Kommentar: Skal skadene ødelegge?

Legg til at Gary Neville for få uker siden annonserte at han la opp og at Antonio Valencia har kun to innhopp etter seks måneder borte fra fotballen, og man får et innblikk i hvilke enorme problemer Sir Alex har med å mønstre et lag for tiden.

Skader er en del av fotballhverdagen. Det vet vi alle. Men akkurat som meteorologene skiller mellom vær og ekstremvær, er det forskjell mellom det man anser som en en gjennomsnittelig skadeliste på et par, tre mann og en smørbrødliste på lengde med en pergamentrull.

For nå er det inn til beinet for Manchester United. Selv om spesielt Chris Smalling har spilt heroisk som vikar, er det største savnet de to bautaene i midtforsvaret. Sammen med sisteskansen Edwin van der Sar (kan ikke en eller annen overtale ham til å ta én sesong til?), betyr Rio Ferdinand og Nemanja Vidic enormt defensivt. De sprer en trygghet som i hvert fall foreløbig ingen av vikarene er i stand til. United har fire tap hittil denne sesongen. Wolverhampton (b) 1-2, Chelsea (b) 1-2 og Liverpool (b) 1-3 i ligaen, samt West Ham (b) 0-4 i Ligacupen. Fellesnevneren er at Ferdinand ikke har vært på banen i noen av de fire. Tilfeldig? Neppe. Sist gang Ferdinand og Vidic spilte sammen var 3-1-seieren over Aston Villa 1. februar. Siden det har United inkludert Marseille-kampen hjemme spilt ni kamper. Tre av de ni er tapt. I grunnen skremmende lesning, for United taper bare ikke en av tre kamper. I hvert fall ikke i snitt sesongen over ett.

Men det har vi gjort altså nå, når så mange er ute. Uhellene har stått nærmest i kø, og et billedlig bevis på det var da John O’Shea og Rafael da Silva mot Marseille i tur og orden gikk ut med samme type skade – hamstring. Jonny Evans ble skadet under oppvarming før en privatlandskamp. Ji-sung Park, som var i sitt livs form før han dro til Asia-mesterskapet, ble skadet i siste sekund på trening etter å endelig ha kommet tilbake fra Asia-kampene. Anders Lindegaard ble skadet under oppvarming før en reservelagskamp. Det har vært mye av det vi på dårlig norsk kaller «utur».

Spørsmålet er om troppen er for tynn? Og om United burde gardert seg ved å forsterke troppen med noen mann i januar? Svaret på det første spørsmålet er kanskje. Svaret på det andre spørsmålet er nei! Et slikt skred av skader vi har hatt de siste ukene har vært umulig å forutse. Det United imidlertid burde innsett var at Owen Hargraves – igjen – ble en tilskuer. Du skal være glad i spille om penger hvis du vil vedde mye på at de fire minuttene mot Wolverhampton i november ikke blir Hargreaves siste obligatoriske kamp for United. Når vi i tillegg har opplevd mye skader også på andre midtbanespillere, ikke minst Anderson, har det blitt nærmest hardkjør på enkelte spillere, som kanskje hadde hatt godt av å hvile en og annen kamp. Darren Fletcher og Michael Carrick har eksempelvis henholdsvis 35 og 32 kamper, mens veteranene Ryan Giggs står med 28 og Paul Scholes har 26 kamper. Tall som ganske sikkert hadde vært lavere hvis Ferguson hadde hatt flere spillere å alternert mellom enn han har hatt denne sesongen.

United er i kvartfinlen i Champions League, i semifinalen i FA-cupen og… la oss kalle det finalen i Premier League. I motsetning til Arsenal, Chelsea, Liverpool, Manchester City og Tottenham er vi fortsatt med og kjemper om alle de tre største trofeene! Treble-mester Jesper Blomqvist sa en gang til oss at folk flest forstår ikke hvor ekstremt vanskelig det er å vinne The Treble, som United klarte i 1999. Man skal ha et sånt ufattelig bra lag, og i tillegg være veldig heldig med både resultater og skader hele veien inn.

Vi vet at United har et bra lag. Derimot har Fru Fortuna snudd ryggen til United en rekke ganger. Tenk når lykkens gudinne igjen er på vår side!

Fotnote: Alle skadeoppdateringer og tall i artikkelen er inkludert Marseille-kampen 15. mars.