– Fem grunner til uro
BLOGG: Nicolas Berg setter flere spørsmålstegn ved flere områder hos United.
Uniteds forbedringspotensial
Det er ingen som helst tvil om at Sir Alex Ferguson er det beste, så vidt foran Busby, som har hendt Manchester United. Likevel må det være lov å stille spørsmålstegn til hva som foregår på Carrington og Old Trafford under hans regime, da United-maskineriet ikke virker å fungere knirkefritt om dagen, akkurat som tilfellet har vært i en god stund tilbake i tid.
Og bare for å ha det klart: Undertegnede ønsker på ingen som helst måte at Fergie må pakke sakene sine og tre inn i pensjonistenes rekker. Jeg ønsker bare å sette fokus på at ting ikke er så rosenrødt som det kan være lett å tro, bare fordi vi er på andreplass i ligaen, maginalt bak mer enn fem-seks milliarder pund fra en oljesjeik. Det er nemlig enkelte områder av klubbens drift jeg har lyst til å sette fokus på:
1) Skadebonanza
Over de siste sesongene har man erfart å bli banket 3-0 av Fulham på Craven Cottage med folk som De Laet og Carrick i forsvaret, i tillegg til å slå Arsenal 2-0 med sju forsvarsspillere og kun én midtbanespiller fra start. Denne sesongen er det, med et ørlite forbehold, ikke én etablert utespiller på førstelaget som ikke har vært skadet på et eller annet tidspunkt, og senest mot Blackburn måtte man spille med en back og en kantspiller sentralt på midtbanen. I tillegg har det de siste ukene vært store spørsmålstegn før hver kamp om hvem som skal spille i forsvaret, og løsningene har litt for ofte blitt Michael Carrick og Antonio Valencia. Og for å ha det sagt: Disse to har stort sett kommet greit ut av det, og problemene er naturligvis ikke deres skyld, men det er likevel et problem at vi såpass ofte har et halvt lag eller mer ute med skader og at vi må bruke spillere i uvante posisjoner.
Så da kan man jo lure på hvordan man behandler og forebygger skader i denne klubben, og hvorfor våre spillere tilsynelatende er så mye mer skadeutsatte enn andre, kanskje med unntak av Arsenals. For hvor ofte har Mikel spilt i Chelseas midtforsvar? Eller Lucas vikariert der for Liverpool? Og selv Tottenham, med skadeforfulgte Ledley King i forsvaret, klarer som oftest å stable fire forsvarsspillere på beina til hver kamp. Et eksempel er nylig innkjøpte Ashley Young , som i sine fire siste sesonger før United-overgangen var tilgjengelig til 94,7% av ligakampene. Etter Uniteds første 20 kamper har han vært tilgjengelig i tretten av dem, noe som gir en prosentandel på 65! (Takk til Christoffer Johansen (@BojoChris på Twitter) for tallene.)
Riktignok skal det sies at med folk som Da Silva-brødrene, Ferdinand og Owen i troppen, har man allerede et godt utgangspunkt for en lang skadeliste, og at Vidic skal få en Basel-spiller oppå beinet og bli skadet for resten av sesongen kan man ikke gardere seg mot, men likevel er det bekymringsverdig at vi på et eller annet tidspunkt de siste sesongene har hatt nesten et helt lag ute med skader. Da kan man begynne å lure på hvorvidt det faktisk er uflaks og tilfeldigheter, eller om den medisinske forskningen, forebyggingen og rehabiliteringen på Carrington holder det nivået som er nødvendig.
2) ”No value in the market”
De siste sesongene har mang en Manchester United-supporter, og faktisk også én spiller, ønsket seg mer kvalitet på midtbanen, selv om det råder uenighet om hva slags spillertype som er nødvendig. Likevel sverger Ferguson til strofen sin på pressekonferanser om ”no value in the market”, og at spillerne som er gode nok ikke er tilgjengelige. Så kan man jo se på Newcastle og deres kjøp som Yohan Cabaye, Cheikh Tioté, som har kommet for knapper og glansbilder. Jeg mener ikke at en eller begge av disse to hadde vært løsningen på ett og alt, men jeg sier at det bør være mulig å åpne øynene litt og finne spillere rundt om i verden som faktisk kan tilføre noe. Manchester Uniteds speidernettverk bør være godt nok til det, selv om det ikke nødvendigvis er tilfellet.
I stedet henter vi folk som Mame Biram Diouf for £4,8 millioner og Gabriel Obertan for £3 millioner, i tillegg til at den portugisiske agenten Jorge Mendes på en eller annen merkelig måte klarte å få Ferguson til å tro at £7,4 millioner for Tiago Manuel Correia ”Bébé” var en god avtale. Med andre ord har £15,2 millioner pluss lønnsutgifter blitt brukt på mer eller mindre ingenting, og dette er bare siden sommeren 2009.
