Spilleren som aldri skulle være med ulykkesflyet

Det var fremdeles mørkt ute da en reiseklar Geoff Bent i strømpelesten forsiktig listet seg ned trappene for ikke å vekke sin kone Marion.

For ikke å snakke om lille, vakre Karen på bare fem måneder som sov søtt i barnesengen han selv hadde snekret.

Utenfor huset derimot stoppet Geoff Bent opp et øyeblikk.

«Hevnen er søt», tenkte han og løp over gaten til naboen. «Skal, skal ikke», funderte han og landet på «skal».

Med knyttneven slo han med full kraft to ganger i utgangsdøren. Han lyttet til han hørte lyder der inne og med visshet om at bankingen hadde vekket naboen denne tidlige morgen, forsvant Geoff Bent fornøyd med seg selv inn i morgentåken som lå som et tykt teppe over Kings Road og Chorlton.  

Egentlig var Bent og naboen veldig gode venner, men den siste tiden hadde de begynt å gjøre små hyss mot hverandre.

Da naboen hadde vært på byen i julen hadde han ført en fløyte halvveis inn i brevsprekken i døren til sin fotballspiller-nabo og med en uønsket trudelutt midt på natten hadde han klart å vekke familien Bent.

Dagen før Bent skulle på reisefot, hadde han sett naboen gjennom vinduet holde på med oppussing.

Bent hadde ropt litt breial: «Jeg ser du er blitt låst inne av din kone til du blir ferdig med å pusse opp.»

Naboen hadde muntert svart at han i det minste kunne sove når Bent måtte opp i otta på grunn av reisen til Jugoslavia.  

Etter den hjerteskjærende stygge fløytespillingen er vi skuls igjen, tenkte Bent og klukklo for seg selv og gikk med raske skritt i retning Old Trafford.

Der ventet bussen som skulle frakte hele troppen til Ringway flyplass, før de for første gang skulle reise med chartret fly.

HØR VÅR SPESIALEPISODE OM MÜNCHEN-ULYKKEN:

Ikke med i den opprinnelige troppen

Da troppen ble gjort kjent på vanlig sted, på tavlen i garderoben på Old Trafford, hadde imidlertid ikke Geoff Bent sett sitt navn blant de 17.

Det gjorde derimot Ron Cope.

Det ble bestemt at han skulle slutte seg til troppen lørdag kveld, etter Uniteds bortekamp mot Arsenal.   

– Det var jeg som skulle ha reist på den skjebnesvangre turen til Beograd, men i siste øyeblikk ble det bestemt at Geoff (Bent) skulle reise i stedet, fortalte Ron Cope i et intervju med United-Supporteren i 2012. 

– Mens førstelaget spilte mot Arsenal i London, spilte jeg finalen for reservelag på Old Trafford. Etter kampen var alle ute og tok en middag. Det var imidlertid bestemt at jeg skulle avbryte tidlig fordi jeg skulle ta kveldstoget til London for å møte laget.

På Highbury skjedde det imidlertid noe som gjorde at Cope og Bent fikk helt ulike skjebner. Det handlet ikke om at United vant 5-4 i en kamp som er blitt beskrevet som «the greatest game ever».

Det eneste lille skåret i gleden var at Uniteds lagkaptein og venstreback Roger Byrne fikk en smell. Det var bare muskulært, men det gjorde uansett Matt Busby bekymret med tanke på at kvartfinalen mot Røde Stjerne bare var fire dager unna.

Manageren funderte litt på det. Han rådførte seg med trener Tom Curry som var mannen som skulle behandle Byrne i forkant av Røde Stjerne-kampen, og bestemte seg for å ta det sikre for det usikre.

Busby valgte å bytte ut midtstopper Cope med Geoff Bent, som tross alt spilte i samme posisjon som den viktige lagkapteinen. Busbys beslutning visste Cope ennå ingenting om idet han tok farvel med de andre reservelagsspillerne for å haste i vei til London Road stasjon (som endret navn til Piccadilly i 1960). Han var nærmest vantro da han fikk den nedslående nyheten.   

– Jeg hadde klubbdressen på og sto med reiseveske klar. Da jeg var på vei ut restaurantdøren for å gå mot toget ropte Jimmy Murphy på meg og sa: «The Boss har nettopp ringt. Du skal ikke reise likevel, Ron. Sjefen vil at Geoff reiser i stedet.»  

Ønsket å bli hjemme

Ron Cope taklet nyheten dårlig og overfor United-Supporteren hadde han ingen problemer med å innrømme at Matt Busby ødela den lørdagskvelden for han.  

