Forrige fredag ble dataspillet Football Manager 13 – verdens mest populære managerspill for PC og Mac – lansert.
Vi har derfor spurt Sports Interactive om det er mulig å få flere premier. Hvis så – så vil vi komme tilbake med flere historier og vinnere utover i uka.
Men: Til slutt ble det bortimot loddtrekning mellom 10-12 gode bidrag, og valget falt på Håvard Hjorthaug Vege og Arvid Moen Hansen. Vi gratulerer. Dere vil få tilsendt hver deres steam-kode, og også en FM-kopp samt en FM-t-skjorte. Under kan du lese de to vinnerbidragene, og også se noen herlige screenshots fra et par andre bidrag.
På forumet på united.no pågår det også FM-diskusjon. Du kan for øvrig laste ned Football Manager 2013-demoen her.
Bidrag fra Håvard Hjorthaug Vege:
Husker spesielt godt at jeg i 2011 vant ligaen med Manchester United etter å ha endt opp med 88 poeng. Manchester City kom på 2. plass, de også med 88 poeng. Siden jeg hadde +67 i målforskjell og de +58, vant da jeg den gjeve tittelen!
Det dramatiske med denne seiren var at det lå helt likt i siste runde! Jeg møtte Sunderland borte og lå under 1-0. Samtidig spilte City hjemme mot et allerede nedrykksklart Newcastle (!). Da det sto 5. min igjen, steg Nemana Vidic til værs og headet de rød tilbake i kampen! Dessverre kom den bitre nyheten om at ex-red Carlos Tevez hadde scoret i Manchester, og dermed sank håpet om ligagull. Kampen i nordøst-England blåses av, og jeg tror at kampen er tapt. Men så dukker resultatene fra de andre kampene opp. City-N’castle 1-1! Jonas Gutierrez hadde scoret i det tredje ekstraminutttet! Jubelen satt mildt sagt langt inne!
Ironisk nok tapte jeg ligaen to år senere mot Tottenham på nettopp målforskjell…
Bidrag fra Anders Fjelde:
Fjelde nådde ikke helt opp, men klarte vanvittige 174 kamper kamper på rad uten tap, og sendte også med et billedbevis på det.
Bidraget til Arvid Moen Hansen:
Min beste United-save er rimelig ny og tok sted på forrige versjon. Jeg har alltid en lang save med United på hver eneste versjon helt tilbake til FM 2005, og jeg fikk virkelig klaff da jeg startet denne saven som min første save på FM 2012. Den startet egentlig som bare en ganske grei førstesave, men utviklet seg etterhvert til å bli en fantastisk reise igjennom elleve sesonger. Den hadde både oppturer og nedturer, og spesielt nedturene var noen ganger harde å takle. Det var faktisk en gang jeg var så nedbrutt at jeg måtte gå meg en lang tur etterpå og ikke åpnet spillet på uker etterpå! Den kommer fram etterhvert som jeg går kjapt og enkelt igjennom de elleve sesongene jeg spilte. Det som uansett var gjennomgangen i denne saven var store resultater og fantastiske prestasjoner. Saven kan deles opp i to epoker som kan kalles post-Fergie og prime-Hansen. Den første epoken besto for det meste av laget som Sir Alex hadde etterlatt meg, og den andre da lagbyggingen av et helt fantastisk mannskap startet. Post-Fergie 2011-2015: Første sesongen ble en stor suksess i ligaen. Det startet friskt, og laget satt etterhvert ekstremt bra. Jeg kjørte på denne tiden en ganske standard 4-4-2, med en strålende trio på topp i Wayne Rooney, Dimitar Berbatov og Javier Hernandez. Alle tre endte opp med mange mål denne sesongen, og sto for mye av æren for at laget endte opp med over hundre scorede mål. Tottenham ble nærmeste utfordrer denne sesongen, og londonerne hang godt med. Etter en dramatisk kamp på White Hart Lane 31. desember der vi kom tilbake fra 2-0 og 3-1 til 3-3 etter overtidsscoring av Javier Hernandez, lå vi to poeng foran Spurs. I slutten av januar kom vendepunktet for sesongen; Luka Modric signerte for Manchester United for £60 millioner. Tottenham hang fortsatt godt med, men slet uten sin playmaker. Modric slo ikke helt til i starten, og spilte bare en birolle i innspurten. Men det