Mathias Haugaasen (34) er en norsk fotballtrener og har jobbet i norsk toppfotball siden 2004. Han har tidligere drevet med analyse både for Vålerenga og aldersbestemte norske landslag. Til daglig er han å finne på Norges idrettshøgskole hvor han jobber som stipendiat på spillerutvikling i fotball, samtidig som han er med og trener 2. divisjonslaget Grorud. Han er en livslang United-fan og har besøkt noen av de fremste akademiene i verden gjennom sine studier – deriblant Uniteds treningsanlegg på Carrington ved flere anledninger.
Av: Mathias Haugaasen
De første 25 minuttene på Craven Cottage er vel noe av det beste offensive spillet United har vist denne sesongen. En del av de utfordringene de har hatt med store avstander mellom spillere, dårlige boksbetingelser pga. få dype bevegelser, lite fremoverrettet spill, samt lite samtidige mellomroms- og bakromstrusler var til tider snudd helt på hodet.
Noe av dette kan tilskrives en noe mindre bane enn normalt hvor det er lettere å holde tettere avstander mellom spillere, men også øke antallet spillere som er involvert i begge boksene. Dette er imidlertid likt for begge lag, så det mest interessante er hva de to lagene gjør som påvirker hvordan kampen utvikler seg som den gjør.
La oss se på Fulham først. Fulham mislykkes primært med to ting i starten av første omgang. Kantene ligger for høyt i det tidlige etablerte forsvarsspillet, noe som gjør at Parker og/eller Sidwell sentralt på midten må bredere for å dekke Uniteds utvendige trusler. Dette igjen åpner et veldig rom sentralt i banen, hvor United – i motsetning til en del tidligere kamper – lett bygger overtall. Som en konsekvens av nettopp denne manglende mellomromskontrollen så mister Fulhams bakre ledd kontroll på bakrommet, noe de antagelig ville gjort uansett hvilken høyde de forsøkte å sette linjen på. De kunne lagt seg lavere, som ville åpnet for både skuddtrussel og kombinasjonsspill rundt egen 16 – som eksempelvis ved scoring nr. 2. De kunne stå høyere, som ville åpnet for direkte bakromstrusler fra dypere i banen – som scoring nr. 3. Eller, som de som oftest endte med, en slags mellomhøyde hvor de åpner for begge deler – noe som også endte med scoring nr. 1.
Annonse
Dette viser bare hvor sårbart et lag er når de mister kontroll på mellomrom sentralt. United har et veldig synlig eksempel på akkurat dette i første omgang på sjansen til Berbatov på stillingen 0-1. Jones forsøker å rette opp en feilpasning fra like i forkant ved å støte høyt og bredt ut mot venstre, noe som åpner muligheten for direkte gjennombrudd fra dypt i banen og inn i bakrom (selv om en slik sjanse ikke ville oppstått dersom Rafael og Evans var bedre posisjonert). Lag på dette nivået har blitt veldig bevisst på akkurat dette, men kun de beste lagene er i stand til å holde balansekontroll på denne måten stabilt over tid. United har ikke vært i sistnevnte kategori hittil i sesongen.
Så hva med United? Dynamikken mellom van Persie og Rooney fungerte til tider på et meget høyt nivå. Begge er komfortable med å droppe lavere i banen for å involvere seg i det oppbyggende spillet, men samtidig er begge i stand til å skape uro inn i bakrommet. Denne uforutsigbarheten er vanskelig å forholde seg til for Fulhams bakre ledd, da spesielt i kombinasjon med manglende støtte fra leddet foran.
En av de største forskjellene fra tidligere, og kanskje mest gledelige er den fremoverrettede stilen til Cleverley og Jones sentralt. Jones representerer først og fremst bevegelser og trøkk i både forsvars- og angrepsspill, som United profitterer veldig på i første omgang – eksempelvis ved scoring nr. 1. Cleverley representerer også mye av det samme, men bringer dette med seg også inn i pasningsspillet – som ved den tredje scoringen. Denne direkte stilen fra sentralt i banen representerer en uforutsigbarhet som United bare glimtvis har vist denne sesongen, men er et virkemiddel som er helt avgjørende for å stabilisere poengfangsten i en liga som er jevnere enn på mange år. City og særlig Arsenal er per nå de to beste lagene i forhold til akkurat dette, og jeg skulle gjerne sett at Cleverley nærmet seg en Ramsey eller Wilshire i måten å hele tiden skape små ubalansesituasjoner hos motstanderen på. En slik stil er med på å styre et kampbilde på en litt annen måte enn det United er vant til nå, som i større grad benytter bredere alternativer for å skape denne ubalansen sentralt – og som de tradisjonelt gjør bedre enn de fleste andre lag. Selv om tanken bak og konsekvensen av de litt ulike offensive stilene til United kontra City og Arsenal er mye av det samme, så er det vanskeligere å over tid forsvare seg mot sistnevntes stadige gjennombrudd sentralt i banen. I kampen mot Fulham så ser vi imidlertid et United som er i stand til å kombinere begge disse to virkemidlene – en kombinasjon som få andre lag er i nærheten av nivåmessig.
