– Jeg mistet to spillere i løpet av mine første fem minutter i jobben

De har alle satt sitt preg på Manchester United og har alle fortalt sine eklusive historier til United-Supporteren. Hver fredag denne sommeren henter vi frem en godbit fra arkivet til glede for nye lesere. Først ut er tidligere United-manager Ron Atkinson. 

I juni er det 38 år siden han overtok managerstolen på Old Trafford, og blåste nytt liv i United.

Han holdt pressekonferanser mens han tok solarium. Han ga oss uforglemmelige FA-cuptriumfer på Wembley og satt på bar i USA da han fikk vite at United-jobben skulle bli hans.

Ron Atkinson var definitivt noe utenom det vanlige.

Det er han fremdeles…

80-tallet forandret verden

– Fotballen nå?

Ron Atkinson drar hånden tankefullt over hakepartiet.

– Jeg savner tøffheten. Den mentale styrken. Spillere som går i krigen for lagkameratene og tar en smell for laget. La meg gi deg et eksempel, Bryan Robson på sitt beste ville vært en gigant også i dag. Garantert. Atkinson smiler forsiktig.

I almanakken hans står det to avtaler denne dagen. Den første er med united.no. Det er en avtale Atkinson, ifølge ham selv, har sett frem til.

Den andre derimot…

– Jeg skal på et førerkortkurs for eldre bilførere, sukker han.

– Jeg har et par venner som har gjennomgått det samme kurset, og de beskrev det ikke akkurat som årets høydepunkt for å si det slik. De sa den største utfordringen var å holde seg våken, humrer Atkinson og fisker.

Først etter en tanke medlidenhet, så etter en teskje til å røre rundt i den oppsiktsvekkende svake teen.

– Du vet, begynner han.

– De beste spillerne fra 80-tallet ville ikke bare klart seg i dagens Premier League, de ville utmerket seg, forklarer han før et eneste spørsmål er stilt.

«Big Ron» fortsetter tiraden.

– Hvor er dette fantastiske fitnessnivået som alle snakker om nå til dags? Se på kampene fra 80-tallet. Old Trafford var en åker og det samme kan sies om de fleste banene rundt om i England. Det var gjørmehauger, ikke strøkne stuetepper slik som i dag. Likevel fløy backene opp og ned på kanten hele kampen gjennom. Susende tacklinger og knallharde dueller. Fansen forventet det og de forlangte det, forklarer han.

Om noen timer skal Atkinson være elev på førerkortskurset sitt, men frem til da er det han som er læreren og lite engasjerer den tidligere United-manageren mer enn når det fargerike 80-tallet står på timeplanen.

– Vet du hva som er en perfekt fysioterapeut i mine øyne? En røslig kar, med en diger brun jakke, som røyker en feit sigar mens han lener seg mot døren til behandlingsrommet. Han slipper ikke noen spillere inn med mindre de har trøbbel med å gå eller stå oppreist. Det er perfekt. I dag virker det som fysioterapeutene tenker at de ikke gjør jobben sin om de ikke har minst 20 spillere på behandlingsrommet til en hver tid, sukker han.

Det nærmer seg 40 år siden «Big Ron» kom til United. Da var den fremmadstormende manageren 42 år gammel, og to år yngre enn det Alex Ferguson var da skotten overtok United drøye fem år senere.

I baren på hotellet Arden, i utkanten av Birmingham, sitter en blid og sprudlende Atkinson.

I mars fylte han 80 år, men minnene fra United-tiden sitter som spikret. Det var inngangen til det uforglemmelige 80-tallet, et tiår som skulle forandre verden.

Og for Uniteds del, definitivt til det bedre.

Atkinson kom til United da den første Indiana Jones-filmen gikk sin seiers gang på kinoer verden over, Bucks Fizz hadde vunnet den internasjonale Melodi Grand Prixfinalen med «Making your Mind Up» og Diana og Charles ble smidd i hymens lenker i St. Pauls katedralen i London.