– Jeg var utrolig skuffet. Her var jeg reiseklar for en kvartfinale i Europacupen og fikk i tolvte time beskjed om at jeg ikke skulle være med likevel! Jeg ga Jimmy Murphy klar beskjed om at jeg ville ha et møte med sjefen når han kom hjem fra Beograd.  

Ironien er at beskjeden som gjorde Cope skuffet og forbannet, ikke klarte å skape noen jubel i stua hjemme hos Bent heller. Han ønsket heller å være sammen med kone og babyen på fem måneder.  

– Jeg forstår ikke hvorfor de tar med meg fordi jeg er sikker på at Roger blir kampklar uansett, har Marion Bent senere fortalt at ektemannen sa. 

Sannsynligvis satt han på bussen på vei mot Ringway flyplass og tenkte på nettopp det, vel vitende om at ingen lag kunne ha innbyttere. Dessuten hatet han å fly.

Jo, han var litt redd for å fly, måtte han innrømme for seg selv. Men i tillegg til flyskrekken var det noen fysiske påkjenninger. Han fikk alltid voldsom øreverk og nesten uten unntak på flyreiser begynte han han å blø kraftig neseblod.

Det var en uforklarlig mismatch mellom kroppen hans og lufttrykket inne i en flykabin flere tusen meter over bakken. Vel, vel, tenkte Bent. Jeg må bare holde ut denne gangen også.  

Ville bli satt på transferlisten 

Men det var vanskeligere å akseptere at han ikke fikk spilletid. Han hadde ikke spilt et eneste minutt hele sesongen.

Ja, han hadde faktisk ikke spilt siden kampen mot Tottenham 6. april 1957.

Når sant skal sies var noe av grunnen at han hadde vært gjennom et komplisert beinbrudd, men selv som skadefri fikk han altfor få kamper.

Debuten hadde kommet allerede i 1954, men nå over tre år senere hadde han ikke samlet opp mer enn tolv kamper. To ganger hadde han spurt om å komme på transferlisten, men ved begge anledninger hadde Matt Busby sagt blankt nei.

Geoff Bent forstod at han hadde landets beste venstreback foran seg i køen og det var mager trøst at han et utall ganger hadde hørt at han kunne spasert inn på ethvert annet lag i England.

Wolverhamptons suksessmanager Stan Cullis hadde ønsket å kjøpe Bent, og flere andre topplag hadde også meldt interesse. Geoff Bent var Salford-gutt god som noen.

Han elsket United og han elsket Manchester, men i en alder av 25 år ønsket han å spille fotball.

Hvis han nå ikke fikk spille mot Røde Stjerne, noe han var temmelig sikker på at han ikke fikk, ville han når de var tilbake i Manchester spørre Busby for tredje gang om et klubbskifte.

Han grep reisevesken og gikk sammen med de 16 andre spillerne den korte veien mot avgangshallen en route Beo­grad.  

Fikk nyheten av avisselger

Geoff Bent fikk aldri spurt om å komme på transferlisten for tredje gang, og Ron Cope fikk aldri sitt oppvaskmøte med Busby.

Få dager senere lå Matt Busby på intensivavdelingen på Rechts der Isar-sykehuset i München og svevde mellom liv og død, og skulle ikke returnere til Manchester før ni uker senere.

Geoff Bent døde momentant der han satt på nest bakerste seterad da flyet med Manchester United krasjet på rullebanen i Trudering, München.

Ron Cope sa i intervjuet med United-Supporteren at han hadde et krystallklart minne om da nyheten om flyulykken traff ham som et hammerslag.  

– Jeg var i sentrum og handlet med min kone. Brått så vi en avisselger som ropte noe om at United hadde vært i flykrasj. Jeg måtte bare hjem, hjem med en eneste gang.  

Der fikk han av en nabo vite noe av omfanget av tragedien. Han hadde problemer med å virkelig forstå det som hadde skjedd. Da United-Supporteren traff Cope 54 år etter, hadde han fortsatt åpenbare problemer med å snakke om ulykken uten å ta til tårene.  

– Flykrasjet påvirket meg sterkt. Faktisk gikk det seks, syv måneder før jeg klarte å sove gjennom en hel natt. Om nettene våknet jeg av hva jeg trodde var stemmene til guttene som døde. Jeg gråt mye … 

Cope innrømmet at han også led av skyldfølelse for at han var i live. Spesielt med tanke på at det var han – og ikke bestevennen Geoff Bent – som egentlig skulle være med flyet.

Også Matt Busby følte på skyld. Da Busby traff Marion Bent for første gang etter at han kom tilbake til Manchester etter sykehus-oppholdet, sa han til henne at han angret på at han ikke hadde nektet flykaptein å gjøre det tredje fatale forsøket på take-off.