3) For lavt bunnivå
Et annet aspekt ved United er det ufattelig lave bunnivået når det kommer til prestasjoner på banen når ting ikke går helt veien. Spillere virker uinspirerte, uinteresserte og lite motiverte for å stå fram som ledere når ballen ikke ruller i riktig retning, og manageren må ta sin del av skylden for dette. At Phil Jones kanskje er den spilleren som kriger mest i slike situasjoner er egentlig bekymringsverdig, for selv om Jones naturligvis skal ha kreditt, er dette i utgangspunktet en oppgave som i større grad bør tilfalle de mer rutinerte spillerne på laget. Tidligere hadde vi Roy Keane som nærmest skremte spillerne til å prestere bedre enn mot eksempelvis den Champions League-skjebne-forseglende kampen mot Basel, kun ved sin tilstedeværelse på banen. En slik leder har vi ikke i dagens United-stall, noe som synes utrolig godt i motgang. I tillegg har vi heller ikke verdensklassespilleren Ronaldo lengre, som på dårlige dager kunne sikre oss en matchvinnerscoring ut av ingenting, og feie problemet under teppet. Nå om dagen virker taktikken å være den samme når ting ikke fungerer, men verken Rooney eller Nani er gode nok til å bære laget på den måten Ronaldo gjorde, og dermed virker laget til tider rimelig tafatt og svakt.
4) Kjedelig fotball
Med jevne mellomrom kan man høre David Gill eller Sir Alex prate om hvordan denne klubbens suksess er bygget på offensiv fotball og spilleglede. Dessverre har tilfellet fra og med 2008/09-sesongen sett stadig flere eksempler på det motsatte, og hvordan United skal forsvare seg til seire. Særlig i høst har gjennomgangsmelodien etter 1-0-scoringer, særlig på bortebane, vært å legge seg bakpå og sikre seieren, framfor å gjøre som tidligere United-generasjoner har gjort ved å gå for 2-0 og punktere kampen. Selv synes jeg dette er veldig trist at klubben velger å gå for en så kynisk tilnærming til spillet. Jeg er fullt klar over at å vinne på dårlige dager er et kjennetegn på lag som vinner titler, men når dette heller ser ut til å være plan A enn reserveløsningen, liker jeg det ikke.
5) Godt og blandet på midtbanen
Manchester United har en ganske lang rekke midtbanespillere med en rekke forskjellige kvaliteter og svakheter, noe som i utgangspunktet burde være en styrke, i forhold til å tilpasse laget og taktikken til ulike måter å spille på. Likevel føler jeg dette har tippet over, og heller blitt en svakhet. Alle de ulike konstellasjonene og ferdighetssammensetningene fører til at spillerne både på og rundt midtbanen aldri får noen kontinuitet i hva de har å forholde seg til, og dermed blir det også vanskelig å innarbeide noe spesifikt spillemønster og det engelskmennene kaller gameplan. Når laget sliter, er det ingen innarbeidet tanke eller filosofi om hvordan laget skal spille eller hva de ulike spillerne i de forskjellige rollene skal foreta seg. Et veldig nylig eksempel er (det manglende) samarbeidet mellom bestekompisene Ji-Sung Park og Patrice Evra mot Newcastle. Park trakk ofte inn sentralt i banen, og figurerte nærmest som en indreløper fra sin venstrekant, noe som førte til at spillet klumpet seg sammen i midten og skapte lite fremdrift. Dette ble særlig tydelig fordi Evra ikke kom på sine sedvanlige løp, og vi dermed manglet en breddeholder på venstrekanten. Med andre ord virker det som om spillerne tidvis får for mye kreativ frihet og for lite konkrete instrukser om hvordan de skal forholde seg i ulike situasjoner. Tidvis har United tilsynelatende bare en tanke om å bruke de elleve antatt beste spillerne og håpe at en eller flere av dem har en god dag. Og når det ikke skjer, som det gjør med jevne mellomrom, er banespillet på et nivå som er langt under hva det må være lov å forvente.Summa summarum er det altså en hel del faktorer i klubben jeg gjerne hadde sett at noen – og da fortrinnsvis Ferguson – fikk gjort noe med. Med det sagt, er det naturligvis hevet over enhver tvil at han er en av tidenes beste managere, etter min noe inhabile mening også den beste.
Enig eller uenig? Si gjerne din mening under.
Her kan du lese Bergs forrige blogg-innlegg, skrevet med Jonas Giæver: – Heller nedrykk enn uærlig seriegull
Du kan følge Nicolas Berg som @Nicopoleides på twitter, og han har også en egen blogg sammen med Jonas Giæver på theprawnsb.blogspot.com. Bloggen har også en twitterkonto, @ThePrawnSB.
