Fem ting vi lærte av 5-1-seieren mot Leeds

Manchester United vant 5-1 mot Leeds United på Old Trafford etter scoringer av Bruno Fernandes (x3), Mason Greenwood og Fred.

Her er fem ting vi lærte etter en glimrende seriestart.

1. Denne tradisjonen kan vi sette pris på

I fjor ble det 6-2.

Denne gangen ble det 5-1.

Tradisjonen med å smadre Leeds på hjemmebane er virkelig en tradisjon vi kan sette pris på. Det er viktig å ikke glemme at Leeds er et av de aller viktigste lagene å slå, selv om mange av våre yngre fans ikke er vant til at Leeds er en av våre erkerivaler – for mange er jo Leeds bare et lag som pleier å holde til på nivå to eller tre!

Marcelo Bielsa sa etter kampen at Leeds gjorde det bedre denne gangen enn i fjor, men likevel måtte altså Leeds reise tilbake til West Yorkshire med et firemålstap i bagasjen.

Det er vanskelig å være uenig med Bielsa – denne sesongens triumf føles som et mye mer imponerende resultat siden Leeds ikke bare kollapset så raskt dommeren blåste kampen i gang.

2. Dette kan faktisk ikke skyldes bare på Leeds-naivitet

Undertegnede har registrert at det har blitt snakket om Leeds’ naivitet, og at Bielsa må forandre på ting, akkurat slik som at dette også ble snakket om forrige gang United hadde smadret Leeds.

Ja, Leeds’ måte å spille på er neppe den verste for Manchester United, men det er jo ikke tilfeldig at det er etter akkurat Old Trafford-besøkene at disse meldingene rettes mot Bielsa og Leeds.

Marcelo Bielsa er nå inne i sin fjerde sesong som Leeds-manager, og bare to ganger på de sesongene (alle turneringer) har Leeds sluppet inn fem eller flere mål.

Begge altså mot Solskjærs United.

Leeds har ikke hatt firemålstap (eller det som verre er) mot noen andre enn United heller. De har hatt noen få tremålstap (tre i Premier League, ett i Championship).

Kanskje Ole Gunnar Solskjær, i motsetning til Sir Alex Ferguson (to kamper, to tap) rett og slett har overtaket på Bielsa?

3. United tok kontrollen over kampen, og fremstod sterke mentalt

Før kampen ble det på TV 2-sendingen snakket om at litt av forskjellen på fjorårets United og Pep Guardiolas City var at City gjerne tok kontrollen på kampen tidlig.

United viste progresjon sist sesong, men mange av seierne kom etter at United hadde havnet under.

Her hadde kanskje ikke United en slik pangstart som i 6-2-seieren i fjor, men igjen så United betydelig bedre ut enn Leeds fra starten av, og det var ingen overraskelse da United gikk opp i ledelsen.

Leeds slo tilbake tidlig i andreomgang med en nydelig utligning, men United tok kjapt kontrollen igjen, og bare noen minutter senere stod det 3-1. I stedet for United-kollaps hadde Solskjærs lag heller slått brutalt tilbake.

Den type respons er sånt som en ser fra lag med mental styrke. Leeds skremte aldri Manchester United. Det ene Leeds-målet fremprovoserte bare enda tydeligere United-dominans.

4. 4-2-3-1-formasjonen er ikke død

Det har blitt varslet en endring til 4-3-3 denne sesongen.

Om det var på grunn av hvilke spillere som faktisk var tilgjengelige, eller om det var fordi Ole Gunnar Solskjær mente at det var formasjonen som generelt passet best mot dette Leeds-laget er uvisst, men United spilte i alle fall i en 4-2-3-1-formasjon med McTominay og Fred i de dypere midtbanerollene.

Å kalle de defensive midtbanespillere ville blitt litt rart siden det var dynamiske roller som ga McTominay en del offensiv frihet, og som som også tillot Fred å komme på løpet som sørget for at han scoret 5-1-målet. Uansett var det en god dag for Uniteds midtbane.

Det er mye med en 4-3-3-formasjon som kan passe United – kanskje vil det passe både Donny van de Beek og Paul Pogba (når han ikke spiller med utgangspunkt på kanten) såpass mye bedre at United kommer styrket ut av en slik måte å spille på, og kanskje vil det bli vanskeligere for motstandere å stoppe United ved å stoppe Bruno Fernandes.

Samtidig vil kanskje ikke Bruno Fernandes komme i alle de posisjonene han scoret fra mot Leeds, en kamp hvor han spilte som en dødelig bakromsspiss. United trenger å finne ut hvordan en får mest mulig ut av spillerne rundt Bruno – uten at det går for mye ut av den viktige målpoengproduksjonen til portugiseren.

5. Selv ikke fire målgivende pasninger var nok til å få ros fra Graeme Souness for Paul Pogba

De fleste har sikkert fått med seg hvordan Graeme Souness har blitt latterliggjort over flere år for å være overdrevent kritisk til Paul Pogba.

Pogba trenger selvsagt å levere mer regelmessig for klubblaget, men det har innimellom vært direkte underlig hvordan Souness klarer å skylde på Pogba for alt fra keeperarbeid til regnvær.

En vanskelig fyr å ta spesielt seriøst, og vi prøver å ikke trekke ham frem for mye.

Souness klarte selvsagt, da han ble spurt om Pogbas innsats mot Leeds, å lire av seg at fire målgivende pasninger bare er det som er forventet fra en spiller som ble kjøpt for 100 millioner pund (en sum som ikke stemmer heller).

Trolig var vel egentlig også den tidligere Liverpool-helten litt – i alle fall litt – imponert av det Pogba leverte lørdag, selv om han var aller mest imponert av Mason Greenwood (som selvsagt var meget god).

Men etter fire målgivende pasninger kan en ikke mase om prisen til Pogba. For en måte å se fotball på hvis prislappen skal nevnes uansett om spillere gjør det bra eller dårlig.

Uansett: Om Pogba ender opp med å forlate United vederlagsfritt for andre gang, så må United få så mye ut av 28-åringen som mulig først, og dette var en særdeles god start av Pogba.