Ron Cope fortalte United-Supporteren at han i mange dager bevisst styrte unna Marion Bent, men én dag var det ingen vei utenom.  

Fant aldri de rette ordene

– Den dagen det ble kjent at kistene skulle komme ringte Marion og spurte om jeg kunne ta henne med. Jeg hadde ikke sett henne siden flykrasjet og sier rett ut at møtet med Marion er noe av det tøffeste jeg har vært med på i hele mitt liv. Vi bare så på hverandre noen sekunder før jeg ga henne en varm klem. Jeg klarte ikke få fram et eneste ord. Hva skulle jeg si?  

Marion Bent og Ron Cope stilte seg opp utenfor Old Trafford og ventet på transporten som skulle komme med kistene.

Ventetiden ble lang, men til slutt kom kistene en etter en med United-heltene. Roger Byrne, Eddie Colman, Liam Whelan, Tommy Taylor, David Pegg, Mark Jones og … Geoff Bent.

Også kistene til klubbsekretær Walter Crickmer og de to trenerne Tom Curry og Bert Whalley var med. (Duncan Edwards var på dette tidspunkt fortsatt i live).  

– Jeg har aldri opplevd noe lignende og jeg glemmer det aldri. Det var rett og slett skremmende, fortalte Ron Cope. 

– Mellom femten og tyve tusen var samlet utenfor Old Trafford og ingen sa et ord. Ikke en lyd! Ingen pratet, ingen mumlet. Vi bare stod der og ventet på kistene. Etter en drøy time begynte kistene å komme. Det var et av mine desidert verste øyeblikk i livet. En klubbansatt kom bort og  spurte om jeg kunne hjelpe til med å bære kistene. «Absolutt ikke», nærmest skrek jeg. Jeg hadde det tøft nok fra før og aldri i livet om jeg i tillegg skulle flytte kistene med likene til mine beste venner.  

Kistene ble oppbevart i den gamle gymsalen under hovedtribunen, den som i dag heter Sir Bobby Charlton Stand.

Irene Ramsden, moren til mangeårig klubbsekretær Ken Ramsden, hadde sammen med sin søster Joan Taylor ansvaret med å passe på kistene.

Med de to damene på vakt, ble ikke et eneste støvkorn liggende på noen av kistene. Konstant gikk de rundt og gnikket og polerte kistene før de skulle transporteres til sine respektive bestemmelsessteder.  

13 dager etter flyulykken spilte United den første kampen etter tragedien. Syv spillere var da døde mens flere, inkludert Albert Scanlon, Johnny Berry og Duncan Edwards, kjempet for sine liv sammen med mamager Busby.

Bill Foulkes og Harry Gregg spilte utrolig nok kampen. Gregg fikk senere konstatert at han faktisk spilte med brudd på hjerneskallen. Ron Cope var en av syv reservelagspillere som også spilte FA-cupkampen mot Sheffield Wednesday som er blitt legendarisk.   

– Før kampen sto vi tett sam­men og holdt armene rundt hver­andre. Vi hadde aldri gjort noe sånt før. Alt vi sa var: «Come on, let’s win for the lads». 

Nærmest skjøvet frem av et ekstatisk Old Trafford-publikum, vant Ron Cope & Co. matchen sensasjonelt 3–0, men allerede dagen etter hadde han et, etter egen mening, enda viktigere oppdrag. Nemlig å møte opp i St. John’s-kirken i Pendlebury, Salford og vise den siste respekt for sin beste venn Geoff Bent.  

En ukjent helt 

Geoff Bents enke, Marion, var ifølge Harry Gregg en «unsung hero».

Som alenemamma oppdro hun datteren Karen med økonomiske begrensinger.

Fra klubben vanket det ingen finansiell hjelp før 40-årsmarkeringen, som igjen fikk mye kritikk fordi det ble en kvasiløsning mellom å hedre ofrene og de etterlatte etter flyulykken samtidig som det var Eric Cantonas testimonial.

Gregg har fortalt United-Supporteren at da han kom til minnesmiddagen i 1998, fikk han øye på en liten, vever kvinne som sto utenfor.

Det var Marion Bent.

«Jeg føler ikke at jeg har noen rett til å være med på middagen», skal hun ifølge Gregg ha sagt. Ikke noen rett! Gregg tok henne vennlig, men meget bestemt i armen og førte henne inn og ga henne plass sammen med de andre konene og enkene etter München-heltene.

Marion Bent ble senere gift på nytt og fikk etternavnet Ridgway, men tok tilbake Bent-navnet etter skilsmissen med mann nummer to.