Ungareren Ernő Rubik hadde fått millioner av mennesker verden over til å fikle med sin berømte flerfargerede kube, og de som ikke hadde tålmodighet til å vri og vende på Rubiks kube forsøkte i stedet seg på det nyvinnende tv-spillet Donkey Kong.

I USA så den omdiskuterte musikkanalen MTV dagens lys og verden over satt tv-seere klistret til skjermen for å få med seg såpeserien «Dynastiet».

Og på Old Trafford var det mange som ventet på at den karismatiske Atkinson skulle bygge sitt eget dynasti.

Ron Atkinson derimot tenkte ikke på United-jobben på det viset.

I alle fall ikke i begynnelsen.

I stedet hadde han mer enn nok med å komme over sjokket som ventet på den aller første arbeidsdag som Manchester United-manager…

– Mistet to på fem minutter

Manchester Ship Canal er en av de viktigste innfartsårene til industrien i Manchester. Fra elven Mersey, via drabantbyene i vest, bukter den seg gjennom landskapet mot den mer sentrumsnære delen av Manchester.

Ron Atkinson og Manchester Ship Canal har det til felles at de begge har sitt opphav i Liverpool.

Mens Manchester Ship Canal krongler seg pliktskyldig mot Old Trafford, hadde også Atkinson en noe kronglete og uortodoks vei til Old Trafford.

Sin første managerjobb fikk Atkinson i Kettering. Derfra gikk veien videre til den en gang så ambisiøse klubben Cambridge med eiere som ville gjøre fotbalklubben minst like berømt som byens ærverdige og presisjetunge universitet.

Men det var i West Bromwich at manageren Ron Atkinson virkelig satte sitt preg på engelsk fotball. Anført av trioen Laurie Cunningham, Brendan Batson og Cyrille Regis, sjarmerte Ron Atkinsons mannskap en hel nasjon.

Og på midten herjet en ung Bryan Robson, mens navnebrødrene Ally og Tony Brown scoret mål nærmest på bestilling.

Sent på våren 1981 drar Ron Atkinson med West Bromwich til Florida. «Baggies» har blitt nummer fire i serien og Atkinson har lagt et solid fundament for fremtidig suksess for Midlandsklubben. Mens West Bromwich spillere og ledere er i Florida, drar Atkinson for å se kampen mellom Tampa Bay og Fort Lauderdale.

Der treffer han sin venn, den tidligere Huddersfield og Leicester-spilleren Frank Worthington som nå spiller for Tampa Bay.

Selv om Worthington spilte på den andre siden av Atlanterhavet, hadde han fremdeles gode kontakter i hjemlandet.

Svært gode skulle det vise seg.

– Vi tok en drink sammen da Frank plutselig sa til meg: «Jeg vet hvem som skal bli den nye Manchester United-manageren». «Gjør du?», svarte jeg. «Fortell, ikke hold meg på pinebenken».

Da løftet Frank blikket og så på meg.

«Det er du!»

– Jeg husker det ekstremt godt for det var første gangen jeg hadde hørt noe om det.

– Du ble med andre ord overrasket?

– Hell yeah! Jeg var sikker på at Lawrie McMenemy skulle få jobben. Jeg hadde også hørt at United hadde andre navn på blokken, men at mitt navn stod der var helt nytt for meg. «Hvorfor tror du at jeg blir ny United-manager», spurte jeg Frank. «Jeg tror det ikke, jeg forteller deg det», smilte han.

– Jeg visste ikke hvor han hadde det fra, men det Frank fortalte meg hadde fått tankene mine til å svirre noen ekstra runder rundt her oppe, sier Atkinson og peker på pannebrasken.

Atkinson hadde forsåvidt rett i sine antakelser. Southamptons høyt respekterte manager Lawrie McMenemy var Uniteds førstevalg og hadde signalisert at han var interessert.

Men da kona Anne satte  foten ned og ikke ville flytte til Manchester, kunne Martin Edwards stryke navnet hans fra listen. Både Bobby Robson og Ron Saunders, i henholdsvis Ipswich og Aston Villa, takket høflig, men tvert nei på Edwards forespørsel.

