«Den manglende respekten er sjokkerende»

Jeg tar det med en gang: Ole Gunnar Solskjær var på ingen måte feilfri.

Men han gjorde ekstremt mye riktig. Og den kritikken han fikk underveis og som han får nå i ettertid er respektløs og grenser til det fullstendig latterlige.

Nærmest ukentlig dukker det opp en kommentator eller journalist som fortsatt klandrer nordmannen for måten han ledet Manchester United på. På sosiale medier nevnes Solskjær fortsatt i det daglige:

«Man United boss Erik ten Hag has repeated a mistake his predecessor made last year», står det i Manchester Evening News søndag kveld.

Et raskt Google-søk bekrefter trangen til å kritisere nordmannen.

«Ripping up Solskjaer’s defence and more – what Erik ten Hag has already improved at Manchester United,» skriver Samuel Luckhurst i lokalavisen.

En annen, tilfeldig utvalgt tittel fra august lyder slik:

«Erik ten Hag is already succeeding where Ole Gunnar Solskjaer failed at Manchester United.»

Den manglende respekten han får er regelrett sjokkerende.

I mine øyne var han lenge en perfekt løsning for Manchester United. Uansett hvor sjarmerende, romantisk og naivt det kanskje fremstod, var det lenge en helt nødvendig og riktig løsning.

Den sympatiske kristiansunderens personlige egenskaper og egnethet gjorde at han lenge fremstod som det eneste riktige valget.

Personlig så jeg på ham som den ideelle midlertidige løsningen. Lenge drømte jeg også om at han var den permanente manageren som skulle ta oss tilbake til toppen.

Innerst inne var det riktignok alltid en stemme som fortalte meg at jeg aller mest trodde at han var riktig akkurat nå og kun i noen steg videre; kanskje få tilbake stemningen i troppen, rydde opp litt i kulissene og ute på banen tette luken opp til toppen før en mer merittert manager fullførte jobben.  Jeg ønsket ikke å lytte til den stemmen.

Og 2. plassen gjorde at jeg begynte å tro på at han faktisk kunne lede oss helt til toppen og dermed var rett mann på absolutt alle mulige måter. De taktiske triumfene mot Pep Guardiola bidro så definitivt til det.

På den annen side bidro de ustabile prestasjonene mot antatt dårligere lag og manglende utvikling i spillestil til at tvilen, den irriterende, den forbaskede og fortvilende tvilen, aldri helt forsvant.

For min del var det ikke først og fremst fotballen eller poengfangsten som gjorde at jeg var så begeistret for Solskjær.

Jeg synes spillestilen tok for lang tid å utvikle og at den fremstod for tilfeldig. Tendensene og glimtene var der støtt og stadig og med akkurat så jevne eller ujevne mellomrom at jeg aldri ga opp.

Men stadig stilte jeg meg selv spørsmålet om hvorvidt de fine kombinasjonene var innøvd på Carrington eller om det var spillernes måte å «uttrykke seg selv.» 

Kanskje var det begge deler. Jeg håpet selvsagt på det første; at det var innøvd.

Uansett: Årsakene til at jeg var så begeistret, var kjærligheten hans for klubben. Den grenseløse lojaliteten. Glimtet i øyet.

Måten han satte klubben foran seg selv. Ønsket om å gjøre United til United igjen og til å skape samhold og suksess.

Motstanderfansen lo og sa at han aldri i verden kunne lede United tilbake i toppen. En mann med norsk pass med erfaring fra reservelaget til United, norsk fotball og som fikk sparken i Cardiff? Glem det, lød det. De lo ikke like høyt når han la geniale slagplaner som sørget for trepoengere mot tidligere og nåværende genier som José Mourinho, Jürgen Klopp og Pep Guardiola.

Jeg har ristet lenge nok på hodet av kritikken. Nå vil jeg hylle Ole Gunnar Solskjær og ta avstand fra den latterlige kritikken han får. Ikke fordi han slo City, Tottenham og Liverpool. Men for den generelle måten han ledet Manchester United på.