gjorde ingenting, for vi var i slag, og vant til slutt fullt fortjent ligaen. Kampen som avgjorde serien var, selvfølgelig, hjemmekampen mot Tottenham i starten av mai. 6-0 sto det til slutt på måltavla, og Luka Modric banket inn sitt første for klubben og nummer seks for laget på overtid. Ligasuksessen ble toppet med seier i begge de engelske cupene, Tottenham ble slått i ligacupfinalen etter ekstraomganger 3-1, og Chelsea måtte se seg slått i FA-cupfinalen med 2-0. I Champions League ble Barcelona for sterke i semifinalen. Førstesesongen var en stor suksess, men årene som fulgte var (til Uniteds standard) harde. Jeg levde på Sir Alex Fergusons mannskap, og selvom denne epoken varte i tre år til, så var lagbyggingen som skulle for alvor startes i 2015 i gang. Før sesongen startet investerte jeg stort i Yann M’Vila på midtbanen. Sesongen tok fatt og Manchester City seilet fram som tittelutfordrer. Etterhvert som sesongen gikk begynte de for alvor å vise seg fram. Men vi var sterke vi også. Utover sesongen ble det tøffe og spennende opppgjør, men med få kamper igjen av sesongen var alt i våre hender. De to siste kampene for sesongen var hjemme mot Liverpool, og borte mot Chelsea. Fem poeng foran City. Dette skulle gå. Liverpool hadde ikke stilt opp med noe så langt i våre møter, og vi hadde scoret totalt 11 mål på tre seire mot våre rivaler. Og vi kunne sikre gullet med uavgjort mot våre argeste rivaler. Men dette var dagen alt gikk galt. Total dominans, men det hjalp lite. Og da Liverpool scoret på en av få sjanser, så endte det med 0-1 tap. Nå ble det nervøst på Stamford Bridge. I mellomtiden slo vi Tottenham på Wembley, og sikret klubbens andre strake FA-cuptriumf. Nå gjaldt det om seriegullet. Som røk. Chelsea vant 1-0, City vant sin kamp. Og gullet som var så nært endte opp hos naboen. Et omen for senere i virkeligheten? Dette var den første store nedturen i karrieren min. Liverpool og Chelsea ødela gulldrømmen. I CL ble Dortmund for sterke i kvartfinalen, og City for sterke i ligacupen på Etihad. Sesong tre var det på tide å slå tilbake. City kunne da virkelig ikke være regjernende seriemestere. Før sesongen ble Eden Hazard kjøpt inn for £32 millioner. Nå mente jeg alvor. City ble i år som i fjor nærmeste utfordrer. Sesongen tok fatt, og vi kjørte på fra start. Utover sesongen kom i god form, men traff plutselig en fartsdump i mars, da to uavgjorte på bortebane omkranset et sjokkerende 0-3 tap for Aston Villa. Dette trengte vi tydeligvis, selv om City havnet foran i tittelracet, for laget tok virkelig tak og snudde trenden. Fulham ble gruset 7-0 i neste match, for Liverpool ble slått på Anfield. De fem neste kampene ble så ettmålsseiere, som til slutt sikret gullet. Disse kampene innebar blant annet en dramatisk 4-3 seier over Phil Nevilles(!) Sunderland borte, og en overtidsscoring fra 30 meter borte mot Stoke av Yann M’Vila, hans første for klubben. Da Birmingham så ble slått 1-0 på Old Trafford kunne vi feire seriegullet igjen. Pokalen var tilbake der den hørte hjemme. Dette var også året for vår første Champions League-finale. Benfica, Barcelona og Marseille måtte se seg slått, og Real Madrid ventet i finalen. Vår gamle venn Cristiano Ronaldo ble dessverre matchvinner og det første møtet med Jose Mourinho ble for mye for meg. Det ble ingen cupsuksess i England heller, både FA-cup og ligacup ble det tidlig exit fra. Sesong fire, den siste sesongen i denne epoken, var starten på slutten for dette laget. Allerede hadde Dimitar Berbatov, Ji-Sung Park, Michael Carrick, Anderson og Antonio Valencia forlatt klubben, og etter sesongen forsvant så også Nemanja Vidic og Patrice Evra. Foran sesongen handlet jeg stort for å forsterke troppen. Tyske Andre Schürrle kom inn, sammen med Jack Rodwell og Jose Angel. En annen spiller kom også inn, kanskje litt stillere i gangene, Chukwu Nwaogu. 