbladet United-Supporterens utgave fem i 2005/06-sesongen – altså like etter legendens død.
Året var 1970, og verden fortonte seg som uskyldig. Et flott nytt møbel kalt fjernsyn var kjøpt inn, og på den flimret en fotballkamp i sort/hvitt. Det ene laget var Stoke. Det andre var Manchester United. En spiller skilte seg fullstendig ut. Langt, mørkt hår, drakten utenfor shortsen, men først og fremst var det spillet hans som fanget oppmerksomheten. George Best het han. Siden den dagen ble livet aldri det samme.
Ikke så rent få ganger har tanken slått meg; tenk om jeg ikke hadde sett Best på TV den dagen? Tenk om Matt Busby ikke hadde klart å overtale 15 år gamle George til å returnere til Manchester, da den beskjedne gutten rømte hjem til Belfast etter en natt i storbyen Manchester. Tenk om Bob Bishop ikke hadde sett den guttekampen han gjorde, da han sendte Matt Busby følgende telegram:
”Mr Busby, jeg tror jeg har funnet et geni til deg”.
Geni – et ord den drevne talentspeideren brukte én gang i løpet av sine 60 år som talentspeider. Ja, da hadde jeg etter all sannsynlighet ikke holdt med United. Gudene skal vite jeg i så fall hadde sluppet mange knuste drømmer. Men så hadde jeg da også gått glipp av hele ballet, og hvem vil vel det?
Stolt og glad er jeg, for å ha sett George Best spille fotball. Ikke for United riktignok, men for Fulham. De sa han var på retur da. At dette var ingenting mot det han viste på The Cliff, Old Trafford og rundt om på bortebanene med United. I så fall…, våger jeg knapt tenke på hvor god spilleren som selv Pele kaller tidenes beste egentlig var.
Fulham – Hereford, 25. september 1976, er til dags dato den morsomste fotballkamp jeg noensinne har sett. Ikke den beste, men den morsomste.
Annonse
Sammen med 18.934 andre på Craven Cottage så jeg Bestie varte opp med en sånn fest av en fotballkamp at alle som var der den dagen, enten de holdt med Fulham, Hereford, eller bare var glade i fotball, gikk ut etterpå med et smil rundt munnen. Det var sånn glede, et slikt humør, sånne scoringer, og et spill uten restriksjoner eller fordringer, at vi som var der visste at en sånn fotball kommer aldri igjen.
Jeg så aldri George Best mer live på en fotballbane, men minnene fra den ettermiddagen bærer jeg med meg hele livet, og skal så godt det lar seg gjøre forsøke å fortelle opplevelsen til barn og eventuelle barnebarn.
Siden var jeg privilegert nok å møte George Best ansikt til ansikt tre ganger. Min første og største helt.
Det er noen år siden intervjuet med United-legenden, men jeg vil for alltid huske de siste ordene hans før jeg gikk. Intervjuet var for lengst over. Vi bare pratet nå.
– Hva jeg hater mest, sa han og tok en pause for understreke fortsettelsen.
– Er de som sier: Tenk hva du kunne blitt?
Best, med den sorte skinnjakka, så ned i bordet. Som om han hadde noe å skamme seg over. Han fortsatte:
– Jeg spilte for den største fotballklubben i verden i 11 sesonger. Fikk 470 kamper. Jeg vant ligaen to ganger, vant Europacupen og ble kåret til Europas beste spiller. Og ennå er det de som sier: Tenk på hva du kunne blitt!?
Annonse
George så på meg med sine skinnende, blå øyne og forventet svar.
– For meg og tusenvis på tusenvis av andre, gjorde du hverdagen til en fest, svarte jeg.
Hvis det finnes et lag der oppe, har de fått en ny spiller nå. Vi vet at Matt Busby er manager. Fra før har han Shay Brennan og de åtte som la igjen sine liv i snøen på rullebanen i München. Det sies at dem Gud elsker, blir hentet tidlig hjem.