Fem ting vi har lært de siste ukene

1. Vi er skremmende avhengige av Marcus Rashford

Ville vi vært nærmere Chelsea nå om vi hadde hatt Rashford skadefri?

Manchester United med og uten Marcus Rashford er omtrent like forskjellige fotballag som Manchester United og et tilfeldig valgt annet lag.

Anthony Martial sliter stort uten kantspilleren ved sin side, og det går egentlig ut over selvtilliten til hele laget offensivt.

Å miste Rashford i en så viktig fase av sesongen, er rett og slett en krise. Vi skjønte at det var veldig problematisk da vi så Rashford forsvinne ut mot Wolves. Vi skjønte enda bedre at det var problematisk da vi hørte om at han kunne bli lenge ute. Etter å ha sett Wolves-kampen skjønte vi det enda litt bedre igjen. Det er en risiko for at det vil fortsette slik utover våren – altså at det går enda mer opp for oss for hver kamp hvor mye vi savner ham.

Neste kamp er mot Chelsea. De har Marcus Rashford scoret fire mål mot denne sesongen, og han ville selvsagt vært mannen vi satte vår lit til i den kampen om han var skadefri.

Det er bare å krysse fingrene for at Rashfords rygg ikke ender opp med å bli det vi tenker på når vi tenker tilbake til 2019/20-sesongen i ettertid.

Om ikke annet, så er i alle fall Manchester United en soleklar attraksjon fattigere uten 22-åringen.

2. Vi trenger å se betydelig progresjon offensivt – sannsynligvis kan Bruno Fernandes bidra til det

Ja, vi mangler Rashford.

Ja, vi mangler McTominay, og ikke minst Pogba.

Ja, det er for tynt.

Likevel: vi trenger å se en betydelig progresjon i det offensive spillemønsteret. Spesielt når disse er tilbake, men helst før også. 

Kanskje kan Bruno Fernandes hjelpe med det. Han er egentlig hovedgrunnen til å tro på at det kan skje før heller enn senere.

Som flere andre har skrevet i etterkant: det var ikke en debut av typen en vil snakke om i årevis, av typen Marcus Rashford, Wayne Rooney eller til og med Anthony Martial leverte.

Han kunne fort ha scoret, og da ville vi garantert ha husket det, men uansett så bidro han godt i sin første kamp, og var en av våre bedre spillere. Han fremstod også som en type som sa ifra om hvordan han ville ha det rundt seg, og så snart han blir kjent med sine nye lagkamerater, så bør det være håp om at dette kan være en spillertype som gjør United farligere mot etablert forsvar. Han har en god nok pasningsfot, og en god nok skuddfot, til at det er naturlig å forvente at laget utvikler seg i den type kamper med portugiseren på laget.

3. Vi fungerer ganske bra defensivt

Defensivt fremstår vi i det minste ganske trygge, og viktige spillere som kaptein Maguire og David de Gea fremstår som de trygge nøkkelspillerne de bør være.

I saken om vår månedens spiller-kåring for januar, så kunne en se at det var de defensive spillerne som havnet øverst, og det er ikke tilfeldig.

Topp seks i januar: 

1. Brandon Williams 6,43
2. David de Gea 6,1
3. Aaron Wan-Bissaka 6,04
4. Harry Maguire 6,01
5. Nemanja Matic 5,96
6. Luke Shaw 5,87

Vi har holdt nullen i fem av sju kamper. Med tanke på hvor viktig det er for United å unngå å slippe inn det første målet, så er i det minste denne tryggheten gull verdt.

4. Behovet for pause er stort – men behovet for selvtillit er større

Behovet for å få opp igjen energinivået er stort, men uansett hva Solskjær sier, så er det åpenbart at selvtillit også spiller en rolle i dette her. Kanskje var det derfor nordmannen valgte et sterkt lag mot Tranmere, og det ble jo etterfulgt av en seier på Etihad Stadium, men det er uansett tydelig at spillere som for eksempel Daniel James og Andreas Pereira fullstendig mangler selvtillit akkurat nå.

Om undertegnede kunne valgt seg én målscorer mot Chelsea, så ville det nok fort blitt James, i håp om at det kunne bidratt til å få augustversjonen av James tilbake.

At selvtilliten går opp og ned kan skje med alle, det skjer også med mange av de beste spillerne innimellom (Raheem Sterling har gått åtte kamper uten mål nå), men akkurat nå har ikke United nok kvalitet i laget til at vi har råd til for mange gratispassasjerer.

Vi får håpe Solskjær har rett angående energi vs selvtillit, og at januarpausen er det som skal til, men sannsynligvis er nok nordmannen fullt klar over at det er mer enn bare en pause som skal til.

5. Protestene kom og forsvant

Budskapet fra publikum var vanskelig å misforstå, skrev jeg etter kampen mot Burnley. Mot både Wolverhampton og Burnley, spesielt den siste, var det umulig å gå glipp av United-fansens irritasjon over Ed Woodward og Glazer-familien.

Solskjær fikk tydelig støtte, mens Woodward virkelig fikk gjennomgå, gjennom sanger som for eksempel denne:

He’s gonna die, he’s gonna die
Ed Woodward is gonna die
How we kill him I don’t know
Cut him up from head to toe,
All I know is Woodward’s gonna die

Da jeg en uke senere stod i borteseksjonen på Etihad Stadium, så hørte jegfå Woodward-relaterte sanger, om noen i det hele tatt. Kvelden før hadde United-supportere oppsøkt Ed Woodwards hjem og kastet bluss mot huset, og kanskje følte noen av supporterne at det ville bli upassende å synge slikt etter at noen hadde trådd over den grensa. Noen tenkte vel også kanskje at et byderby ikke er anledningen for slikt.

Ut fra hva jeg har hørt om helgas Wolves-kamp, så var det heller ikke noe som ble sunget mye der heller, og fanprotesten en gruppering ønsket å gjennomføre, der United-supporterne skulle forlate stadion i det 68. minutt, ble ikke en suksess.

Det er neppe fordi en plutselig er fornøyde nå som Bruno Fernandes har kommet inn, og Odion Ighalo har vel neppe heller gjort fansen direkte storfornøyde med Woodward. Sannsynligvis kommer protestene tilbake, spesielt hvis det går dårlig på banen, men foreløpig fremstår Burnley-kampen som kampen hvor det var aller tydeligst hva United-supporterne mente.