Så da Edwards fikk vite Atkinson kunne bli tilgjengelig, nølte han ikke med å kontakte Bert Millichip i West Bromwich.

Liverpools trofaste venstreback Alan Kennedys Anfield-debut var så rufsete at det fikk daværende Liverpool-manager Bob Paisley til å proklamere at det var feil Kennedy som i sin tid hadde blitt skutt.

Men med Atkinson som tilskuer på tribunen, skrev Kennedy seg inn i Liverpools historiebøker med gullskrift da han avgjorde europacupfinalen mot Real Madrid på Parc des Princes i Paris i 1981.

Men 27. mai 1981 var ikke bare en merkedag for Liverpool, det var nemlig også dagen da Ron Atkinson fikk den offisielle henvendelsen fra United via journalisten John Maddock.

– Jeg ville ikke forlatt West Bromwich for mange andre lag, knapt for noen andre. Vi hadde et godt lag, et godt fundament og var på vei mot noe som kunne bli stort. Men United-jobben fortjente nøye en vurdering. Selve forhandlingene med daværende United-formann Martin Edwards gikk veldig fort. Vi ble enige nesten umiddelbart, erindrer Atkinson.

– Følte ikke presset

United hadde famlet siden storhetstiden på tampen av 60-tallet. Men nå var de tidvis vonde 70-årene historie, og 80-tallet stod for tur.

Det var tid for å gjenreise Uniteds stolthet.

– Forventningspress?

Ron Atkinson rører fremdeles omhyggelig rundt i teen mens han rister sakte på hodet.

– Manchester United er en helt spesiell klubb, men jeg følte det ikke slik da jeg ankom Old Trafford til min første arbeidsdag i juni 1981. Det er én ting det er viktig å huske på. Etter at United vant europacupen i 1968 vant klubben bare ett trofé før jeg vant FA-cupen i 1983, og det var FA-cupen i 1977 mot Liverpool.

Atkinson mente den gangen, og mener fremdeles, at klubben var i dårlig forfatning selv om Dave Sexton hadde blitt nummer to i serien, fattige to poeng bak Liverpool i 1980.

– Da jeg forlot West Bromwich for å ta managerjobben i United, tok jeg over et svakere lag, men en større klubb. Det tiltalte meg, forklarer Atkinson.

Likevel var det ingenting som kunne forberedt «Big Ron» på det som ventet på hans første arbeidsdag som United-manager 9. juni 1981.

På morgenkvisten spaserte Atkinson inn korridorene på Old Trafford og traff på Joe Jordan i gangen.

– Hei Joe. Hyggelig å møte deg. Jeg gleder meg til å jobbe med deg, sa Atkinson.
– Nei det gjør du ikke. Jeg skal til AC Milan, repliserte skotten med de fraværende fortennene.

Litt lenger ned i korridoren stod Mickey Thomas og trippet utålmodig.

– Hei sjef. Jeg vil bort, var Thomas sin «velkomsthilsen» til Atkinson.
– Jo takk skal du ha, Mickey. Du har virkelig gitt meg en sjanse, har du ikke?, kontret Atkinson ironisk.
– Mickey Thomas sa altså at han ville bort fem sekunder etter at jeg hadde møtt ham.

Atkinson korrigerer seg en smule.

– Ok, kanskje 20 sekunder. Jeg skal la tvilen komme ham tilgode, humrer han.

I dag kan han le av episoden, men følelsen den junidagen i 1981 var alt annet enn komisk.

Ron Atkinson hastet inn på sitt nye kontor, låste døren og så ut i luften.

– Jeg hadde mistet to spillere i løpet av fem minutter. Da tenker man sitt…

– Og hva tenkte du?

«Fortsetter det slik har jeg ikke spillere igjen når min første arbeidsdag er over», ler Atkinson.

