Newcastle 3-0 Manchester United: Pardew lyktes i å gjøre kampen til en fysisk duell.
En kamp hvor Alan Pardew lyktes i sin taktiske inngang. Begge lagene spilte tilnærmet like formasjoner, og utlignet hverandres muligheter til å skape rom. Dermed ble duellene sentralt i banen avgjørende, her var hjemmelaget klart best. Pardew uttalte etter kampen at han tok en sjanse. Hva var det Pardew gjorde for å for å styre kampen dit han ville?
Formasjoner:
Newcastle gikk ut ut i 4-4-2 og høyt press. Mot Liverpool startet de i noe som så mer ut som 4-2-3-1, da sleit med for store avstander mellom lagdelene. Hverken Obertan eller Vuckic startet mot fjorårets ligamester. Inn kom Santon og Shola Ameobi. Sistnevnte utgjorde spissduo sammen med Ba. Dermed kunne de legge press på begge motstanderens midtstoppere, i tillegg var de ofte 2 mot 2 offensivt mot de samme midtstopperne Jones og Ferdinand. Ryan Taylor var flyttet frem som høyrekant, både han og Gutierrez støtet i motstanderens back på sin side, men falt ned ved siden av de sentrale midtbanespillerene når ballen var i andre områder. Newcastle spilte således en basic 4-4-2. Unntaket var når de i perioder ble spilt lave, da falt den ene spissen ned og hjalp Cabaye og Thiote sentralt.
Annonse
Manchester United gikk også ut i 4-4-2, evt kan de beskrives som 4-2-2-2. Ferguson hadde gjort flere forandringer siden tapet mot Blackburn, inn kom Rooney, Giggs, Ferdinand og Lindegaard. De tre første skulle på papiret være klare forsterkninger. Valencia ble igjen plassert på høyreback, mens Carrick ble flyttet opp igjen på sentral midtbane etter noen kamper som midtstopper. Giggs utgjorde den sentrale duoen sammen med Carrick, men gikk ofte høyere i banen enn sin makker – noe som kan betegnes som en splitt. Berbatov fikk fornyet tillit på topp, denne gang i tospann med Rooney. Bulgareren er ingen typisk bakromspiller, dermed vekslet han og Rooney i å møte. Mange har stilt spørsmålstegn ved hvorfor ikke goalgetteren har fått flere sjanser fra start, dette oppgjøret ga oss noen indikasjoner på hvorfor: Rooney trives aller best i å møte i mellomrom. Når Berbatov gjør det samme, blir det få bakromsalternativer. Newcastle utnyttet dette ved å stå høyt med sine bakre fire.
Begge lag med høyt press og to sentrale midtbanespillere:
Ingen av lagene ønsket å tillate at motstanderen skulle kunne få bygge opp spillet bakfra, de ville heller ikke tillate hverandre å dominere ballbesittelsen. Man kan trygt si at de svarthvite var best i den defensive delen av spillet, her la de da også hele grunnlaget for sine overbevisende seier. Hjemmelaget var fae i det kollektive presset, og klarte i store deler av kampen å holde laget kompakt og samlet. Dermed ble de små rom for United å spille ball i. Cabaye og Thiote støtet høyt tidlig opp i Giggs og Carrick, og viste tilnærming til mannsmarkering. Waliseren Giggs forsøkte å skaffe seg rom ved å gå høyere i banen, noe som ikke fungerte. Resultatet ble nemlig at Carrick var den eneste som viste seg fram som kort oppspillspunkt, dermed ble han ett for lett bytte å ta ut. Når United ikke klarte å kontrollere spillet bakfra, evnet de ikke å involvere hverken kantene eller spissene i god nok grad.
Newcastle hadde det ikke lettere i oppspillene, men de løste angrepspillet ved å slå mer langt opp på ene av spissene. Ved to av målene var egen keeper Krul nest sist og tredje sist på ballen. Ba og Ameobi var i best i duellene med Jones og Ferdinand, både på disse målene og ved en rekke andre anledninger.
Flere dueller i kampen:
Det var ikke bare fremst i banen at Newcastle var best, også sentralt på midten dominerte de. Når de som regel var to mot to, og det var små rom her, ble duellstyrken utslagsgivende. Cabaye og spesielt Tiote viste mye energi, og vant både dueller og andreballer. Carrick flyttet ikke beina raskt nok, slik ga kampen et svar på hvorfor engelskmannen ikke spiller mer – han er nok best med flere sentrale midtbanespillere rundt seg, og når laget hans dominerer tempo og ballbesittelse. Ryan Giggs hadde en dårlig kamp, og sleit med å plassere seg defensivt, dessuten har han ikke lenger den løpskapasiteten som kreves i slike intense kamper.
Hvorfor klarte ikke United å styre tempoet?
Fotballanalyse har ikke svaret på hvorfor Ferguson gikk ut i den formasjonen han gjorde. Kanskje forventet han at hjemmelaget frivillig skulle legge seg lavt, og gi bort initiativet. Kanskje forventet han at hjemmelaget ikke hadde nok krefter til å gjennomføre det høye presset i så lange perioder som de gjorde. Valget av laguttak og formasjon kan selvfølgelig også ha sammenheng med hvilke spillere han hadde tilgjengelig som han vurderte som matchklare. Pardew gamblet på at de skulle klare å gjennomføre kampen i høyt press, høyt tempo, og ditto mange dueller. Han lyktes svært godt. Ferguson valgte ikke å gjøre nevneverdige endringer i pausen. Med fasit i hånd må dette kunne betegnes som en bommert. Hadde han valgt å spille med tre sentrale midtbanespillere, ville det blitt vanskeligere for Pardews menn å gjennnomføre sin kampplan. Med 3 mot 2 sentralt kunne United klart å vinne ballbesittelsen, fått ballen mer ned langs bakken, og unngått mer av duellspillet. I denne fasen var som nevnt Newcastle klart best.
Annonse
Konklusjon:
Pardew vant den taktiske kampen med Alex Ferguson. Newcastle presset bhøyt, holdt laget samlet, og hadde korte avstander mellom lagdelene. Dermed fikk United små rom, og Tiote, Cabaye, Ba og Ameobi kunne vinne de viktigste duellene med fysikk, kvikke bein og høy energi. I tillegg var de gode med ballen i beina. Carrick og Giggs ble avslørt på sine svake områder, mens Jones og Ferdinand ikke hadde tilstrekkelig spisskompetanse til å stoppe målmaskinen Ba. Det hadde vært spennende og visst om kampen hadde endret karakter dersom Ferguson hadde valgt en annen formasjon etter sidebytte.
Vil du lese flere taktiske analyser – også av andre lag enn United – så sjekk ut www.fotballanalyse.com.