18 år gammelt vidunderbarn. Mer om han senere. Denne sesongen ble min verste i ligaen. Manchester City sto igjen som utfordrer, i mens Arsenal hadde forsterket seg kraftig. Det første til en hard kamp, og et heller glissent lag i forhold til tidligere klarte ikke å kjempe mot naborivalen. Sesonginnspurten ble spennende, men det raknet på slutten og City tok gullet. Arsenal så sitt snitt til å slå oss i siste seriekamp, og ta andreplassen. Første gang utenfor topp to siden 2005 for klubben. Champions League-innsatsen var bedre. Utslagsrundene ble knalltøffe motstandere, men greie borteresultat ble visket ut med fantastiske hjemmekamper, og både Bayern, Arsenal og Milan ble sendt hjem med 3-0 i bagasjen fra Old Trafford i løpet av våren. Finalemotstander? Real Madrid selvfølgelig. Cristiano Ronaldo var ikke greiere enn å score igjen, og Real og Mourinho vant 2-0. Finaletap for andre året på rad. Heldigvis ble det jubel i cupene. Chelsea ble slått på straffekonk i ligacupen, i mens Everton fikk grisebank 8-0 i FA-Cupfinalen. Epoken var over. Spillere begynte å bli gamle og holdt ikke mål, og nye måtte inn. To ligagull, tre FA-cuper og to ligacupgull ble fasiten på fire sesonger.
Prime-Hansen 2015-2022:
Starten på det store. Tidenes beste lag. Og alt startet en sommerdag i juli 2015. Kjøpene denne sommerne var fremtidsrettede. Jose Baez skulle bli et kjent navn. Han hadde allerede landskamper for Argentina før fylte 18, og hadde også spilt til 8,78 i gjennomsnittlig rating i Copa Libertadores for River Plate. Han fylte 18 denne sommeren, og ble kjøpt inn til klubben. £30 millioner. Galskap sa noen. De tok feil. Andre talenter kom også inn. Aitor Santos og Loic Girard var to av dem. Ashley Young den mest kjente av de som forsvant. Sesongen i seg selv var ikke bra trofémessig. Et ungt lag i utvikling bet likevel godt fra seg, men det var ikke nok. Manchester City tok igjen seriegullet to poeng foran. Alle tre cupene røk vi ut fra før de siste rundene. Hvem slo oss ut i CL? Real Madrid, selvfølgelig. Jose Mourinho var en pest og en plage. Det som var i vente ble vist fram på slutten av sesongen. Kun et tap fra januar, og seks strake i ligaen, de fem siste uten mål i mot. Partnerskapet Phil Jones og Jose Baez var i fremgang bakerst. Sesongen 2016/2017 sto nå for tur. Jeg så potensialet i troppen, og valgte kun å hente inn en fransk spiss på free transfer. Riktignok han som kom til å bli verdens beste spiss, men likevel. Mange var skeptiske. Ville United være i stand til å slå tilbake? Var jeg en god nok manager til å snu skuta, eller levde jeg bare på Fergusons mannskap? United anno 2016 ville bevise for alle at dette var klubben som var gjennomsyret med suksess. City skulle i alle fall ikke vinne serien tre år på rad! Laget stormet ut fra startblokkene. En enorm entusiasme herjet på Old Trafford. Laget svingte. Alt stemte. En tidlig uavgjort på White Hart Lane var eneste kamp som ikke med seier før 19. november i alle turneringer. Et tap i ligacupen med unguttene for Everton borte var ikke så ille en liten stund senere. Laget svingte i serien og var ubeseiret fram til nyttår. Det ble tidlig exit for Brighton hjemme i FA-Cupen med 1-0 tap. En pinlig kamp. Men det stoppet ikke laget i serien. Vi duret på videre og skapet en stor luke til City. CL dukket opp og Valencia ble feid av banen. Marsielle det samme. Og laget var fortsatt ubeseiret i ligaen. Tøffe bortekamper mot Liverpool (1-0), Chelsea (1-0) og Arsenal (3-0) ble overstått. Vi nærmet oss målet. Bayern ble så slått på bortemål etter ekstraomganger på Allianz-Arena. Finale! Serien ble sikret mellom disse kampene. 2-1 over Bolton og den 45. ubeseirede kampen på rad. Aston Villa ble så slått etter CL. 46.
