Ni ting vi lærte av 9-0-seieren mot Southampton

1. Et øyeblikks galskap var akkurat det vi trengte

Jeg kan ikke huske å ha sett slik overtenning i en Manchester United-kamp siden Steven Gerrard valgte å markere sin siste kamp med Manchester United som motstander med å bli utvist etter rundt 40 sekunder.

Den gang var det ganske gøy, her var det lett å synes litt synd på unge Alexandre Jankewitz – men taklingen var ren idioti, og han måtte selvsagt ut.

Dette var akkurat det vi trengte.

Mange har fått problemer etter at motstanderen har gått ned til ti mann, og det var mulig å se for seg et scenario hvor denne utvisningen gjorde at Southamptons spillestil ville passe United dårligere enn den vanlege stilen de stiller opp med, men slik gikk det ikke akkurat.

Det viktige 1-0-målet åpnet opp kampen, og det var etter hvert bare et spørsmål om hvor mange mål det ville bli.

Så får det heller være at vi trolig ikke kan trekke for store konklusjoner ut fra denne kampen, selv om det var imponerende.

2. Det første røde var soleklart – den andre virker streng (men er kanskje teknisk sett riktig?)

La oss gjøre oss ferdige med de røde kortene og VAR med én gang, slik at vi slipper å skrive for mye om Mike Dean (selv om det for all del er en artig karakter, i alle fall når han dømmer helt andre lag enn favorittlaget).

Det første røde kortet er selvsagt riktig.

Det andre er nok teknisk sett riktig om det var en berøring der – og noen repriser tyder på at det var det, andre ikke. Dean ville trolig fulgt regelboka selv om han visste at det hadde ført til verdens undergang, så akkurat den delen av det er for så vidt grei, selv om det med berøringen ikke er det enkleste i den situasjonen.

Men er det rimelig at det skal være slik? 

Det er ikke alltid en skal høre på fotballspillere som har lagt opp om alt mulig, men det Rio Ferdinand sa i BT Sports studio var verdt å merke seg. For ham virket det helt ulogisk at en straffes ekstra når en prøver å komme seg unna situasjoner, og det eventuelt blir en liten berøring, siden det da automatisk går inn under «prøvde ikke på ball»-definisjonen, og blir et rødt kort. Dermed blir det bedre å takle spilleren skikkelig, selv om en ikke treffer ball (så lenge muligheten er der).

Det er lett å forstå at det kan virke litt ulogisk for en forsvarsspiller.

Men kanskje jeg bare er litt ekstra snill med Jan Bednarek siden han var så snill og satte inn 3-0 for United.

3. Denne fortjente AWB

Wan-Bissaka? Jeg tenker vi heller sier Wan-Persie eller Wan-Nistelrooy (og takker i samme slengen kollega Tommy Flatby for den vitsen).

Etter en tung start på sesongen, så synes undertegnede at Wan-Bissaka har hevet seg en god del, og i det siste har vi sett noen positive antydninger offensivt også. Han var ved noen anledninger halvfarlig frempå i Arsenal-boksen i 0-0-kampen på Emirates Stadium, og her kom målet.

Det er tydelig at han har fått beskjed om være med inn i boksen på denne måten.

Mot Arsenal kunne han fort hatt en målgivende pasning også, da han kort tid før slutt slo et farlig innlegg til Edinson Cavani, men det ble ikke mål av det.

I tillegg til at målet kom mot Southampton, så kom det også en målgivende pasning. Han hadde nemlig det fine innlegget til Martial da han scoret Uniteds åttende mål.

4. Hva tenkte egentlig Martial før han ble byttet innpå?

En ting er at Edinson Cavani har flere ligamål enn Anthony Martial denne sesongen.

En annen ting er at Marcus Rashford hadde ti flere mål (alle turneringer) enn franskmannen.

Men kunne han virkelig akseptere at Aaron Wan-Bissaka hadde like mange ligamål? 

Da høyrebacken satte inn 1-0, så var det hans andre ligamål for sesongen, og Martial hadde tidligere denne ligasesongen kun scoret to mål også (mot Sheffield United borte og Aston Villa hjemme). Mon tro hva han tenkte der han satt på benken, og muligens regnet på det samme.

Heldigvis svarte Martial på meget godt vis, ved å score to av Uniteds mål.

5. Nøkkelordet for Solskjærs bytter var «selvtillit»

Ole Gunnar Solskjær gjorde to bytter allerede i pausen: ut gikk Luke Shaw og Edinson Cavani, der sistnevnte bytte ble tvunget frem av at uruguyaneren hadde fått problemer med ankelen.

Det er vel likevel ikke utenkelig at Martial ville kommet innpå i pausen uansett, enten det var for Cavani eller Rashford, for nøkkelordet her var selvtillit.

