– Fin dag å bli hengt på!
HISTORISK TIRSDAG: Denne uken skal vi fortelle om et lite drama som utspilte seg på Old Trafford like før jul for nøyaktig 40 år siden.
Året var 1972. Desember måned var kommet i siget, og god, gammeldags julestemning preget folk og liv på øyriket mellom de våte elementer i lille Nordsjøen og det veldige Atlanterhavet.
Fra Cornwall i sørvest til Northumberland i nordøst duftet det umiskjennelig av misteltein og brandysaus, mens det putret i gryter og kimet i klokker. Snart gjensto det bare å fylle strømper og velfødde kalkuner, så ville alt være klart for den store høytiden.
Men samtidig, over Old Trafford, hang svære, mørke, truende skyer. Det fantes ingen julestemning i Warwick Road. Der gikk alt på tverke, og det hadde det gjort gjennom hele høsten. Manchester United, klubben som inntil for få år siden hadde begeistret alle fotballelskere med artister som Charlton, Best og Law, og toppet en fantastisk æra ved å erobre hele Europa. Nå befant den seg farlig nær tabellbunnen i hjemlig liga.
Disiplinærproblemer
Manager Frank O’Farrell, en mann som bare 18 måneder tidligere var blitt hyllet av sin forgjenger Sir Matt Busby; ja, til og med blitt omtalt som hans kanskje beste kjøp noensinne, befant seg nå i meget hardt vær. Spillergruppen syntes helt å ha mistet tilliten til den tidligere Leicester-sjefen, som på toppen av all elendigheten måtte konstaterte at hans største stjerne, George «the Belfast Boy» Best, stadig oftere uteble fra lagets treninger. Som øverste ansvarlige for klubbens resultater, fant O’Farrell ut at han ikke lenger kunne sitte rolig og vente på at vinden skulle snu av seg selv. Dermed valgte han å sette Best på transferlisten, først og fremst i håp om at handlingen ville fungere som et klart og advarende signal til de øvrige spillerne.
Imøtegått av eget styre
Men det gjorde den ikke. Isteden ble spillergruppen enda mer oppgitt over en sjef de mente hadde mistet all sin autoritet. Og de misfornøyde skulle snart få støtte fra det mest uventede hold: Klubbstyret, med formann Louis Edwards i spissen, reagerte også på managerens beslutning. Dermed satte de den ganske enkelt til side, og fjernet Best fra listen. Nå var det Frank O’Farrell som plutselig var målskive for et tydelig signal.I praksis var managerens skjebne trolig allerede beseglet. Likevel; den hardt prøvede Cork-mannen ble gitt en siste sjanse til å motbevise den gjengse oppfatning om at han hadde mistet grepet. På lørdagsmenyen sto Crystal Palace, 1. divisjons bunnlag. Det måtte da være en grei jule- /avskjedspresang og en aldri så liten oppmuntring i en vanskelig tid..?
Så går det helt galt
16. desember 1972: Frank O’Farrell loser sitt Manchester United til Sør-London. Der tar hans managerkollega Bert Head imot og ønsker «De røde djevlene» velkommen til «Ørnene» fra Selhurst Park. Dessverre for O’Farrell og hans følge, skal dette korte møtet med utveksling av generelle høflighetsfraser snart vise seg å ha vært dagens desiderte høydepunkt. Så snart kampen er i gang, blir United rundspilt etter alle kunstens regler. Palace, som bare har vunnet tre ganger på høstens 20 forutgående forsøk, er knusende overlegne.
United-keeper Alex Stepney må se den ene ballen etter den andre passere, og når det hele omsider er over viser resultattavlen 5-0 til hjemmelaget!Nå befinner ikke United seg lenger nær nedrykkssonen, de står midt oppi den. Bare Leicester City ligger bak – ett fattig poeng bak. 19. desember 1972: Tre dager er passert etter ydmykelsen på Selhurst Park, og Frank O’Farrell kalles inn til hastemøte med klubbledelsen på Old Trafford.Han er forberedt på det som venter, og parkerer utenfor stadion i god tid. Idet han stiger ut av bilen, skuer han opp mot himmelen og utbryter, like tørt som tydelig og – skal vi si, galgenhumoristisk?: – Aaahh, what a great day for a hanging!
På selve møtet skjer da også det uunngåelige. Frank O’Farrells lukrative 5-årskontrakt, verdt £12.000 pund i året, blir terminert med øyeblikkelig virkning.
Selv fulgte den 45 år gamle iren senere opp med å saksøke sin gamle arbeidsgiver for £78.000. Saken kom imidlertid ikke så langt som til rettsapparatet. Før den skulle opp ble nemlig partene enige om et forlik. Deretter skiltes de i minnelighet.
Her kan du lese O’Farrells profil på united.no