Fire igjen til Arsenals rekord. Jeg har aldri fullført en sesong ubeseiret med United. På FM11 på en lignende save røk jeg i kamp 37., hjemme mot Wolverhampton. Den sesongen ble jeg seriemester i februar, før jeg hadde spilt ligacupfinalen…Kamp 37. i ligaen sto nå for dør. Brigthon hjemme siste kamp. Men hvem var motstander nå? Manchester City. De sto mellom oss og en ubeseiret sesong. Heder og ære. Vi skulle møte dem i Champions League-finalen. Vi hadde allerede utklasset dem på hjemmebane med 4-0, og i ligaen generelt. Så startet kampen. City tar ledelsen 1-0, men Wayne Rooney snur kampen og det står 1-2. 64 minutter spilt, og Arturo Vidal dukker opp. 2-2. Vi henger i. City styrer matchen. Ti minutter igjen. Fem minutter igjen. Fortsatt 2-2. Hold ut. Værsåsnill. Hold Ut. 90 minutter. 2-2. Dette må gå. Dette er vår sesong. Alt skal gå vår vei. 90:30. 91:00. 2-2. 91:30. 3-2. Tidenes mølje i feltet. Edin Dzeko dukker opp. Verden raser sammen. Den raser totalt sammen. Alle forventingene som ble bygget opp. All gleden som skulle utløses. Alle følelsene som var lagt i dette spillet. Knust. Helt stum. City vinner 3-2. Det ryker på 46 ubeseirede kamper. Denne og tre til, så var det unbeaten 50. En ubeseiret sesong ble det ikke. Jeg måtte bare slå av. Lagre, selvfølgelig, og slå av. Gikk meg en lang tur. Har aldri vært så langt nede.
Jeg sto foran en Champions League-finale, men spilte ikke på flere uker. Vant serien med 14 poeng til slutt, men det føltes ut som et tap. Manchester City ventet i finalen. Wayne Rooney var skadet. Javier Hernandez suspendert. Alain Jaquet, 19 år gammel, startet finalen på topp. Og vi fikk vår hevn! Jacquet skrudde inn frispark til 1-0 før pause, Vidal utliignet men scoret så selvmål kvarteret før slutt. 2-1. Champions League-mestere. Endelig. To finaletap. Røket ut i kvartfinaler mot dårligere motstandere. Alt var glemt. Vi var Champions of Europe. 2017/2018 ble sagt til å bli et anti-klimaks foran sesongen. Vi var mestere i England og Europa. En nærmeste perfekt sesong. Jeg forsterket med Andrinho, både venstrekant og playmaker sentralt. Ut dro Nani. Sesongen startet i stort kjør. Vi tapte tidlig, så vi slapp en reprise fra forrige sesong. Barcelona ble så for sterke i supercupen. Men laget begynte så å svinge. Som sesongen før traff vi formen og vant kamp etter kamp. Et feilskjær i blant, men for det meste seiere. Mot slutten av sesongen sto vi foran et nytt tittelrace med Manchester City. De var sugne på å slå tilbake, men det var nytteløst. Vi var for sterke. Og vant serien fortjent til slutt med god margin. 12 poeng. I cupene ble det gull der også. Chelsea var ute etter cuptroféer, men både i ligacupen og i FA-cupen ble det tapende finalist. Engelsk trippel. Som alltid på våren var det også innspurt i Champions League. PSG ble første mann ut. 4-1 sammenlagt. Leverkusen kom så. 3-2 sammenlagt. Barcelona var siste hinder før finalen. 2-0 hjemme og 3-1 tap borte førte til avansemet på bortemål. Marsielle sto på andre halvdel i finalen. En heidundrandes kamp endte med 5-2 seier. Champions of Europe igjen! Fire titler! Alt utenom supercupen, inkudert Community Shield og VM for klubblag ble vunnet. Vi ble nok ikke første klubb til å forsvare pokalen, for det hadde både Barcelona og Real Madrid gjort med tre strake hver i årene før. Men nå var vi verdensdominerende for alvor! Før neste sesong begynte snart sist restene å forsvinne. Luka Modric hadde blitt for gammel, og et beinbrudd