Stramt budsjett

En av den nye United-managerens største utfordringer var å fornye stallen på et stramt budsjett. Det var ingen tid å miste.

– Mange av de spillerne United hadde var kommet til slutten av karrierene sine. Martin Buchan hadde rundet 32 år, mens Lou Macari og Gordon McQueen slet med stadige skadeproblemer.

– Jeg sa til Martin Edwards at det første vi måtte gjøre var å få United til å bli et europeisk storlag igjen. United hadde vært pionerer i europacupsammenheng, og mye av historien til klubben var bygget på å være en betydelig aktør i Europa. Husk på at fra 1977 og frem til 1982 var det kun engelske klubber som vant Europa cupen for serievinnere. De beste lagene i England var med andre ord også de beste i Europa. Vi måtte handle, og vi måte handle raskt, erindrer Atkinson.

Han lot Thomas gå til Everton, men forlangte å få John Gidman i retur, noe han også gjorde.

Den ferske United-managerens første store kjøp var imidlertid Frank Stapleton fra Arsenal.

– Frank var en «Target Man», den beste i Europa i mine øyne. Da jeg fikk nyss i at Liverpool også ville kjøpe ham, låste jeg ham likegodt inne på et hotellrom ved Heathrow, knegger Atkinson.

Mens de to satt på hotellrommet banket det på døren.

– Hvem er det som vet at vi er her?, tenkte jeg. Er det noen som prøver å kuppe overgangen i siste liten? Jeg åpnet døren og der sto Remi Moses. «Remi, hva gjør du her?», spurte jeg. «Jeg vil signere for deg, boss, svarte spilleren som hadde slått gjennom i West Brom under Atkinsons ledelse. «Ok, her er nøkkelen til rommet mitt litt lenger nede i gangen. Gå inn der og vent på meg. Ikke åpne døren for noen, jeg skal bare få Frank sin underskrift først».

Tre timer senere, da det nærmet seg midnatt hadde Atkinson fått underskriften til både Stapleton og Moses.

Nå gjenstod bare én spiller.

Spilleren som stod øverst på Ron Atkinsons ønskeliste.

– Betal det som skal til

United trengte en karismatisk manager som kunne ta United tilbake til toppen etter at Dave Sextons defensive stil hadde falt i unåde hos fansen og Atkinson var på vei til å bygge et spennende lag.

Men han trengte én spiller til.

Spilleren som kunne styre midtbanen, ta kapteinsrollen og lede laget. Han som skulle bli bærebjelken i nye United. Atkinson visste nøyaktig hvor han skulle finne ham.

I gamleklubben West Bromwich.

19. september 1981 var Swansea motstander på Old Trafford. United vant 1-0 takket være Garry Birtles sin første ligascoring for United etter rekordovergangen fra Nottingham Forest ett år tidligere. Etter kampen inviterte Ron Atkinson den tidligere Liverpool-manageren Bill Shankly inn på kontoret.

– Jeg ville ha Shanklys mening så jeg spurte han rett ut. «Bryan Robson, hva ville du betalt for ham, Bill». Shankly så på meg og sa med klar skotsk diksjon. «Whatever it takes, Ron. Whatever it takes».

Atkinson fikk akkurat den forsikringen han hadde ønsket seg.

– Jeg hadde forhørt meg med Glenn Hoddle, men han ville ikke forlate Tottenham for en annen engelsk klubb. Jeg sjekket også Trevor Francis uten hell. Men Bryan Robson var uansett den spilleren jeg hadde pekt meg ut, koste hva det koste ville. Da jeg var manager i West Brom holdt jeg andre klubber på avstand ved å si at han ikke var til salgs. Men jeg visste at Bryan hadde hatt diskré samtaler med andre United-spillere på landslagssamlinger. Jeg gjorde det klart for Bryan at den eneste måten han fikk forlate Hawthorns på, var om jeg ble manager i United.

– Så det var ikke vanskelig å overtale ham til å komme til United?

– Vanskelig? Atkinson ler.

