LESERBREV: – Mitt møte med Manchester

«En subjektiv, litterær stemningsrapport». Slik beskriver innsenderen selv dette leserbrevet.

Publisert Sist oppdatert

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker united.no leserbrev til nettsiden. Takhøyden er stor, men united.no forbeholder seg retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt.

Leserbrev kan sendes til [email protected]. Du må oppgi fullt navn og alder, og fortelle hvor lenge du har vært fan. Du må også fortelle hvorfor eller hvordan det skjedde.

Send gjerne også reisebrev eller skildringer med bilder. Det tar vi VELDIG GJERNE imot.

Et annerledes leserbrev må vi kunne kalle dette fra Gaute A. Birklund. Her beskriver han sitt møte med Manchester den gang han ankom byen som ung student:

Manchester, august 2002

Manchester, hvorfor vet du mer om den byen enn andre ganske store byer i verden? Det er 336 byer i verden med mer enn en million innbyggere. Manchester er ikke en gang av dem. Tar du med hele Greater Manchester, så bor det omtrent 2.700. 000 mennesker der, godt under en halv promille av verdens befolkning, men i selve Manchester by, der bor det færre innbyggere enn i Oslo.
I England finnes det sterke tunger som mener at Manchester burde være øyens hovedstad. Det hadde løsnet opp den enorme knuten London er. Her kunne analytikere, politikere, samfunns- og statsvitere sagt mye. Og de har gjort det, men det kommer aldri til å skje. Logikk er ikke Storbritannias sjarme, selv om det er den som er mothaken under alt verden elsker øyen for: Glamour, popkultur og grå mystisk sjarme.

Manchesters plassering er strategisk og historisk ideell. Og underdogen skinner med sitt eget lys. Manchester Liverpool Road, togstasjonen bygd i 1830; herfra og til Liverpool dampet av sted verdens første togreise. Smak på den! Her begynte det. Lenge hadde den industrielle revolusjonen spunnet og spunnet sine bomullstråder fra Manchester og ut i verden. I dag ligger en bar ved stasjonen; Revolution, med mursteinene fra den tiden som fasade. En av mange barer i den vibrerende studentbyen med store deler av en multikulturell verden i sitt ansikt. I The Curry Mile kan du smake på hele verden. De er her, levende med sine tradisjoner. Og de er Mancunians, Mancs, med verden på repertoaret.

Charlton
Bobby Charlton skriver autografer på en sur høstdag i Manchester.

Ved Deansgate Locks er en rød, stor mursteinakvedukt på skinner på romansk vei gjennom gamle Manchester. Her går trikken videre til historiske slott i asfaltjungelen: Old Trafford, Maine Road, hjemmene til byens to fotballag. Der George Best danset med ballen. Der Eric Cantona definerte fotball som noe som var villere og inderligere enn glamour og overskrifter. Det er ikke bare idrett, det er vulgærkulturens ærligste og mest poetiske uttrykk. Folkets teater. Med et dobbelt spotlight. Herfra til alle verdens hjørner.
Togene går videre til Liverpool, Birmingham, London, Newcastle, Glasgow, Cardiff. Tråder av stål, spunnet og spunnet av sterke drømmer. Inn i dagens strøm av liv. Og det spinner av Oasis, The Smiths, Happy Mondays og Stone Roses. Femtitallet med Matt Busbys babes, fotballaget som var så ungt og talentfullt at selv bitre rivaler mener det er det beste laget som noensinne er satt sammen i England. Laget som døde i en flyulykke som stoppet hele England. Minnet hvert år i februar, The Flowers of Manchester. Hallé-orkesteret som solister fra hele verden ville spille med. Adolphe Valette, Manchesters Monet, henger drømmende i mørk tåke på Manchester Art Gallery, tegner byens sjel, frosset med skitne bomullskyer. Det er denne tåken jeg flyr over. Jeg skal lande i Manchester. Bo her, studere. Finne fremtiden bak tåken.

Jeg hadde bestilt hybelen via internett og en samtale i en telefonkiosk. Kriteriene var enkle for meg: billigst mulig. Jeg fant et rom i et kollektiv til 40 pund i uken. Det skulle ta 15 minutter derfra til City Centre med buss. Sent i august 2002 tok jeg taxi fra flyplassen og til kollektivet. En sånn stor og svart taxi hvor du satt alene bak en glasskjerm sjåføren kunne ta frem og tilbake. Han konverserte meg, så lett at jeg var grønn, og guidet meg gjennom landskapet. Vi kjørte på Stockport Road. Det var tett, med gråtoner innsmurt av tiden i rød bebyggelse av lave hus over alt. Alle de identiske husene i Longsight hadde en liten hageflekk. Ikke en du gikk i eller satt i, men en du plantet noe grønt i. Over halvparten hadde latt naturen være gartner. Det var opptil to meter høye ugressvekster i fri utfoldelse, ofte foran vinduer som var knust med papplater som dekket til trekken. Der den mytiske sorte bilen langsomt rundet asfalthjørner undret jeg meg på hvordan hagen var der jeg skulle bo.
– This is it, mate. Stockport road 155. That’ll be 42 quid, please.