tidligere hjalp ikke på. Jacquet hadde tatt over som spiss, og Hernandez spilt nå nesten ingenting. Både han og Tom Cleverley forsvant. Ingen store forsterkninger kom inn. Sommeren 2018 bestemte så Roberto Mancini, min langvarige rival, å takke for seg og bli engelsk landslagsmanager. Hvem ble Citys nye manager? Jose Mourinho så klart. Han var ute etter å stoppe min fremmarsj. Sesongen startet med et brak. Seirene raste inn. Bakover var vi bunnsolide. Partnerskapet Phil Jones og Jose Baez var nå snart på sin høyde. To av verdens beste midtstoppere som utfylte hverandre perfekt. Samarbeidet mellom Campana og Preston satt som et skudd. Bak dem sto bunnsolide David De Gea, som fortsatt ikke hadde vært skadet siden jeg tok over. På backene fylte Sime Vrsaljko og Jose Angel rollene, med Rafael og min favorittspiller Kieran Clayton truende bak. Clayton ble fast neste sesong. For å gi et godt bilde hvor god Clayton var; Gary Neville med teknikk og hurtighet. Mer trenges ikke si. Og jo, Manchester-gutt var han også. Sesongen gikk sin gang, og vi marsjerte videre. José who? Ni strake seire i Premier League på slutten sier sitt. Sju på rad og åtte totalt uten å slippe inn mål. I ligacupen ble Wigan feid av banen i finalen 5-0. Blackpool ga mer konkurranse et forventet, og 1-0 ble det etter ekstraomganger. I Champions League måtte Real Madrid (endelig!) bukker under etter 5-1 i returoppgjøret på Old Trafford, før Marseille tok oss til straffekonk. Som vi vant. Lyon holdt oss til 1-1 i Frankrike, men 6-1 på hjemmebane viste klasseforskjellen. Nok en fransk motstander i finalen, Paris St. Germain holdt oss til straffekonk, men også her holdt vi hodet kaldt. Tre ganger mestere. Og denne sesongen vant vi ALT. Ligaen. Cupene. CL. Community Shield. Supercupen. VM for klubblag. Den perfekte sesong. 98-12 i målforskjell i ligaen. 13 poeng ned til andreplass City. Hvor motivasjonen var nå er det lett å spørre om. Åtte sesonger. Fem ligagull. Tre strake Liga- og Champions League-seiere. Motivasjonen er til å gjøre det én gang til. Og selvfølgelig bli første klubb med fire ligagull på rad. 2018/2019 hadde vært tidenes mest suksessrike, så nå sto utfordringen om å gjøre det igjen. Holde seg foran alle andre. Laget var nå helt fantastisk. De Gea; Kaplan, Jones, Baez, Clayton; M’Vila, Girard; Santos, Hazard, Andrinho; Jacquet. Wayne Rooney fikk ikke plass engang. 2019/2020 ble en utfordrende sesong, og det startet absolutt ikke bra. 0-2-2 etter fire kamper. Jeg måtte ta pause. En lang, lang pause. Dette var ikke United-laget som jeg hadde bygget opp. Men så kom motivasjonen tilbake en dag. Og når jeg startet på igjen tok vi over fotballen igjen. Seier etter seier. Ubeseiret fram til januar. City holdt likevel følge, og det ble en nervepirrende innspurt. Så stakk jeg i fra, og fikk ei luke. Avgjørelsen kom til slutt 13. april. Runde 33. På Etihad Stadium. Vi hadde akkurat røket ut for PSG i kvartfinalen i CL. City tok oss i mot. Uavgjort var som seier, så vi la oss bakpå. City dominerte, men lite slipper forbi forsvaret mitt som det er, når vi så går inn for å være defensive, da skjer det lite. Det så ut som det skulle ende 0-0. Men så får vi ei kontring. Ett minutt på overtid, Vrsaljko legger inn til min spanske spiss og innbytter Ignacio Fernandez Gonzalez, som setter inn 1-0. ,Vi vinner ligaen på Etihad. Tre år etter Edin Dzekos scoring på overtid vinner vi ligaen på overtid. En helt enorm følelse. FIRE PÅ RAD!!! Jeg gjorde