– Snarere tvert imot. I en periode ringte han meg hver dag og minnet meg på løftet jeg ga til ham. «Nå må du må oppføre deg skikkelig. Det er jeg som skal jakte deg, ikke omvendt», sa jeg. Jeg ville ha «Robbo» og han ville komme, men sannheten var at jeg var i ferd med å gi opp. Jeg har alltid trodd at dersom noe skjer med en overgang så skjer det ganske raskt, men overgangen til Robbo trakk ut i langdrag, minst seks uker, minnes 80-åringen.

– Det er ikke tvil om at vi gikk glipp av andre gode spillere fordi jeg ville hente Robson. Mark Lawrenson kunne blitt United-spiller og David Armstrong fra Middlesbrough kunne blitt det samme, sier han.

Og fortsetter:

– Til slutt forklarte jeg styret at det ikke var gambling å sette ny britisk overgangsrekord for «Robbo». Sir Matt Busby var uenig med meg. Da United aksepterte å betale 1,5 millioner pund for Robson, trakk han seg fra styret.

– Hvorfor?

– Han elsket fremdeles United, men i hans øyne var ingen spiller verdt så mye penger, forklarer Atkinson.

Genialt? Nei, det var flaks

– Kjenner du uttrykket «Scallywags»?, utbryter plutselig 80-åringen.

– Jeg liker typer som har personlighet, sier Atkinson.

Begrepet «Scallywag» er et slengbegrep som henviser til en person som er en smule eksentrisk og som gjerne går over streken uten at det er noe ondsinnet i handlingen.

Wimbledons «Crazy Gang» hadde elleve slike.

Men det var ikke bare Atkinsons spillere som hadde personlighet og karisma. Han hadde det i alle høyeste grad selv også.

Han elsket å delta på treningsøktene på «The Cliff», men dersom været utenfor ble for guffent kunne spillerne i stedet se det skarpe lilla solariumslyset fra Atkinsons kontor, da de løp rundt i det piskende regnværet på United gamle treningsfelt.

En gang holdt Atkinson sågar sin ukentlige pressebriefing mens han lå på solsengen. Men bak en noe breial og eksentrisk fasade var Atkinson i ferd med å utføre den mest betydningsfulle jobben han kunne utrette.

Han fikk troen tilbake hos United-fansen.

I løpet av de fem hele sesongene han ledet United, ble klubben aldri dårligere enn nummer fire og endte på tredjeplass to ganger. United flørtet med ligatittelen både i 1984 og 86.

Men det er først og fremst FA-cuptriumfene i 1983 og 85 Atkinson huskes for.

– Ja, det er vel det, men det kunne vært annerledes. Livet er fullt av tilfeldigheter, filosoferer den tidligere United-manageren.

Han gir et eksempel.

På veien mot FA-cupfinalen i 1983 møtte United Everton i kvartfinalen på Old Trafford.

Var det én ting Atkinson ikke ønsket så var det omkamp på Goodison Park.

– Mitt United-lag slet alltid mot Everton og dette var ikke noe unntak. Med 0-0 og bare noen minutter igjen fikk vi corner. Jeg kastet inn Lou Macari. «Du kan krangle inn et mål for oss, Lou», sa jeg. I sluttsekundene sendte Ray Wilkins en fantastisk ball inn i Evertons 16-meter og Macari headet ballen til Frank Stapleton som banket ballen i mål. «En taktisk genistrek» kalte avisene det, humrer Atkinson og nipper til teen.

– Skal jeg fortelle deg hva det var?, fortsetter han.

– Det var panikk, ler han hjertelig.

– Det hadde låst seg litt for oss. Noe måtte skje, men da jeg sendte Lou innpå glemte jeg å ta av en annen spiller. Mick Duxbury kom løpende over til meg og sa:

«Boss, du må ta ut noen. Hvem blir det?»

«Du!», svarte jeg.
«Meg? Hvorfor tar du ut meg?», undret Duxbury.
«Fordi du står nærmest».

Atkinson ler igjen.

