SLIK BLE JEG FAN: George Best-autograf

Vi ble alle fan en gang.

Noen ble overtalt av faren. For andre var det rene tilfeldigheter.

Noen var nær med å ende som Liverpool-fan, men slapp kanskje med skrekken takket være noen andre?

Vi ønsker disse historiene.

Så – hvordan ble du United-fan?

Vi ønsker historien og helst også et bilde av deg, gjerne i supporterutstyr. Det trenger ikke å være langt. Det trenger kun å være din historie.

Bidrag kan sendes til [email protected].

– Pappa var fotballidiot

av Terje Skansen, ble United-supporter på 60-talet da fulgte sin fotballgale fars fotspor – satt benka foran TVen to timer hver lørdag og fikk med seg den ukentlige tippekampen.

Jeg vokste opp på kysten av Finnmark og dit opp kom TV sent, men godt. Vi rakk imidlertid starten på tippekampsendingene i 1969, da jeg bare var noen få år gammel. Min far var det man på godt norsk kan kalle fotballidiot og jeg tror ikke han gikk glipp av ett eneste minutt med tippekamp på 60- og 70-tallet. Så TV-en i svart/hvitt var godt oppvarmet og pusset til kl. 16:00 hver lørdag i sesongen. Plingene sitter fortsatt spikret fast i minnene og det var høytidsstemning disse to timene en gang i uken

Selv ble jeg Tottenham-patriot fra starten, fordi de hadde så fint navn og så hadde de to stk. som hette Martin og begge brukte å score mål. Min far var erklært United-fan, mye grunnet E-cup triumfen i 1968. I begynnelsen av TV-sendingene fikk vi som kjent bare kamper fra Midland og London, – sikkert av sendetekniske årsaker, og det var en stor «sorg» for min far at det ikke ble vist hjemmekamper fra Old Trafford. Han fikk meg imidlertid til å skrive brev til Old-Trafford, for å be om autografen til George Best. Min far sa at han heter Best fordi han ER best. En enkel Finnmarksgutt trodde på dette, sendte brevet til Bestemann og heisann – noen uker etter kom det et brev fra Manchester United i posten, med autografen til han som var Best. Tror vel innerst inne i dag at det var HAN far sjøl som var den egentlige mottakeren av denne autografen, noe han selvsagt benekter. Jeg ble imidlertid United-patriot på dagen. Fikk nærmest et kall og har vært trofast siden. Sorry Spurs, men følelser kan man ikke styre.

Det ulykksalige i denne historien er at da vi flyttet, så kom denne autografen bort, men jeg vet at den ER et eller annet sted der ute. Jeg er selvsagt fortsatt fan og har i voksen alder besøkt OT 3-4 ganger. Har tatt med både mine barn, min kone og mine foreldre, som fortsatt lever. Har jo mye moro å takke min far for, sånn sett.

På 70-tallet var det krevende å være United-fan. Alle på skolen var LFC-supportere og jeg var ensom svale blant de vantro. Men – jeg hadde en klasseforstander som var rettroende og han brukte å ha quiz i sistetimen på fredagene, der han spurte om hvilket fotballag som var verdens beste. Dårlig gjort egentlig, fordi det var bare en i klassen som hadde rett svar (hver gang) og jeg fikk 15 minutters fri i siste timen som premie. Jeg har vært med på oppturer og nedturer, som nedrykket i 1974 og hele 90- og 2000-tallet. Mitt beste minne er for øvrig cuptriumfen mot Liverpool i 1977. DET var stort.

Eplet faller ikke langt fra stammen heter det, og jeg har oppdratt mine to sønner, min datter og min kone til også å bli rettroende, så i vårt hjem er det fred og fordragelighet. Så godt opplært ble de at min eldste sønn Magnus var freelancer et par år for United.no.

Historie kan ikke skrives på forhånd, men jeg håper og drømmer om at David Moyes om noen år kan gli inn i rekken av legender på OT. Gi han tid, så går dette bra.