Dette var en glimrende sjanse for Ole Gunnar Solskjær til å gi spillere som trengte det litt selvtillit, og derfor var det ikke overraskende at de tre innbytterne han valgte var Donny van de Beek, Anthony Martial og Daniel James. Det var nok heller ikke tilfeldig at Bruno Fernandes ble værende på banen selv om han på en måte er en åpenbar hvilekandidat. Hvis målet og de målgivende pasningene hadde kommet for portugiseren før pause i stedet for etter pause, så er det lett å se for seg at han kunne gått av da. Etter mange ligakamper uten målpoeng gjorde det nok godt for Fernandes å få to målgivende pasninger og et straffemål.

Solskjær ofret den vanlige strukturen for å få inn de spillerne han ønsket å ha inn, og United spilte uten venstreback i andreomgang – Fred og Maguire delte litt på ansvaret der.

Martial og James fikk målene Solskjær håpet på, mens for Van de Beek så ga vel egentlig ikke innhoppet så mange nye svar – for nederlenderen er det nok fortsatt slik at det blir mer cupspill enn ligaspill fremover.

6. Cavanis hode er gull verdt

Edinson Cavani scoret Manchester Uniteds fjerde mål mot Southampton, da han headet inn Luke Shaws finfine innlegg.

Gode innlegg fra kanten kan være bra å få til, men det må være noen der inne som kan sette ballen i mål også, og Cavanis heading var glimrende.

Hvor mange andre offensive United-spillere hadde egentlig gjort den headingen like godt? Sannsynligvis ingen. 

Dette var for øvrig hans aller første Old Trafford-mål, siden hans fem første scoringer kom på bortebane.

Det var en nedtur at han fikk en smell i ankelen som gjorde at han måtte ut, men forhåpentligvis var det bare United som ikke tok noen sjanser. Cavani har allerede scoret to ganger på Goodison Park, og han ville nok ikke takket nei til en scoring mot Everton på hjemmebane heller.

7. Nei, vi scorer ikke bare på straffespark og kontringer

Ja, Manchester United har fått en del straffespark, og stort sett av det korrekte slaget.

Ja, Manchester United er gode i kontringsspill.

Men er vi helt endimensjonale? 

Ikke om vi skal tro statistikksiden WhoScored, i alle fall.

De deler opp målene i kategoriene åpent spill, kontring, dødball, straffespark og selvmål, og vi kan der se at det er Leicester som har fått flest scoringer via både straffespark og selvmål, mens på dødball (utenom straffespark) er United et stykke bak dødballkongene West Ham og Southampton.

På kontringer er det United og Leeds som er øverst, med fem scoringer som plasseres i denne kategorien, men legg også merke til at United også er det laget med flest scoringer i kategorien med mål fra åpent spill.

Det er veldig gledelig.

8. Målforskjellen ser plutselig ganske mye bedre ut

Det er en pussig ting det å vinne 9-0, og med det komme opp på samme antall poeng som hovedkonkurrenten om ligatittelen, og at en likevel er flere mål bak på målforskjellen!

Nå matcher vi i det minste endelig Liverpool på målforskjellen – og vi har fått et lite forsprang på resten av konkurrentene på den fronten.

Så er det selvsagt litt synd at vi ikke fikk fordelt disse målene ut på litt flere kamper.

Fotballen fungerer ikke sånn, selvsagt, så egentlig er det en ganske idiotisk tanke, men likevel: det hadde vært deilig om noen av disse målene kunne kommet i noen andre kamper: at Daniel James kunne senket Liverpool på overtid på Anfield, at Rashford kunne scoret sitt mål i 0-0-kampen hjemme mot City, at Martial kunne scoret sine to mål mot Sheffield United, og Wan-Bissaka sitt mot Arsenal. Det har blitt litt for mange kamper hvor vi har slitt med å score i det siste, men da er det uansett deilig når det løsner.

Og hvem vet: kanskje målforskjellen blir avgjørende for et eller annet til slutt.

9. Tre minutter lagt til? Tre?!

United vant 10-0 mot Anderlecht i 1956, men om vi skulle tangert klubbrekorden måtte vi nok hatt noen minutter ekstra.

Og det skulle vel United også hatt?

Det er lett å bli grådig, og vi skal ikke påstå at United hadde dommerne mot seg her, men hvor i alle dager tok dommerne de tre minuttene fra? Var det en gentlemansgreie av italiensk stil? Det kan umulig ha vært basert på en velfungerende stoppeklokke, i alle fall, med flere VAR-situasjoner, mange mål og noen bytter også.

Det er jo ikke det at ikke ni er nok, men det er ikke så ofte vi får sjansen til å tangere klubbrekorden, eller å sette ny Premier League-rekord (9-0 er jo rekorden der, det har skjedd tre ganger, men United (på den gode måten) og Southampton (på den dårlige måten) involvert to ganger hver).

Derfor er det bittelitt frustrerende.

Det drukner uansett i gleden etter en fremragende United-forestilling.