levenshulme north station 2004

Ugressplantene måtte ha fått et særlig godt vekstmiddel her. De sto som palmer og hang med hodet i en sensommer for all tid skåret vekk fra kontinentet. Jeg sto undrende og hang selv, med koffert, sekk, bag og pose i hånden. Hva hadde jeg forventet meg? 40 pund i uken. Det hadde ikke stått noe om en gartner eller butler i annonsen. Innenfor døren sto en tynn og bratt trapp rett i synet på meg. Den fant bunnen i et brunt vegg-til vegg-teppe med fotspor fra fortiden, så hardt trampet ned at de alle fløt inn i mine skritt. Sneiper lå strødd. Rundt hjørnet så det ut som om trappen fortsatte ned etter en pause langs det harde teppegulvet. Jeg gikk opp trappen. Brune dører sto som slitne prostituerte og skulte på meg i en hvitmalt annen etasje. Eller første som de kalte det her i landet. En lysbryter viste fra en naken pære hele etasjens ensomhet. Et nummer sto på hver dør. Min var rett ved trappen, rommet ved siden av sto på gløtt. Det var et toalett. Natteluften seg inn i ubeskrivelige lukter fra en bakgård bak en ruglete rute. Jeg prøvde nøkkelen hybelverten hadde lagt igjen i en konvolutt i postkassen. Den virket, døren skled inn i rommet foran meg. Det var lite. Kanskje ti kvadrat, med en gammel tre-seng, et skrivebord og et klesskap. Vinduet her inne var halvt åpent, og viste bakgården i en skåret stripe gjennom murvegger, i ledetråder av klesvask og triste lykter innover i Longsight, Manchester, Great Britain.

Jeg var bergtatt. Den skitne renheten. Ingenting pretenderte å være noe. Det var naken murstein, asfalt, svakt, gult lys, en måne som hadde sett bedre landskap, men som likevel la igjen alt verden kan romme av mystikk, uten å kunne gjøre annet. Det var oppdraget. Over hele verden. Montmartre, Praha, Akropolis og Manchesters mest slitne forstad. Det var ikke vakkert. Likevel kunne jeg ikke se vekk. Synet fylte meg med en voksende tanke jeg tok imot som en velkommen, underlig og sann beruselse. En enkel tanke som ble hele meg: Her bor ikke mennesker av fri vilje, men her bor mennesker.

Longsight

Og så sank skammen ned i meg. En ung mann fra verdens rikeste land på et langt besøk. Ikke visste jeg hva som kom til å skje i mitt liv. Og gudene skal vite: Hadde jeg ønsket et liv i virkelig rikdom, så hadde jeg ikke studert musikk. Men jeg studerte. Hvor mange hadde studert i denne bydelen? Ikke var det feltstudier eller en romantisk, gudsjammerlig latterlig tanke som hadde ført meg hit. Det var uvitenheten om England og Manchester utover forestillinger skapt i et annet land gjennom tanker andre hadde sagt og skrevet. Det og vissheten om min egen økonomiske situasjon. En situasjon som var dårlig, sett med norske øyne. Men som sannsynligvis hadde uendelig bedre fremtidige utsikter enn noen hadde i denne bydelen jeg sto midt i. Jeg var her. Jeg bodde her nå. Men jeg var ikke herfra. Jeg kunne ikke pretendere og være noe annet enn en som så skjønnheten i noe som ufrivillig var skittent og rent på samme tid. Skjønnheten i en hverdag alle som var stuck i her sikkert ville byttet bort uten å tenke seg om. En ufrivillig, skjør skjønnhet de ikke kunne komme seg ut av. Jeg så på et maleri. Jeg hatet mitt opphav. Men jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte at verden var laget slik. Jeg hadde norsk pass. Jeg fikk studielån. Jeg hadde gode muligheter til å få en jobb. Leve av utdannelsen jeg investerte i. Utmattet av tanker jeg burde ha tenkt før jeg dro hit lukket jeg månens triste blikk bak gråstripede tørre gardiner. La meg på sengen med klærne og linsene på. Jeg var utenfor alt jeg hadde håpet å kunne bli en del av. Hva hadde jeg trodd? Slik sovnet jeg på en hard seng i Longsight. Full av håp, full av skam.

RNCM
Fra studentpuben på colleget. Et av mange blikk inn i et multikulturelt og vibrerende studenmiljø. Artikkelforfatteren i midten bak.

Jeg våknet etter en natt uten drømmer. Reisen, oppstemtheten, skammen og den likevel boblende livsgnisten hadde tatt en pause. Jeg var fullstendig uthvilt. Klokken var 11. Jeg hadde litt tid. Tok på meg nye boksere og en treningsbukse, gikk deretter inn på rommet ved siden av som var et bad med toalett. Vegg-til-vegg-teppe. En kattevask var alt jeg hadde tid til. En deodorant kjøpt på flyplassen fikk plass i skapet over vasken. Ellers sto det ingenting der. Langsomt kom håpet, livslysten, ungdommen og den sinnssyke, tross alle andre tanker, tanken på dette ene i meg. Bodde i meg: Jeg er i Manchester. Jeg bor i Manchester! Fy faen!

bayhorse1

Kvart over elleve var jeg ute av huset. Trappen knirket, men ellers var det ingen lyder i huset. Solen sto skrå, men tilstedeværende på himmelen. Jeg så virkelig ikke ut! Treningsbukse og en raknende genser. Men jeg trivdes i klærne, og jeg likte den lappete asfalten, jeg likte supermarkedet og kirken langs veien som liksom vokste ut av asfalten. Jeg så etter en pub. I Stockport Road, som så ut som hoved-ferdsåren gjennom Longsight. Der lå en rekke med butikker, kiosker, og kebabsjapper. Noen av butikkene solgte varer, som var de shippet inn rett fra en fabrikk. Den første puben het The Bay Horse, og hadde et grønt og hvitt skilt steilende ut i Stockport Road, som slik illustrerte tittelen. Jeg gikk inn. Klokken var fem på halv tolv. Jeg skulle begynne mitt nye liv i Manchester. Se en kamp med Manchester United i Manchester. På The Bay Horse Pub, i Longsight. Jeg kløp meg selv i armen.

Powered by Labrador CMS