– Valencia en viktig brikke

Formasjoner:

Manchester United kom i en offensiv 4-2-2-2, og med kun to naturlige forsvarsspillere fra start i Evra og Evans. Carrick spilte midtstopper, Valencia var back. Sistnevnte var meget offensiv, det kan nesten diskuteres om han spilte back eller midtbane. Fotballanalyse legger til grunn at han var nede ved siden av de øvrige 3 forsvarerne når United lå i etablert forsvar. Selv om dette var sjelden, velger vi å konkludere med at hjemmelaget spilte med en firer bak. Kanter var Nani og Park, også disse offensive. I tillegg vandret de mye, og kan trygt kategoriseres som innoverkanter. På topp startet Hernandez og Berbatov, sistnevnte vandret også, og bidro til å skape luker mellom Wigans tre stoppere, samt overtall i mellomrom.

Wigan kom altså i en 5-3-2. De har spilt en versjon av denne formasjonen de siste 6 kampene, og har kun tapt en gang – hjemme mot Arsenal. Det var derfor knyttet spenning til hvordan formasjonen og lagets evne til å prestere skulle stå seg på Old Trafford. Med tre stoppere kunne de ligge kompakt og med små avstander i midten bak, en av stopperne støtet dersom Berbatov møtte. På vingback startet Jones og Stam, med sistnevnte som den mest offensive. Jordi Gomez har tidligere operert i en hengende spissrolle, som mot Chelsea og Liverpool var han denne gang mer enn midtbanespiller. Slik fikk Wigan en mer sentralt enn de hadde mot Arsenal. På papiret skulle de altså være 3 mot 2 sentralt, slik så det aldri ut på banen. Bortelaget må ha opplevd at de var i konstant undertall på de fleste av banens områder. Bedre ble det ikke da Sammon fikk rødt kort rett før pause.

Hvordan fant Ferguson rom?

Hva var det så som gjorde at de røde klarte å dominere så mye som de gjorde?

1. Kantene vandret mye, og var flere ganger på samme side.

Denne illustrasjonen viser alle pasningene Park mottok i løpet av kampen. Det er bemerkelsesverdig hvor mange forskjellige rom ham han fikk ball i. Dette kunne han gjøre fordi han bevegde seg så mye – og så riktig. Nani mottok noe mer ball på den ene siden – høyre, men portugiseren vandret også meget. På denne måten klarte United å lage midlertidig overtall flere steder fremme i banen. På høyre og venstrekant ble de 3 mot 2 sammen med back, sentralt foran Wiganforsvaret ble de 3 mot 2 sammen med Berbatov eller Giggs, og på midten ble de 4 mot 3 sammen med Giggs og Gibson.

2. Valencia gikk høyt, men ikke for høyt.

Denne illustrasjonen viser hvor Valencia mottok ball. Bildet viser klart og tydelig at han var bred, og at han ble brukt mye. Den tidligere Wiganspilleren var fa til å plassere seg, og var ikke så høy at han lå på høyde med Wigans tre midtstoppere. Dette førte til at ventrebacken Jones hele tiden måtte ut av backrekka, Wigan kunne ikke ligge med 5 bak, og det ble rom bak Jones.

3. Carrick deltok i det oppbyggende spillet, noe som ga United en ny dimensjon.

Michael Carrick spilte altså midtstopper, en rolle han bekledde med glans. Ikke bare var han solid defensivt, han var også sentral i det oppbyggende spillet. Det ga United en ny offensiv dimensjon med en playmaker i det bakre ledd, slik måtte Wigan fram og støte. De kunne ikke være så avventende som de kanskje kunne ha vært mot en mer klassisk stopper.

I tillegg var Gibson god i den dype rollen. Som bildet under viser, slo han 78 pasninger – mest på banen. 75 av disse traff medspiller.

4. Valget med å spille med to spisser var et smart trekk.

Med både Berbatov og Hernandez som spisser kunne ikke Wigans stoppere gå mye ut av backrekka, slik de har likt å gjøre tidligere. Da ville de ha åpnet for store korridorer bak. Sammen med Nani og Park var spissene smale, United ville altså få ut Wigans vingbacker med å gå høyt med Valencia og Evra. Slik angrep de smalt mot en treer eller firer bak hos Wigan, i større grad enn mot en femmer. Berbatov takket forøvrig for tilliten han fikk med å score 3 mål. Hernandez var minst innvolvert fremover, hans rolle var mer å strekke bortelaget i lengderetningen.

Konklusjon:

Wigan var i utgangspunktet ikke noe lett bytte, flere lag som ønsker å kjempe om ligagullet har avgitt poeng mot dem den siste tiden. I sin 5-3-2 krevdes det kløkt å angripe mot dem. Ferguson var tydelig godt forberedt, og hadde lagt opp en smart strategi. United var smale med spisser og innoverkanter, og brede med backene. Sentralt bevegde de seg svært mye, og skapte stadige huller i Wigans forsvar. Park og Nani var kanskje de viktigste spillerne ved siden av Valencia. De to innoverkantene skapte ofte midlertidige overtall forskjellige steder i banen. Valencia var hele tiden en trussel i sin offensive backrolle.

Wigan fikk en håpløs oppgave når de ble redusert til 10 mann. Utvisningen var kanskje streng, men man kan spørre seg hva Sammon skulle med en så høy og farlig albue. United hadde uansett vunnet med klar margin.

Vil du lese flere analyser, les mer på fotballanalyse.com.

Du kan også like fotballanalyse på Facebook.

Du kan si din mening, være enig eller uenig, i kommentarfeltet nederst i denne saken.