Men på 80-tallet var FA-cupen blodig  alvor.

– Da vi vant FA-cupen betydde den mye. Svært mye, og den var ikke helt ubetydelig for Ferguson i 1990 heller, smiler Atkinson.

– Jeg var en stor fan av turneringen. Den har ikke den statusen nå lenger. Cupfinaledagen var fenomenal. Alle var involvert. Jeg har sagt i mange år at vinnren av FA-cupen burde få plass i Champions League. Det ville blåst nytt liv i turneringen, men det kommer neppe til å skje, erkjenner 78-åringen.

Som om Argentina mistet Maradona

Ingen kan frata Ron Atkinson det han oppnådde med United. Han sørget for to av de mest minnerike cupfinalene i Uniteds historie og han var nær ved å ta United til cupvinnercupfinalen i 1984.

De som var der vil aldri glemme den fantastiske 3-0-seieren mot Barcelona på Old Trafford, da Graeme Hogg nøytraliserte Diego Maradona og Bryan Robson var majestetisk.

Atkinsons United hadde alle forutsetninger for å bygge videre på den fantastiske flomlyskvelden i mars og sikre seg ligagullet som hadde ridd United som en mare siden 1967.

– Vi hadde to virkelig gode sjanser til å vinne ligaen i min tid på Old Trafford. Da det gjensto ti kamper av sesongen i 1983/84 ledet vi serien ett poeng foran Liverpool. Like før semifinalen i cupvinnercupen mot Juventus satt jeg på The Cliff sammen med noen italienske journalister da spillerne hadde gjort unna den siste treningsøkten på gresset. Da spillerne var på vei til garderoben kunne jeg skimte Bryan Robson i øyekroken i det han spaserte mot en ball. Han snudde seg og skjøt ballen bort mot ballnettet. Da han gjorde det pådro han seg en strekk i baksiden av låret og var ute i noen uker, sukker Atkinson.

På dette tidspunktet var Ray Wilkins suspendert og Arnold Muhren skadet.

– Ubeleilig, men jeg visste at så lenge vi hadde «Robbo» hadde vi en god sjanse mot Juventus, et lag jeg mener var verdens beste på det tidspunktet. Så kom Robsons skade. Noe så meningsløst, frustrerende og typisk for oss. Samtidig som vi mistet Robson, kjøpte Liverpool John Wark fra Ipswich. Liverpool snublet først over målstreken fordi vi kollapset totalt. Vi vant kun to av de siste ti ligakampene og ingen av de siste fem. En sesong som hadde vært så lovende så sent som i mars endte i stedet med en gigantisk nedtur, sukker Atkinson.

Sesongen etter var imidlertid United tilbake på Wembley.

Norman Whitesides eminente fulltreffer sørget for en ny FA-cuptittel for «Big Ron» mot seriemesterne, Howard Kendalls Everton.

– Vi hadde både Mark Hughes, Frank Stapleton og Norman Whiteside som kunne score. I tillegg fikk jeg mål fra midtbanen både av «Robbo», Gordon Strachan og Jesper Olsen. Likevel var jeg fast bestemt på å hente en spiss til, en målgarantist, for å unngå at vi skulle bryte sammen på oppløpssiden nok en gang, forklarer Atkinson.

Valget falt på den 24 år gamle Leicester-spissen Gary Lineker som hadde blitt toppscorer sesongen før.

– Vi hadde en enighet med Leicester, men dette var en tid hvor regnskapet måtte balanseres. For å hente Lineker måtte jeg først selge noen andre. Før jeg hadde klart å selge noen, steppet Howard Kendall inn og snappet Lineker foran nesen på oss, sier Atkinson.

Selv uten Lineker startet den påfølgende sesongen strålende.

United innledet 1985/86-sesongen med å vinne de ti første ligakampene og savnet av en ung og målfarlig Lineker på topp var ikke merkbart på høsten.

Men så kom en tung vinter og med den de sedvanlige skadeproblemene.

