Jeg har sett litt på hvordan den etablerte midtbanen med Fernandes, Casemiro og Eriksen samhandler i det offensive spillet.
Spillestilen til Ten Hag er fortsatt et puslespill som mangler noen brikker, men det er såpass klare kjennetegn nå at vi ser spillere som kan spille med lave skuldre, og gjennomføre med selvtillit fordi tryggheten i spillestilen ligger som grunnmur.
Noe det er verd å legge merke til er at angrepene og bevegelsene på midten ofte starter med Casemiros bevegelse. Her er vi inne i starten av angrepet som Rashford scorer 1-0 på. Casemiro beveger seg i en bue bak ryggen på nærmeste motspiller. Dermed går han inn i blindsonen til motspiller, og blir spillbar samtidig for Martínez som har ballen nesten nede ved dødlinjen.
Annonse
Casemiro kan vende opp siden han har skaffet seg rom. Samtidig beveger Eriksen seg i en lignende bevegelse som Casemiro gjorde for noen sekunder siden; han går bak ryggen på oppasseren sin. Det gjør at Rashford nå blir helt ledig med mye rom ute på siden.
Casemiro finner Rashford, og han har hele E6 foran seg oppover sidelinjen. En suveren prestasjon av Rashford som ender med scoring.
Et nytt eksempel der Casemiro nå drar seg ut i bredden. Dermed tar han med seg en motspiller, som etterlater seg mye rom midt i banen. Det kan både Lindelöf og Eriksen utnytte.
Lindelöf får ballen, og da vet ikke Forest hva de skal gjøre med dette rommet. Dermed forlater Forest markeringen på Casemiro, og forsvareren går tilbake i rommet og legger press på Lindelöf.
Dermed ender Casemiro alene ute i bredden, og får god tid til å rettvende seg og spille frem i banen.
Så skal vi koble på Fernandes: Her har Malacia spilt en lang støttepasning til Martínez. I utgangspunktet ligger nå Fernandes, Casemiro og Eriksen på linje. Fernandes møter, og Eriksen gjør egentlig ikke noe mer enn å bare bli stående. Noen ganger er det helt riktig å IKKE bevege seg også. Dette er et slikt eksempel.
Forest følger etter ballen med midtbanen sin, og kommer oppi Fernandes. Dermed åpnes det masse rom for Eriksen, som bare har stått i ro.
Da er det Eriksen som er rettvendt i mellomrom, og kan utfordre backleddet til Forest. Legg også merke til at det allerede er to løp på vei gjennom backleddet. Dette er vi blitt vant til å se; bevegelse på siste tredjedelen.
Annonse
Et siste eksempel fra 2-0-målet. Her slås det lenger mot Antony. Fernandes løper fremover, og tar med seg midtbanen til Forest. Det ser Casemiro, og fyller på i det store åpne rommet foran seg.
Han får ballen foran seg, og kan utfordre i det store rommet, som fortsatt er stort, og det går 40 meter før han får press. Legg merke til spilleren i hvit drakt bak Casemiro. Det er Antony. Han har utgangspunkt et stykke bak Casemiro.
Når Casemiro endelig får press, så har Antony jobbet veldig hardt for å komme seg i avslutningsposisjon. Herfra fyrer han av et knallhardt skudd, og Weghorst gjør det spisser skal gjøre; han lukter retur, og følger på. Han får dermed sitt første mål.
1-1… som ikke ble 1-1
Selv om dette målet ble underkjent, så er det allikevel noe å lære: Det første er Rashford som har to åpenbare støttealternativer. I stedet gjør han det han absolutt IKKE skal gjøre: spille på tvers foran presseledd.
Så til neste feil, der United ligger fem mot tre, men de ligger feil. Wan-Bissaka eller Casemiro må inn og passe på spilleren som har lagt seg i mellomrom. Det er det åpenbare kontringspunktet når de mister ball. Det som er formildende årsak her, er at Rashford overhodet ikke skal miste ball på denne måten. Og det tar nok Wan-Bissaka og Casemiro på senga.
Det ender med en veldig tydelig tre-mot-to-situasjon, som Forest ikke greier å utnytte. De går i offside.
En annen ting å legge merke til
Annonse
Jeg har tidligere omtalt Uniteds evne til å spille seg ut av det høye presset til motstander. Det ligger milevis foran det de leverte pre-Ten Hag. Og det skjer stadig oftere at United får en slags «kontringsfase» ut av dette. Motstander sender frem mange spillere for å vinne ball, slik som her: Forest lager fire-mot-to der ballen er. Wan-Bissaka greier å få ballen til Antony, som har beveget seg inn i banen. Dermed er fire spillere spilt bort.
Derfra ruller United opp angrepet via Eriksen. Legg merke til hvor store rom det er. Dette ligner veldig på en kontring.
Forest er posisjonert dårlig, noe som gjør at det blir muligheter for United i disse fasene. United greier altså å skape veldig stor ubalanse mot lag som i utgangspunktet har samtlige spillere på rett side.
Enda et eksempel her: Forest har tre-mot-én i sonen hvor ballen er. United løser det ved å spille til øverste feilvendte spiller.
Weghorst tar med seg ballen til motsatt side, der Forest er i ubalanse, og dermed får United nok et angrep som ligner på en kontring.
Igjen blir det altså et slags kontringsangrep, mot noe som i utgangspunktet var mot et lag med alle spillere på plass.
Legg merke til dette neste kamp, når motstander presser høyt. På grunn av Uniteds egenskaper i denne fasen, så greier de å skape et kontringsangrep mot lag som er i etablert forsvar.
Konklusjon
Med dette resultatet så garanterer jeg finaleplass. Forest greier aldri å score nok mål for å slå ut United.
Rent taktisk sett var ikke dette noen høydare av en kamp, men spillestilen til Ten Hag blir tydeligere og tydeligere. Jeg har sett på noen eksempler her, som etter hvert bør bli gjenkjennbare for de fleste.
Det er ikke noe sjanseskred i denne kampen heller, men United har jevn intensitet i spillet sitt, og det er få svake perioder. De svake periodene er også korte. Det kjennetegner de virkelige gode lagene.
Annonse
Øyvind Eide:
Øyvind Eide er sportsdirektør for Norges Toppidrettsgymnas. UEFA PRO trener, veileder UEFA A og Mentor i prosjekt kvinnelige topptrenere. Trener i norsk toppfotball i ti år. Han rykket blant annet opp til Tippeligaen med Kongsvinger høsten 2009, og var trener for Stabæk kvinner mellom 2012 og 2016.
