Slik vant United mot Spurs

Tottenham 1-3 Manchester United:

Av: Fotballanalyse.com

En tett og jevn kamp, hvor begge lagene var gode defensivt i klassiske 4-4-2 formasjoner. Spurs viste høy vilje og lyktes i å presse de røde over hele banen. United viste at de kan forsvare seg lavt, ferdighetene foran begge målene sikret dem 3 viktige poeng.

Formasjoner:

Tottenham kom i en 4-4-2 med Adebayor og Saha på topp. Redknapp manglet både Bale, Parker og Van der Vaart. Han komponerte derfor en midtbane med Sandro og Livermore sentralt, samt Lennon og Modric på kant. Sistnevnte trakk ofte langt inn i banen offensivt, samtidig som han disiplinert falt ned og dekket venstrekanten defensivt. Forrige helg syndet Spurs stort på nettopp dette området, Arsenal fikk da store rom på kantene.

Manchester United stilte også i en klassisk 4-4-2. Welbeck og Rooney byttet noe på å møte i mellomrom. Både Carrick og Scholes satt dypt på midten. United lyktes i liten grad å involvere kantene mye, kun 13 innlegg er sjelden kost for den regjerende seriemesteren.

Åpen start, begge lag justerte forsvarsspillet:

I kampens 10 første minutter så vi tegn til et åpent toppoppgjør, slik vi ofte har sett når de beste lagene møtes i PL denne sesongen. Tottenham presset høyt, og var tydelig forberedt på å presse Carrick og Scholes slik at disse ikke skulle få diktere spillet. Livermore og Sandro gjorde en gjennomgående god jobb i denne delen hele kampen. Når United likevel fant mellomrom uten store problemer, skyldtes dette at backrekka var lav. Presser man høyt med en lav backrekke får man selvfølgelig avstander i laget defensivt. Etter 10-12 minutter klarte de å justere dette. Spesielt King, men også Kaboul var både gode og ivrige når de fulgte den av Uniteds spisser som møtte i mellomrom. Hjemmelaget klarte å opprettholde det gode presset lenger frem, slik nektet de bortelaget å spille inn i det som etterhvert var ett større bakrom.

Også United ga bort mellomrom innledningsvis, men de løste problematikken på en annen måte enn sine motstandere. Scholes og Carrick la seg lavere, mens spissene trakk seg lenger ned – flere ganger rundt Livermore og Sandro. Resultatet ble at Spurs kunne holde i ballen og dominere ballbesittelsen. Det er vanskelig å si om Ferguson egentlig ønsket denne kamputviklingen, uttalelsene etter kampen kunne tyde på det motsatte.

Tottenham var som sagt disiplinerte, og tømte på ingen måte laget offensivt. Ved også å verne om ballen hindret de United i å etablere sitt gode kontringsspill. Illustrasjonen under viser avslutningene i kampen:

Som vi ser var det Spurs som oftest kom nærmest motstanderens mål. Legg dog merke til at bortelaget hadde 4 avslutninger som var nærmere mål enn Tottenham. Nå hadde Spurs riktignok en ball inne på 0-0, da Adebayor satte ballen i mål fra 2 meter, men Togoleseren ble avblåst for hands.

Effektive Manchester United:

Den neste illustrasjonen viser også noe av hjemmelagets dominans i banespillet, samtidig som de klarte å spille seg ett stykke fram i banen. Bildet viser antall pasninger lagene hadde på banens siste tredjedel:

Ingen av lagene evnet i nevneverdig grad å spille seg til mange store sjanser. Kampen var på ingen måter veldig åpen, det betyr ikke at den var dårlig. I hvert fall ikke defensivt. Manchester United viste at de kan å forsvare seg ved å ligge lavt. Det er fullt mulig å slå fast at de lagene som hevder seg best i PL er de som mestrer flere måter å spille på. Man. City og Man. Utd behersker å presse både høyt og lavt, samtidig som de vinner kamper både med og uten mest ballbesittelse.

At de røde scoret 3 mål skyldes i liten grad kollektivt dårlig forsvarsspill fra Tottenham, tvert i mot var de gjennomgående gode, og hadde isolert sett fortjent ett bedre resultat. United scoret på de få mulighetene de fikk; en corner, ett innkast og ett glimrende langskudd av Young.

Formasjonbytte førte umiddelbart til endret kampbilde:

Det er godt mulig Ferguson vurderte ett formasjonbytte rett før pause, kanskje på grunn av hvor lite de da skapte offensivt. Kampen deres kunne minne litt om tapet for Newcastle, hvor de ble kjempet ut av stilen i ett annet reint 4-4-2 oppgjør. Med scoring rett før hvilen gjorde han ingen større endringer. Kun en kjemperedning av De Gea hindret utligning tidlig i andre omgang, og da Young økte til 2-0 valgte den rutinerte skotten å endre til 4-1-4-1:

Giggs kom inn for Scholes, samtidig ble Rooney trukket ned som en andre indreløper. Med disse i naturlig press på en god Livermore og en duellsterk Sandro, kunne Carrick konsentrere seg om å dekke mellomrom. Den største fordelen var dog at de nå var i overtall sentralt. United overtok straks kontrollen over ballbesittelsen, Tottenham ble løpende i mellom og trøtnet. Selv om Defoe reduserte ble det ingen spenning mot slutten.

Konklusjon:

Tottenham hadde mest ball, kom til flest avslutninger og gjorde en meget god kamp – også defensivt. United var disiplinerte, evnet å forsvare seg lavt, og viste en effektivitet ett virkelig topplag verdig. Begge lag viste at 4-4-2 fortsatt kan praktiseres på høyt nivå.

Vil du lese flere taktiske analyser – også av andre lag enn United – så sjekk ut www.fotballanalyse.com.

Du kan også like fotballanalyse.com på Facebook for å holde deg oppdatert. Trykk her for å gjøre det.

Enig eller uenig i analysen? Si din mening i kommentarfeltet nederst.