et Mourinho-løp i stua i det scoring kom, og jublet i godt over et minutt for scoringa. José var slått igjen. De fikk trøste seg med å slå oss ut av semien i ligacupen. Vi vant forøvrig FA-Cupen. Igjen. Før neste sesong ble det omveltninger. Rafael hadde forsvunnet før forrige sesong og blitt erstattet med Serkan Kaplan, vidunderbarn fra Tyrkia. Denne sommeren forsvant så en langvarig tjener i Jose Angel. Venstrebacken hadde vært fast i mange år, men med Kieran Clayton i utvikling mot verdensklasse var det lite å stille opp med. Ut forsvant også Eden Hazard. Han leverte nå ikke på samme nivå lengre, og jeg ønsket å gi Andrinho sjansen som fast sentral offensiv midtbanespiller. Inn kom Juan Esteban Hernandez. Han hadde vært med på å slå oss ut av CL på våren med PSG, og ble hentet inn for en stor sum. Nå satt jeg på fire verdensklassespillere sentralt på midtbanen. Hernandez, Girard, M’Vila og Nwaogu, og med vidunerbarnet Gabriel Nduro bak der. Luksusproblem. Denne sesongen ønsket faktisk både Arsenal og City å gjøre et forsøk på å vinne tittelen. Jeg hadde tidligere vunnet ligaen med 9, 13, 12 og 14 poengs margin ned til andreplass. Nå ble det derimot jevnt. Sesongen startet bra, med noen feilskjær, men vi var med når innspurten startet i mars. Det ble enormt jevnt på slutten, men det som til slutt ble avgjørende var nok hjemmekampene mot tittelrivalene. 4-0 mot Arsenal, 3-0 mot City. Da vi plukket poenge vi trengte vant vi til slutt igjen. Fem på rad. 91 poeng, tre foran Arsenal og fem foran City. I cupene ble det seier der også. Tottenham ble slått på straffekonk i ligacupen, og Villa 3-1 i FA-Cupen. I Champions League slo vi Zenit i 8.delsfinalen, før City ventet. Første kamp på Etihad ble en drøm, 4-1 seier. Hjemmekampen endte 1-2, men kun en formalitet. Marseille ble litt for svake i semien, og en finale ventet. Mot Real Madrid. Det kunne ikke bli finaletap nå. Vi var for gode. Og passende nok ble det Andrinho, mannen som ble vist tillit til da Hazard ble solgt, som avgjorde kampen. 1-0 seier og Champions League-mestere igjen. 28 mål og 21 assists på 40 kamper. En helt fantastisk sesong av brassen. Dette ble også siste sesong for Jose Mourinho. Med fire sesonger bak seg kunne han ikke skilte med et eneste trofé. Han klarte ikke ta over hegemoniet i Manchester. Siste sesong på denne saven ble en dans på roser i ligaen. Det ble for lett. Vi røk riktignok ut av Champions League for Ancelottis City, men utenom det var det rimelig enkelt. Vi beviste hvor gode vi var da vi banket City 7-0 på Etihad i starten av desember, som jeg vil karakterisere som min beste FM-kamp noensinne, og etter det var det strake veien hjem. Stoke hadde riktignok slått oss på Britannia i oktober, men det ble også eneste tap. Vi tapte tre kamper hele sesongen i alle turneringer. Et i gruppespillet i CL, borte mot City i CL og der. På det meste hadde jeg 24 seiere på rad denne sesongen og 31 av de 32 siste. Ligaen endte med 107 poeng, 35-2-1 og 126-19 i målforskjell. Cupene ble enkelt innkassert. 8 Premier League-titler 8 FA Cup-titler 6 Ligacup-titler 4 Champions League-titler Beste spiller: Jose BaezFavorittspiller: Kieran ClaytonToppscorer: Alain JaquetDrømmelag: De Gea Vrsaljko-Jones-Baez-Clayton M’Vila-Girard Santos-Hazard-Andrinho Jaquet
Bidrag fra Einar Flaten:
Flaten ble heller ikke trukket ut (i første omgang), men har en karriere lengre enn de fleste og med ganske fantastiske prestasjoner. Han la også ved billedbevis:
