Den siste dansen

MITT MINNE: Kvelden da heltene igjen ble samlet – for å hylle supporteren som ble stjerne.

Publisert 29.12.2011 - 20:27 Sist oppdatert 29.12.2011 - 20:27

Nettredaksjonen på united.no deler i julen sine minner fra 2011 og sine ønsker for det nye året med dere. Denne gang er det Andreas Rønningen Sandbu som skriver om sitt minne fra året som snart er over.

Datoen var 24. mai 2011, og sesongens store høydepunkt – Champions League-finalen mot Barcelona – var kun fire dager unna. Kampen som skulle spilles denne tirsdagskvelden var sportslig sett ubetydelig.

Det var heller ikke en kamp jeg så live på Old Trafford. Jeg så den sammen med gode kamerater i en leilighet på Majorstuen. Det var derfor ikke noe spesielt med anledningen på denne måten.

Den skulle allikevel (selvsagt delvis på grunn av resultatet på Wembley 28. mai) bli mitt United-minne for 2011.*

Annonse

(*Jeg kunne selvsagt også skrevet om da United sikret ligatittel nr. 19, men for meg er en ligatittel noe som mer strekker seg over ni måneder, mer enn et enkelt minne.)

Mer enn en spiller

Mitt United-minne i 2011 er Gary Nevilles testimonial-kamp. Kampen hvor legenden, som hadde lagt opp tre måneder i forveien, skulle hylles.

En anledning for Old Trafford-publikumet til å si farvel til en av klubbens virkelig tro tjenere. Gary Neville, som debuterte mot Torpedo Moskva 16. september 1992, spilte aldri for noen annen klubb enn United, og gjennom snaue 19 år fikk han til sammen hele 602 offisielle kamper i den røde trøya – noe som plasserer ham på en femteplass på listen over spillere med flest kamper for klubben.

Men det var ikke bare antallet kamper og den lange fartstiden som gjorde Gary Neville spesiell. Gary Neville var ikke bare en fotballspiller. Gary Neville var spilleren som ville stått på Stretford End om han ikke selv var god nok til å spille. Gary Neville var spilleren som ville dratt på bortekamper for å følge sitt kjære United fra borteseksjonen. Gary Neville var en av supporterne – han var en av ‘oss’.

FEIRING: Gary Neville etter John O’Sheas seiersmål på Anfield i mars 2007.

Det kom ikke som noe sjokk den dagen Neville kom med beskjeden om at han hadde spilt sin siste United-kamp. Prestasjonene hadde dalt, og i sin siste kamp – mot WBA 1. januar – var han rett og slett et konstant faremoment. Med negativt fortegn. Tiden var inne for Neville, og timingen for beslutningen om å legge skoene på hylla var nok ganske sikkert helt riktig.

Det var allikevel en trist beskjed å få. Jeg hadde, som mange andre, gruet meg til dagene Neville, Scholes og Giggs skulle komme med den uunngåelige beskjeden om at nok er nok. De har vært med omtrent så lenge jeg kan huske å ha sett United-kamper, de har alltid vært der. De var på mange måter Manchester United, selvfølgelig sammen med Sir Alex Ferguson.

Kameratgjengen gjenforenes

Etter en karriere på nesten 20 år i klubben, var det naturligvis på sin plass at Gary Neville skulle få en testimonial-kamp på Old Trafford, hvor han fikk si adjø til sitt trofaste publikum, og publikum fikk si adjø til sin trofaste spiller. I løpet av våren ble det klart at motstander skulle være Juventus, og at kampen skulle spilles tirsdag i uken før Champions League-finalen.

Som seg hør og bør i forbindelse med en testimonial-kamp, ble spørsmålet stilt om hvilke spillere som ville bli invitert til å spille for United mot Juventus. Etter en karriere på nesten to tiår på førstelaget, var det mange å ta av. Fra et emosjonelt synspunkt kunne Gary Neville allikevel knapt ha valgt bedre enn det han gjorde.

SAMLET IGJEN: F.v: Sir Alex Ferguson. Ryan Giggs, Nicky Butt, David Beckham, Gary Neville, Phil Neville, Paul Scholes.

Gary Neville gikk veien gjennom Uniteds ungdomssystem, og var kaptein for klubbens berømte Class of ’92 – årgangen som vant FA Youth Cup i 1992, og hvor alle bortsett fra George Switzer senere gjorde karrierer innen fotballen. I Uniteds finaletropp denne sesongen fant man – i tillegg til Neville – spillere som David Beckham, Nicky Butt og Ryan Giggs – som alle senere hadde (og har) lysende United-karrierer. Disse ble plukket ut til å spille sammen med sin gode kamerat i hans siste kamp.

I tillegg ville Gary Neville ha med sin bror Phil, samt Paul Scholes, som begge kom fra Uniteds ungdomssystem og som sammen med de allerede nevnte dannet kjernen i Uniteds ungdomssatsing på 90-tallet som kulminerte med Champions League-triumfen på Camp Nou 26. mai 1999.