– Bryan Robson ble skadet på landslagsoppdrag mot Tyrkia og var ute i tre måneder. Paul McGrath ble skadet og Gordon Strachan likeså. Manchester United var mer enn bare Bryan Robson, men han var uhyre viktig for oss. Hvor gode ville Argentina vært i Mexico-VM i 1986 om ikke det var for Diego Maradona? «Robbo» var like viktig for oss. Uten han bar det galt av sted. Det hjalp heller ikke at Barcelona hadde aktivert Mark Hughes sin utkjøpsklausul og at vi allerede vinteren visste at vi kom til å miste ham etter sesongslutt. Det er umulig å vite, men jeg tror vi kunne vunnet med Lineker på laget, påpeker Atkinson.

– Var det andre store navn du ønsket å hente til United?

– La meg først si at jeg ikke er misunnelig på den suksessen Alex oppnådde i United. Snarere tvert imot. Jeg har alltid sagt at han var den beste, kanskje den eneste, rette til å overta for meg. Men han fikk en helt annen frihet til å handle enn det jeg hadde. Jeg hadde mange diskusjoner med styret, smiler han.

Sir Alex Fergusons forgjenger retter seg opp i stolen, kikker på klokken og ser tankefullt ut av vinduet.

– Andre spillere. Ja, begynner han.

– Jo det var en del, men det hente også at jeg ombestemte meg ganske kjapt. Da mitt West Bromwich-lag gjestet Old Trafford i desember i 1978 scoret vi fem mål mot Gary Bailey. Noe av det første jeg tenkte da jeg fikk United-jobben var at en keeper som slipper inn fem mål på Old Trafford ikke holder United-standard. Jeg sjekket om det var mulig å hente Peter Shilton, men allerede på min første treningsøkt ble jeg stående og måpe. Bailey var mye, mye bedre enn jeg trodde. Da ofret jeg ikke Shilton flere tanker. Men andre ganger var det styret som stod i veien. Jeg forsøkte å hente stopperen Terry Butcher til United og vi ville fått ham om vi betalte 750.000 pund. Men styret hadde alt satt av pengene til å bygge museum på Old Trafford. «Flott. Neste gang vi ligger under og trenger et mål på en corner så sender jeg museet i angrep», svarte jeg.

Atkinson humrer. Han er i sitt ess. I storform. De gode historiene sitter løst.

Men det er én merkelapp, eller en myte om du vil, som har fått feste seg og nærmest stå uimotsagt i en årrekke.

Den vil Atkinson svært gjerne bli kvitt.

– En skulle nesten tro at tiden min som United-manager var en eneste stor fest, men det var ikke en utpreget drikkekultur i United. Spillerne drakk mer enn det som er vanlig i dag, men vi skilte oss absolutt ikke negativt ut. Vi dro ofte på treningsleire til Mallorca og da tok jeg alltid Bryan Robson til side for han var min kaptein og nøt enorm respekt i gruppen.

«Hør her, dere har to dager nå. Gå ut og ha det gøy, men den tredje dagen klokken 10 skal dere løpe til dere stuper og resten av uken blir det harde økter. Vi begynner presis 10. Er det noen som har problemer eller ikke kan gjennomføre økten, så er du i trøbbel, Robbo. Og spilleren trenger ikke å tenke på lønn i en måned. Om det er noe trøbbel på hotellet er det rett hjem. Ferdig arbeid.

– Og det fungerte?

– Hver eneste gang! Den angivelige drikkekulturen i United har fått mye oppmerksomhet, men Liverpools spillere kunne virkelig drikke de fleste under bordet, men du verden, de var også Europas beste lag i en årrekke, påpeker 78-åringen.

– Jeg visste at Ferguson var aktuell

Om Uniteds start på 1985/86-sesongen var forrykende, var starten på 1986/87-sesongen tilsvarende katastrofal.

United hadde kun vunnet tre av sine 13 første ligakamper og presset på Ron Atkinson var formidabelt før omkampen i ligacupen mot Southapton på The Dell 4. november.