Ja, det er faktisk tilfelle at spillere «sparer» energi til kommende kamper. De fysiske kravene – og ikke minst kravene til konsentrasjon – øker i takt med tempoet i kampen. Tilsvarende kan man spare energi ved å roe ned tempoet der det er mulig. Ikke bare underveis i kamper som tilsynelatende er avgjort, men også over en sesong. Noen kamper stiller høyere krav enn andre og spillere bruker dette både bevisst og ubevisst for å ha nok energi til å prestere stabilt over tid – med mindre man har en filosofi som Borussia Dortmund (som er et eget innlegg i seg selv). Dette viser seg veldig spesifikt i utviklingen av selve kampintensiteten gjennom de siste tiårene også: Der antall høyintensitetsløp har økt, og dertil tempoet i kamper, har tiden spillere står og går også økt tilsvarende.
Det er med andre ord fryktelig slitsomt både fysisk og psykisk å skulle prestere på topp, og ingen spillere eller lag er i stand til å gjøre dette gjennom samtlige minutter av samtlige kamper i en sesong. En av verdens mest kjente golfere gjennom tidene, Jack Nicklaus, kalte denne energien for sin juice: «You only have so much juice. You try to save what you’ve got so you can use it when it means the most»1. Noe av grunnen til at de beste spillerne og lagene er i stand til å prestere på et høyt nivå over tid, er altså at de er i stand til å tilpasse energibruken uten at det går utover poengfangsten – og som er noe av grunnen til at United er i stand til å prestere på så mange arenaer samtidig år etter år.
Dette relateres selvsagt også til at United i større grad enn mange andre kan rullere på mange posisjoner innad i stallen uten at kvaliteten synker under det som er nødvendig for å vinne kamper, men med en resultatutvikling som på lørdag, og med tre bytter i pausen, så vil spillere oftere enn ikke gå inn i en slags «kontrollere kamp» modus. Det er sikkert mange av oss som skulle ønske at United i større grad fullførte kamper slik de gjorde oftere tidligere, med både 4, 5 og 6 mål. Jeg tror imidlertid at de som sitter og håper på resultater som City-Norwich ofte sitter igjen med å være skuffet.
Annonse
Det er derfor en snever oppfatning blant mange medier når de utelukkende lar seg prege av prestasjonsnedgangen til United i andre omgang. Tvert i mot så er det nettopp der kvalitetsforskjellen mellom lagene kommer frem. Når Fulham reduserer til 1-3 så vil mange andre lag la seg prege over kamputviklingen og ofte så kommer gjerne både 2-3 og sågar 3-3 som en følge av dette. Hadde United snudd fra 1-0 til 1-3 så hadde plutselig tonen vært en litt annen, både hos motstandere og medier. De beste spillerne er imidlertid i stand til å skille resultat fra kampklima. Uansett kamputvikling så leder United fremdeles med to mål! Man glemmer derfor ofte at prestasjon på toppnivå er like mye et mentalt spill som et fysisk eller teknisk spill, og jevne kamper avgjøres ofte som en konsekvens av det førstnevnte.
Nå skal det dog sies at United hittil i denne sesongen ikke har vært på sedvanlig nivå i forhold til den mentale tryggheten, og både mediers og vår egen oppfatning utenfra av andre omgang av Fulham-kampen preges nok av denne historikken. Med rette kan vel sies. Samtidig bør man være i stand til å nyansere en prestasjon i større grad enn å se på resultattavlen og det faktiske spillet. Mye mer interessant er det å se hvilke grep United gjør underveis for å ta vekk det momentumet som Fulham ønsker å bygge opp, og som de får relativt gratis gjennom en del unødvendige pasningsmiss i starten av andre omgang. I første omgang var responsen å score mål (som jo vil være det sterkeste virkemiddelet), høyt press med markering sentralt og tidlig gjennombrudd fremover i banen. I andre omgang derimot var det lavere press, mer sentral romprioritering, mindre markeringsorientert sentralt på midten, posisjonsendringer og til tider formasjonsendring, og kun fremoverrettede valg der Fulham var i veldig ubalanse (som en naturlig konsekvens av at United hadde flere spillere lavere i banen). Sett utenfra så burde nok United «drept» momentumet og kampen gjennom større kynisme i pasningsspillet og å fullføre noen av de gode kontringsmulighetene i mål, men så skjedde ikke.
Jeg mener likevel at kampen på lørdag var et godt steg i riktig retning, selv om de ulike stegene kun var synlige gjennom spesifikke faser av kampen. Siden det et lag presterer alltid vi være relativ til den motstanden de møter så er det vanskelig å si hvor godt og stabilt det vil være videre. Prestasjonen nå var god nok mot Fulham. Om en uke kommer nevnte Arsenal på besøk, og da vil vi få en god indikasjon på hvor gode United har utviklet seg til å bli gjennom den siste perioden.
1For de av dere som er interessert i å lese om prestasjon på toppnivå, så anbefaler jeg boken til Hank Haney som var trener for Tiger Woods fra 2004-11; «The Big Miss». Sitatet til Jack Nicklaus er hentet fra s. 244.
