Derfor tapte United

Høyt tempo fra start:

Som beskrevet i previewen var det viktig å vise muskler fra start. Kampen startet med høyt press fra begge lag, noe som gjorde at ingen av lagene klarte å ta kontrollen offensivt. United ønsket å nekte Yaya og Barry rom, og tvinge Hart til å slå langt. I de første 15-20 minuttene støtet derfor Park i Yaya, og Scholes i Barry. Silva forsøkte noen ganger å komme ned å hente dypt på egen banehalvdel, men ble fulgt av fortinnsvis Carrick. Det er vanskelig å presse med høy intensitet gjennom en hel kamp uten å kontrollere ballbesittelsen. Resultatet blir i så fall en åpen kamp med mange sjanser. Ferguson ønsket naturligvis ikke dette. At City etterhvert hadde mest ball var derfor naturlig. City måtte vinne, og United hadde en formasjon designet for kontroll defensivt.

City gode på egen høyreside:

Som beskrevet lå Nasri ofte bredt, i tillegg var Zabaleta offensiv fra sin backposisjon. Bildet under viser at de begge ofte mottok ballen bredt:

Begge to gjorde en meget god kamp. Noe av årsaken til at de fikk så mye rom var Giggs sin plassering. Waliseren lå ofte smalt i banen, noe som førte til at Evra ble i undertall. City er ikke verdens vasseste lag på innlegg med Tevez og Aguero på topp, sånn sett var det ingen krise for United å avgi rom bredt. Hadde de lyseblå angrepet mer i midten ville de ha møtt en mer massiv mur, og United ville kunnet vunnet ballen oftere og startet overganger.

Mancini må ha sagt noen ord om tålmodighet før kampen. Spillerne var kloke både med og uten ball, og stresset ikke for å få et tidlig mål. De ønsket ikke at United skulle få sjanser på overganger. Kompany ga hjemmelaget ledelsen rett før pause. Begge lags managere var sannsynligvis fornøyd med kampbildet frem til da.

United trengte et mål:

På 1-0 var det gjestene som måtte ta ansvaret for å angripe. Mulighetene for overganger ble færre. De gangene United vant ballen hadde City god balanse defensivt, og bortelaget savnet Rooney – som oppspillspunkt i mellomrommet. Park var på ingen måte noe godt bidrag offensivt denne gang.

Som illustrasjonen viser mottok Park lite ball, og nesten aldri i farlige posisjoner. Vi ser også at Scholes traff på 98% av pasningene, men at disse ofte gikk på tvers. Pasningsalternativene fremover i banen var ikke mange. At Ferguson ventet til nesten timen var spilt med å justere offensivt var derfor noe overraskende. Welbeck kom inn som spiss, Park gikk ut, og Rooney var hengende spiss i 4-2-3-1. Et drøyt kvarter seinere var det duket for Valencia sin inntreden. Mancini hadde ikke foretatt noen form for taktiske endringer på Uniteds formasjonsbytte, men med Valencia som trussel på høyresiden tok italieneren ingen sjanser. Richards kom inn for Silva og dannet en femmer bakerst med tre stoppere og to bredere vingbacker. På den måten dekket de bredden godt, og United måtte angripe mot en tilsvarende formasjon som Wigan beseiret dem med for kort tid siden. De røde skapte fortsatt lite, og fikk ikke registrert en eneste avslutning på mål i løpet av hele kampen.

Individuelle ferdigheter:

Individuelle ferdigheter er en vesentlig faktor for å vinne fotballkamper, men lar seg vanskelig beskrive konkret i en analyse. Bildet under bør dog kunne være en god illustrasjon. United lyktes med en dribling i løpet av hele kampen, mens Cityspillerne sto for 14:

Konklusjon:

Første omgang forløp på mange måter som forventet. Høyt tempo og press i starten, mest ballbesittelse til City etterhvert. United avga rom på egen venstreside, men forsvarte seg allikevel bra. City var tålmodige, hadde god dekning mot kontringer, og mistet ikke ballen i farlige situasjoner. Kompany scorte på et meget gunstig tidspunkt. United viste lite offensivt, også etter at de måtte angripe. Da Valencia kom inn etter 78 minutter la Mancini om til fem bak.