George Lawrence, Danny Wallace, som senere ble United-spiller sørget for 2-0 til hjemmelaget. En ung Matthew Le Tissier hamret inn de to siste spikrene i Atkinsons kiste.

– Jeg har alltid sagt at Martin Edwards er den beste formannen jeg har jobbet for og han sa til meg så lenge vi kan se fremskritt og en plan i det som skjer, sitter du trygt. Så da han startet møtet etter kampen mot Southampton med de fryktede ordene «Vi trenger en forandring», skjønte jeg hva som var i vente, forklarer Atkinson.

6. november annonserte United at Atkinson hadde fått sparken og senere samme dag ble Alex Ferguson presentert som klubbens nye manager.

Men er «Big Ron» bitter?

– Overhodet ikke. Snarere tvert imot. Jeg visste at United sommeren 1986 hadde sjekket om Alex ville være interessert i United-jobben om jeg fikk sparken. Det var forståelig. Styret tenkte fremover og ville være forberedt om noe skjedde, hvorfor skulle de ikke det? Jeg hadde ingen problemer med det.

Atkinson var innom flere klubber etter at han forlot United, og han tok innersvingen på United i ligacupfinalene både i 1991 og 1994 med henholdsvis Sheffield Wednesday og Aston Villa på Wembley.

Våren 1999 tok han siste jobb da han ble hyret for å redde Nottingham Forest fra nedrykk. Med det sedvanlige pressekorpset med halsende journalister på slep annonserte Atkinson sin ankomst på City Ground.

Det var bare et problem. I all ståheien og oppmerksomheten som fulgte satte han seg ned på Arsenals innbytterbenk.

Fortsettelsen ble ikke stort bedre og samme dag som United ble seriemestere og tok det første troféet i den historiske «Treble-triumfen», hadde Atkinson ledet et lag for siste gang.

Paradoksalt nok hadde Manchester United nådd den definitive toppen da Atkinson takket for seg i manageryrket etter 28 år.

Etter å ha fått sparken i ITV for en rasistisk bemerkning som kom ut på eteren, hadde Atkinson i mange år en litt tilbaketrukken rolle, men er i dag ofte å se på Old Trafford som ekspertkommentator for MUTV.

– United er fremdeles en spesiell klubb for meg. Bare det å stå utenfor stadion å se folkehavet er en opplevelse, men det er en annen klubb i dag. Bare se på Megastore-butikken. Da jeg var United-manager var det Sir Matt Busby som eide klubbutikken og den var vel lenge bare åpen på kampdager. Hele Manchester United har blitt så uendelig stort at det nesten er vanskelig å ta inn over seg, men til syvende og sist handler det fremdeles om fotball, sier han filosofisk.

– Savner du jobben?

– Terry Venables sa til meg en gang «Vi hadde den beste tiden vi, Ron». Vi hadde en fin tid, men de fleste vil si at deres tid er den beste. Men det jeg savner er det kollegiale kameraderiet mellom managerne. Med veldig få unntak var det ingen som sa et ondt ord om hverandre, og man kunne stole på folk, sier han.

– Vet du hva jeg er stolt av, skyter han plutselig inn.

– Noen fortalte meg for en tid tilbake at jeg er den eneste engelske manageren som har vunnet store troféer med tre ulike engelske klubber. Det er vel ikke verst, smiler han.

– Hvordan tror du fremtidens fans vil huske Ron Atkinson som United-manager?

– Oi, si det. At vi spilte underholdende fotball, at jeg hadde den beste statistikken siden Sir Matt, at jeg hentet Bryan Robson, den perfekte kapteinen for meg og for Ferguson, og at jeg hentet Eric Harrison til United fra Everton. Han ble en fantastisk ressurs for United og Ferguson, sier han.

Og legger til:

– Men alt i alt, at det var en fin tid, en tid der supporterne kunne være stolte av laget sitt. Jeg har alltid likt å begeistre fansen, og det klarte jeg vel, gjorde jeg ikke?