Selvsagt var jeg fortvilet etter svake prestasjoner, avgitte poeng og avgjørelser jeg var uenig i. Men likevel nøt jeg så godt som hvert sekund av nordmannens regjeringstid på Old Trafford.

Min kritikk mot kritikken er ikke rettet mot de som mistet tålmodigheten eller troen – det kan jeg selvsagt forstå at folk gjorde. Den er rettet mot de som leter med lupe for å ta nordmannen på noe. Kritisere bare for å kritisere. De som føler et enormt behov for å kritisere Solskjær bare fordi de skal hylle Ten Hag. Det går an å gjøre det ene uten å gjøre det andre.

Selv om en garantert kan finne negative ting ved lojaliteten hans, noe som for eksempel har ført til spekulasjoner om at han både var for svak og for snill, tror jeg det er en grov bom.

Basert på samtaler med folk som kjenner Ole Gunnar Solskjær godt – både nåværende og tidligere kolleger, kamerater og spillere, – har jeg ingen grunn til å betvile at han evnet å være svært tydelig og ærlig.

Men han løste disse tingene på samme måte som Sir Alex Ferguson gjorde; internt. Han tok støyten i media og pekte heller på seg selv enn på de som åpenbart var skyldige. Han beskyttet sine egne.

Han fikk frem smilene og spillegleden hos spillerne og optimismen og håpet tilbake hos fansen. Han fikk meg til å drømme igjen. Han var den tidligere spissen, den nåværende supporteren og plutselig den midlertidige og permanente manageren som ønsket det beste og som handlet i beste mening på vegne av Manchester United. Og det gjorde han med en enorm og smittende tro på seg selv.

Det skjedde ting i Manchester United underveis som gjorde at det endte som det gjorde – med sparken etter 4-1-tap borte mot Watford.

Ole Gunnar Solskjær må naturligvis ta store deler av skylden for hvordan det hele endte. Uansett hvor dårlig spillerne presterer, er det sjefens ansvar å få spillerne til å prestere. Så enkelt, brutalt og nådeløst er det.

Denne kommentaren er ikke ment som et forsøk på å frita Solskjær for ansvaret han hadde som United-manager eller for å si at han ikke gjorde feil.

Denne kommentaren skal heller ikke handle om tiden før eller etter Cristiano Ronaldos hjemkomst og hvilken rolle portugiseren eventuelt har hatt eller ikke hatt i forbindelse med skjebnen Solskjær led.

Poenget mitt er at vi ikke må glemme alt han gjorde for klubben.Det kommer i hvert fall ikke jeg til å gjøre. Det synes jeg nemlig var vanvittig imponerende.

Og det ekstremt usjarmerende og pinlige kaoset som oppstod etterpå – under Ralf Rangnicks ledelse – bekrefter i min bok hvilken enorm jobb Solskjær både hadde og utførte. Jeg synes det på mange måter beviser at mye av kritikken i ettertid er direkte feil.

Selv likte jeg godt at Ralf Rangnick var så ærlig som han var. Men ikke overraskende ble han upopulær både hos ansatte og hos spillerne. Kanskje var det en grunn til at Solskjær tok oppvasken internt.

Da Solskjær vinket farvel til United-fansen etter tapet på Vicarage Road, trodde de fleste sikkert at bunnen var nådd og at det bare kunne gå oppover i tiden etter Solskjær. Vel…

For ordens skyld: Verden er blitt nærmest fullstendig svart/hvit. I dagens samfunn er du enten genial eller idiot. Du er enten verdensklasse eller ubrukelig. Personlig bruker jeg ikke denne svart/hvite-skalaen. Avslutningsvis – nok en gang – føler jeg derfor behovet for å understreke at jeg er ekstremt glad og fornøyd med at det er Erik ten Hag som leder Manchester United akkurat nå.

Samtidig vil jeg hylle Solskjær for all synlig og usynlig jobb han gjorde for og i Manchester United.