Kameratgjengen som preget Manchester United i et tiår (noen av dem i nesten to), som vant den gjeveste europacupen sammen, skulle igjen samles på Old Traffords grønne matte til en siste dans.

4113 kamper

Kvelden kom, og til tonene av The Stone Roses’ ‘This is the One’ entret Gary Neville Old Trafford, og ble ønsket velkommen av en æresvakt bestående av spillere og trenere fra både Manchester United og Juventus.

Og for en gruppe United-spillere det var som stod i æresvakten denne kvelden, og som skulle starte kampen for United! For en som er født på midten av 80-tallet, og hvis første sterke minner fra Manchester United er fra tidlig 90-tall, var det nesten som en drøm å se de gamle heltene i United-drakt igjen. Det føltes som om de var kommet hjem alle sammen. Det føltes riktig å ha dem der.

Bror Phil Neville og Nicky Butt stod der. Begge forlot United i 2005 etter å ha slitt med å få spilletid på Old Trafford, og smilte nå som soler der de igjen skulle spille for hjemmelaget på Old Trafford. Neville med enda mer bleket hår enn da han sist hadde på seg United-trøya, Nicky Butt helt uten hår, men ellers seg selv lik.

David Beckham stod også der, åtte år etter at han forlot Old Trafford. Den tidligere landslagskapteinen, fortsatt kjekkeste gutten på laget, og – som han beviste i løpet av kampen – med en like presis høyrefot som i glansdagene.

I tillegg var selvsagt Paul Scholes og Ryan Giggs med fra start. Hva ville vel en testimonial-kamp for Neville vært uten spillerne han hadde spilt aller lengst med? Også John O’Shea og Wes Brown – begge med over ti års fartstid i United-trøya – var klare for å spille i sin kamerats siste kamp.

Resten av laget bestod av Wayne Rooney, som selv hadde sju sesonger i den røde trøya, mangeårig landslagskollega og senere også lagkamerat Michael Owen og keeper Tomasz Kuszczak.

Laget som startet Gary Nevilles testimonial-kamp hadde på tidspunktet spilt 4113 offisielle kamper for Manchester United og stått bak 616 mål.

Siste kveld med gjengen

Juventus vant til slutt kampen 2-1, men gamlegutta fikk allikevel vist at de fortsatt kan. Gary Neville og David Beckham på høyresiden viste at samarbeidet dem i mellom ikke var glemt, og Neville stormet med jevne mellomrom opp i banen fra sin backposisjon, mens Beckham strødde ballen rundt over hele banen med høyrelabben.

Det viktigste var imidlertid verken resultat eller prestasjoner denne kvelden. Gary Neville, for anledningen litt mindre innbitt og alvorlig enn hva han normalt var på en fotballbane, skulle hedres, og det kunne knapt vært en bedre gjeng til å gjøre det enn den som var samlet på Old Trafford denne mai-kvelden: Ni av spillerne på laget hadde spilt over 300 United-kamper, mens sju av dem var med å vinne Champions League-trofeet i 1999. Totalt hadde de elleve spillerne vunnet hele 66 ligatitler.

STARTELLEVEREN: Bak f.v: Beckham, Butt, Kuszczak, Brown, O’Shea, Owen. Foran f.v: Giggs, P Neville, G Nevilla, Scholes, Rooney.

De siste heltene

Dette var den siste dansen for ‘mitt’ United. Spillerne som slo gjennom på begynnelsen og midten av 90-tallet var spillerne som var mine første helter, og her var seks av dem samlet igjen på Old Trafford for sine siste dansetrinn sammen. Ingen spillere er som de man så på da man var liten. De var helter. Jeg så opp til dem. Spillere som slår gjennom i dag kan være så gode de bare vil – de vil aldri bli helter på samme måten.

Da jeg gikk ned mot t-banestasjonen på Majorstuen etter kampslutt følte jeg meg både tom og tilfreds. Tom fordi dette var siste gang disse heltene spilte sammen på denne måten. Det kan godt hende at mange av de igjen får spille på Old Trafford ved en eller annen anledning, men dette var siste gang de spilte sammen mens de alle fortsatt mer eller mindre var aktive spillere.

Sammen med følelsen av tomhet, var jeg også tilfreds. Alt kan ikke vare evig, og det ble satt et fint punktum som på mange måter var avslutningen på en epoke. En epoke som har var en av de fineste i Manchester Uniteds historie. Det var godt å se Gary Neville få den avslutningen han fortjente sammen med sine beste fotballvenner.

Kampen ble for meg ikke bare en hyllest av Gary Neville, men også på mange måter en hyllest av Paul Scholes, Phil Neville, David Beckham, Nicky Butt og Ryan Giggs.

Heldigvis holder Ryan Giggs det fortsatt gående. Når også John O’Shea og Wes Brown forsvant, er det tynnet kraftig ut i rekken av kontinuitetsbærere, men den som har vært med lengst av dem alle er fortsatt med. Og forhåpentligvis blir han med enda en stund til.

Takk for alle minner, min barndoms store helter. Og takk for avslutningen, som er mitt United-minne for 2011.