I 2020 har vi tapt mot Manchester City og Arsenal, og spilt uavgjort mot Wolverhampton.
Alle kampene uten Scott McTominay.
Midtbanen har i stor grad blitt fraløpt, spilt gjennom, og den har skapt lite dette året. Mot Wolverhampton spilte Manchester United sin første nasjonale kamp siden januar 2017 uten et skudd på mål.
Annonse
Angrepsspillerne skal få ta sin del av skylda, men det må midtbanen også.
Fred har lenge sett ut til å ha fått en liten oppsving i United-karrieren, men det blir for mye for ham å styre den sentrale midtbanen uten McTominay. Spesielt mot de gode lagene
Andreas Pereira og Nemanja Matic har begge prøvd å tette hullet McTominay har etterlatt, men Matic mangler frekvensen til Pereira, og Pereira mangler kløkten, taklingsevnen og roen til Matic.
McTominay krysser av på de boksene.
23-åringen er dessverre ikke tilbake før i månedsskiftet februar/mars, og de tre første kampene i 2020 har vist Ole Gunnar Solskjær noe han selv er smertelig klar over.
United trenger forsterkninger på midten.
2. Lindelöf er ingen leder
Iallfall ikke enda.
Annonse
Vi har sett Victor Lindelöf og Harry Maguire vise at deres samarbeid i midtforsvaret kan være fruktbart. Dessverre litt for sjelden.
Mot Manchester City så vi en side av Lindelöf vi har sett før, og som vi ikke har savnet.
Han så ikke ut som «ismannen», men heller mannen på isen. Han var på halvdistanse flere ganger, gjorde flere gale avgjørelser i forsvar og utgjorde ikke noe godt samarbeid med Phil Jones.
Som en av Solskjærs faste stoppere kunne man forvente at han skulle stå frem og ta litt ansvar mot Manchester Citys totalt null spisser i førsteomgangen – hvor de lyseblå scoret tre ganger. Det gjorde han ikke.
Så kan man spørre seg selv om hva som venter Phil Jones i Manchester United.
Solskjær har tydelig vist at han vil prioritere Axel Tuanzebe foran Jones. Det i seg selv er et tegn på at Jones ikke nødvendigvis er i fremtidsplanene til Solskjær, og mot City gjorde stopperen det ganske enkelt for manageren å stå fast ved avgjørelsen sin.
Jones er den midtstopperen som har vært lengst for Manchester United.
Han ble hentet som et av de virkelig store talentene i England. 19 år gammel var han da han kom til Manchester United. Nå er 27-åringen i sin beste alder. Men på ingen måte i sin beste form.
Annonse
Man kan jo undres om den beste United-makkeren til Harry Maguire spiller i Roma for tiden.
3. Mistet «storkamp»-stempelet
Vi slo Tottenham og Manchester City i løpet av noen få dager.
Vi var best mot Arsenal på Old Trafford – tross poengdelingen.
Vi herjet med Chelsea i serieåpningen, og slo dem i ligacupen.
Vi er det eneste laget i Premier League som har spilt mot Liverpool og ikke tapt.
Vi var stemplet som laget som alltid møtte opp til de store kampene, og leverte varene.
Vi har nå vasket vekk det stemplet.
Etter tre kamper hvor to av dem udiskutabelt er mot storlag, og den siste er enkel å argumentere for at også er det, har vi rett og slett ikke møtt opp.
Arsenal og Manchester City valset over oss, og vi så tidvis ut som gutter mot menn.
Det var ikke like ille mot Wolverhampton, men det er nok et ekstremt mindretall som er stolte av leveransen etter pausen på Molineux.
Annonse
Desember har vært en tøff måned for alle lagene i Premier League, også Uniteds motstandere. Vi har stilt relativt like restituert.
Er det skadene som er problemet, eller er det mer sammensatt?
4. Kollapser i motgang
Det startet faktisk ikke så verst.
Det kan ingen ta fra Manchester United. I de første minuttene av kampen ble det spilt pasninger med selvsikkerhet, og det ble tatt initiativer.
Det så ut til at dette kunne bli en jevn kamp – kanskje noe som lignet det vi så på Etihad?
Men det stoppet idet Manchester City skrudde på sitt eget spill.
Da kanonen fra Bernardo Silva sendte ballen i nettmaskene smuldrer Manchester United opp som et knekkebrød som har falt ut av matpapiret i ranselen og blitt knust under lyseblå skolebøker.
Det er ikke første gang vi har sett dette, men det var karakteristisk mot City – som en parodi på oss selv.
Dette må Solskjær og trenerteamet få orden på. Gjerne snarest.
5. Rashford tar og får ansvar – foran De Gea i køen?
Annonse
Vi må avslutte med noe litt mer positivt.
Det er vanskelig å ikke trekke frem Marcus Rashford som den beste mot City. Han var ivrig før gjestenes totale dominans, og han scoret reduseringsmålet som tente et ørlite håp.
Spissen fikk prisen som beste spiller i desember, både av klubben og Professional Footballers’ Association (PFA). Ikke ufortjent.
Det er han som i stor grad har tatt ansvar for United denne sesongen. Nei, han var ikke veldig god mot Arsenal, og han var tam etter pangstarten da han ble byttet inn mot Wolverhampton. Men det er ikke ofte at han ikke er blant Uniteds tre beste spillere i en kamp.
Før sesongen ble David de Gea utnevnt som kapteinen i Ashley Youngs fravær. Så, litt uten forvarsel, gikk bindet til Harry Maguire i en kamp hvor Young ikke spilte.
Men da verken Young eller Maguire stilte fra start på tirsdag var det ikke De Gea som ledet laget ut på Old Trafford under flomlyset.
Det var Marcus Rashford.
Det kan tyde på at Uniteds nummer 10 har rykket opp i kapteinsrekka.